Hei og velkommen hi Rvenn.
Synes det er så flott at du har funnet veien hit, er ikke så mange gutter/menn her inne, men dere er jo sååå velkommen. Håper det at du nå har tatt dette skrittet gjør at flere gutter/menn kanskje våger. Jeg er administrator for et annet forum, og du er også velkommen inn dit, dersom du ønsker det. Jeg har ønske om å ha en lukket gruppe der inne bare til menn/gutter, så hvis andre ser dette, dere er velkommen! Der er link til forumet på bloggen min: http://vvidere.blogspot.com/
Her inne, som Litol skrev, kan du dele akkurat så mye du selv ønsker. Det er du selv som setter listen. Og ikke tenk på om det kort eller langt, det du skriver er det du trenger å skrive der og da, dermed er det riktig mengde =)
Høres ut som om du har hatt det vondt og tøft opp igjennom. Og det å plutselig begynne å huske overgrep, eller skjønne at der mest sannsynlig har skjedd overgrep det du har opplevd, er fryktelig vondt. Jeg fortrengte det som hadde hendt meg, det begynte å komme tilbake for 4/5 år siden. Det føltes som å få en stekepanne i hodet.
I begynnelsen visste jeg heller ikke hvem ene overgriper var. Etterhvert fikk jeg en anelse, så skjønte jeg det med fornuften, men det er bare noen få måneder siden det VIRKELIG gikk opp for meg. Jeg satt på toget, holdt på å sovne, så plutselig fikk jeg et flash back og så min overgriper stå i døren min, til rommet mitt da jeg var liten. Det var første gang jeg faktisk så ansiktet hennes (ja har bl.a kvinnelig overgriper jeg og, selv om jeg er jente) det var en skremmende opplevelse, å plutselig SE ansiktet. Og plutselig visste jeg at det var sant, og at det var hun som hadde utsatt meg for det. Jeg har en annen overgriper også, men denne har vært klar fra jeg skjønte at jeg hadde blit utsatt for det.
Jeg er bruker på SMI, og kontakten min der, som jeg snakket med etter denne opplevelsen på toget, sa at det som mest sannsynlig har vært, er at jeg ikke har vært klar for å se ansiktet hennes før jeg gjorde det. Hun har fortalt meg fra starten av at man skal se på kroppen som et filter, et filter som filtrerer ut de minnene man vil takle å huske, når man vil takle å huske det. Husker man alt på en gang, da kan det rett og slett bli for mye på en gang og det vil man ikke kunne takle.
Jeg håper du har noen å snakke med om disse tingene Rvenn, og husk at SMI også er til for menn/gutter. Det kan være fryktelig vondt og vanskelig å oppsøke hjelp, men det vil føles så utolig lettende å få noen å snakke med, noen som faktisk forstår hva dette innebærer.
Helt til slutt vil jeg si at tilgivelse ikke er et krav. Dette er veldig individuelt, noen trenger det, andre ikke. For meg er det utenkelig. Jeg liker ikke tanken på tilgivelse, fordi det føles som å si at det som skjedde ikke lenger betyr noe, og det har jo ødelagt store deler av livet mitt, hvordan skal jeg kunne hviske det ut med noen ord? Jeg pleier heller å si at jeg prøver å forsone meg med det. For det innebærer at man har lov å føle på alle følelsene, alt fra sorg, sinne, hat, bitterhet, osv, men uten å la det overta livet ditt. Og det innebærer å integrere minnene, slik at det ikke lenger er så vondt å forholde seg til det. Altså forsone seg med det som har skjedd, akseptere at ja, det skjedde, da, nå er det over og jeg skal jobbe meg gjennom det, slik at jeg skal få det bra igjen. Det skal ikke stjele resten av livet mitt.
Klem til deg =)
