Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Hallvard
   Medlem

   Eg har skrive her før,men fått lite tilbakemeldingar.Men eg prøver igjen.
   Min bakgrunn er at eg er heilt overbevist om at jenta eg var gift med,har opplevd vonde ting i barndommen/tidleg pubertet.Og konsekvensane av det,er mange.Og var mange,i den tid vi var gift.
   Men eg har eit heilt konkret spørsmål.
   Jenta eg var gift med,har hatt,og har-slik eg opplever-det,eit ekstremt behov for å vite om ting på førehand.Det vere seg alt frå klokkeslett fram i tid,ang ungane.Det er kortid eg skal på jobb,det er kortid eg kjem heim.Eg opplever det som eit kontrollbehov ho har,overfor andre,og spes meg og ungane.Men ho er veldig lite flink å informere sjøl,om seg og sitt.Eg opplever dette som særdeles vansskeleg,og no etter vi er skilt.Ho er ekstremt dårleg til å ta ting på sparket,og å vere impulsiv!!Eg vil sei det så sterkt at ho ikkje har den evna i det heile.
   Og ho er utruleg negativ,til det messte.Eg har sagt det til henne,mange gonger,at ho må prøve å ha eit meir positivt fokus.Men ho klarar det rett og slett ikkje.Å kome med ein positiv kommentar,der det høver seg,det skjer aldri.Men å kommentere noke negativt,på ein spydig måte,det er ho heilt ekspert på.Det er ikkje berre eg som opplever.Det går og ut over hennar kollegaer på jobb.
   Andre som har synspunkt på dette?

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   pernille
   Medlem

   Jeg tror hun er usikker å utrygg på seg selv å andre, om det du skriver stemmer vel å merke. men å si at hun er utsatt for overgrep er det ingen annen enn hun som kan bekrefte eller avkrefte.Usikkerhet kan komme av mye det.
   lykke tol

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Litol
   Medlem

   hei Hallvard.Vanskelig å svare på.Men det kan jo absolutt være at magefølelsen din er rett.Kjenner du til barndommen hennes?Har du kontakt med noen slektninger?Noen gamle skolekamerater?For dette er vel ikke noe hun begynte med da hun traff deg?(jeg vet desverre at det går an å leve midt oppi overgrep uten at noen vet,men noen tegn på at noe er galt er det jo...)
   Jeg har omtrent aldri hatt forhold til menn.Det lengste varte 1/2 år(han var bifil)og har aldri vært samboer.Om jeg hadde truffet en som var så støttende som deg:jeg vet jeg ikke kunne ha tatt imot hjelp.Jeg hadde nok beskyttet meg mot å vite,hadde spaltet det ut og det selvom jeg visste parallelt:all angst,alle kroppslige reaksjoner,all isolasjonstrang:nummenheten i hodet:redselen for omsorg/nærhet til/av alle mennesker. Man kan ikke ta imot hjelp før man blir klar over det selv:jeg har kollapset flere ganger,med perioder med mye flashbacks,men denne gangen orka jeg ikke mer.Måtte bare våge å vende meg ansikt til ansikt,ikke flykte fra det mer.Men det er så vanvittig tøft!
   Du skulle sett hvordan jeg er i terapi!Det er en mann jeg går til:jeg makter ikke se på ham,presser fram enstavelsesord:eller ingenting idetheletatt selvom jeg jobber på høygir!Masse setninger kan plutselig komme som ikke er som fra meg.(eneste beskyttelsen man har er taushet og tilbaketrekking,iallafall (desverre) for meg)Han blir utslitt han og...så for "vanlig dødelige"er det nok en hjelpesløs følelse å ta på seg dette ansvaret å hjelpe en med denne problemstillingen,da måtte man hatt støtte av en proffesjonell,den det gjelder og lese masse.Håper du fikk noe ut av svaret mitt.Hilsen Litol

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Mayalille
   Medlem

   Hei.
   Jeg tror folk som er nær utsatte ofte kan få en magefølelse på disse tingene, ofte skjønne at noe er galt, men mange tørr ikke tenke dette temaet i det hele tatt. Det er selvfølgelig ikke alltid slik, også mange blinde mennesker der ute, desverre.

   Det er bra at du tørr å se, men det blir kanskje for skummelt for henne, hvis du har rett i dine antagelser. Spesielt hvis hun ikke er kommet der at hun tørr å innse det selv. Det er en prosess det også, det tar ofte lang tid. Noen bruker lengre tid enn andre.

   Jeg husker jeg selv var livredd for at folk rundt meg skulle skjønne, da det begynte å gå opp for meg hva som hadde hendt meg. Min snille kusine begynte å forstå, desverre litt for fort. Det var fryktelig skremmende. Til slutt innrømmet jeg at der var noe, men at jeg ikke klarte å snakke om det enda. Da ga hun seg, respekterte at jeg trengte tid. Det ga meg den tryggheten jeg trengte for å klare å innlemme henne i den fryktelig vonde hemmeligheten senere, når jeg turde det. Hun var også med meg ned på SMI første gang. Hun sto med meg i gangen, den timen det tok for meg å tørre å gå inn døren. Det er noe jeg aldri glemmer. Vi trenger støttepersoner, men for å være en god støtteperson må man klare å la den utsatte bestemme tempoet.

   Kontrollbehov er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Under overgrepet ble kontrollen tatt fra oss, der ble brukt mye tvang og mye overtalelse. Vi visste at å si nei ikke ville bety noen verdens ting. Derfor har jeg idag et voldsomt behov for å ha kontroll i de fleste situasjoner, helt ned til de enkle tingene som de du nevner, hun ville vite når du kom hjem fra jobb. Hvis man skal være impulsiv, da mister man litt kontroll, og det klarer jeg ikke i alle situasjoner.

   Dette var ihvertfall hva jeg tenker, men alle er forskjellige, med forskjellige reaksjoner og bruker forskjellig fremgangsmåte for å få det bra.
   Håper dette hjalp litt!
   Lykke til!

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   binders
   Medlem

   Vanskelig å si om hun har vært utsatt for incest basert på hvordan du oppfatter henne. Det er det bare hun som vet.
   Høres ut som at hun har en del angst i seg. Mennesker med angst har ofte behov for å kontrollere omgivelsene rundt seg og vil prøve å innrette forholdene rundt seg for å redusere det som trigger angsten deres.
   Er egentlig litt nysgjerrig på deg Hallvard. Hva er det som driver deg til å ha lyst til å vite dette om henne?

   You can be as mad as a mad dog at the way things went.
   You could swear, curse the fates, but when it comes to the end, you have to let go.

   Skrevet for 2 år siden #
6. 

   Hallvard
   Medlem

   Takk for kommentara!!

   Men det som eg har skrive om her,er berre ein liten bit av mitt grunnlag for å tru at noke er veldig gale.Eg kan nevne meir,som har gjort meg bekymra i mange år:

   -Ex kona mi har alltid hatt ekstremt dårleg sjølbilde.Det vere seg synet på eigen kropp, eller hennar oppfatning av kva ho klarar,av praktiske ting.

   -Ho har nevnt ved fleire anledningar at ho tykkjer sjøl at ho ser stygg ut i skrittet,og at ho luktar stygt.Dette har forundra meg mange gonger,fordi mine signal til henne,har vore stikk motsatt.Alltid.

   -Hennar erotiske "veg" har alltid vore veldig smal,i den forstand at eg har oppfatta henne som ein veldig sterk brems,i vårt sexliv.Det gjekk så langt,at eg trudde ei stund at det var meg det var noke gale med,og ikkje henne.
   Oralsex var heilt tabu,og ikkje akseptert.
   Mine mange invittar til ein felles dusj,ein laurdagskveld,med stearinlys og eit glas vin på badet,det vart alltid avslått-Alltid.

   Ho hadde på ein måte ingenting å tilby sjøl,slik.Tok aldri initiativ til noke som hadde med kropp og erotikk å gjere.Ein så enkel ting som å sette seg på mitt fang,frivilleg,opplevde eg aldri.Men om eg tok tak i henne,og sette ho ned på fanget,opplevde eg heilt klart at det var ok.

   Ho har alltid hatt store problem sosialt.Og ho er veldig åleine.Har ingen nære venner,slik min definisjon på nære venner er.Ho har to veninner,men ho oppsøkjer dei aldri.Det er dei som oppsøkjer henne.
   Ho har hatt venonner gjennom skuletia,men ingen av dei er i hennar krets no.
   Ein kamerat av meg,som gjekk i same klasse som min ex,heilt frå barneskulen,sa til meg ein gong at han oppfatta det slik at ho støytte frå seg jentene som kunne bli hennar veninner.Slik er mi oppfatning og.
   Dei jentene ho gjekk ilag med på ungdomskule og gymnasog hadde ein viss kontakt med,har ho ingen kontakt med no.

   Dette med å vere negativ:Veldig flink til å kommentere ting med ein sur og stikkande kommentar.Det opplevde eg ofte heime,og det opplever hennar kollegaer på jobb.

   Eg spurde henne direkte,to gonger når ho budde her,om det er noken som har forgripe seg på henne."Det må du berre gløyme" fekk eg til svar,første gongen.Eit veldig merkeleg svar,på eit direkte og alvorleg spørsmål.

   Eg kunne nemne mange andre opplevelsar og hendingar,men det er nok no.

   Kvifor bryr eg meg?
   Det er fordi at ex kona mi er ein person med store personlege problem.Og ho er mor til ungane mine.Eg veit at eg kan ikkje bidra til henne,med hjelp,det må andre ta seg av.
   For i hennar auge,er eg den store satan.Eg kasta ho ut av vårt hus,og så veit ho kva eg trur som ligg til grunn for hennar problem.

   Mitt bidrag til henne etter ho flytta,har stort sett vore positivt,slik eg ser det.
   Det vere seg middag og kaffi på hennar morsdag.
   Har moka snø i vinter der ho no bur,Men ho greier ikkje sei takk for hjelpa.

   Så eg opplever det slik,at same kva eg gjer av positive ting,same kva vinkling eg har,same kva eg seier,så blir eg møtt med negativ respons.Slik har det vore i mange år,også når ho budde her.

   Vart mykje dette,men eg vart utfordra.Og eg har meir.

   Skrevet for 2 år siden #
7. 

   Mayalille
   Medlem

   Jeg ser at du har mange grunner til å tenke overgrep og muligens har du rett. Som de andre har skrevet over. Bare hun kan svare på det.

   Det må være vanskelig å være i en slik situasjon, når du har barn med henne. For hvis man har psykiske problemer kan det være en utfordring å være mor, ihvertfall kan jeg forestille meg det, jeg har jo ikke barn selv. Det er også viktig at du tar vare på deg selv oppi dette her. Det er lett for å slite seg ut når man er/har vært pårørende. Og i og med at det er barn i bilde, så er det jo også viktig å ta vare på dem.

   Jeg syns det er flott at du prøver å hjelpe henne med praktiske ting selv etter at dere er gått fra hverandre. Men, og nå er jeg ingen ekspert på dette feltet, kanskje andre som kan bidra mer, men i og med at hun føler at du vet hva som har hendt, så er hun kanskje redd deg.

   Det er vanskelig å forholde seg til andre hvis man har denne bakgrunnen og kanskje spesielt en kjæreste/ektemann, som man også skal ha et intimt forhold til. Det virker jo som om hun har hatt noen grenser og de er det viktig å respektere, men siden hun ikke har innrømmet noe overfor deg(kanskje hun ikke engang selv er klar over sin historie) så kan det være andre grenser som ble overskredet, som hun ikke klarte å gi beskjed om. Og da kan det kanskje bli vanskelig å forholde seg til deg i ettertid. Bare hva jeg tenker, kanskje jeg tar feil.

   Hvis hun har personlige problemer og er veldig negativ så kan det også være hun har en depresjon. Veldig mange som sliter med det som en senskade.

   Jeg tenker at forståelse og respekt er to viktige punkt. Jeg sier ikke at du ikke har det, men det er ikke sikkert hun vet det. Og jeg tror kanskje ikke det er så mye du kan gjøre fra eller til, hvis hun har vanskelig med å forholde seg til deg. Men det går jo ann å snakke med noen du tror hun vil kunne snakke med. En søster, venninne, evt ta kontakt med et støttesenter og gi henne telefonnummeret dit. Der finnes også en psykiatritjeneste i de fleste kommuner, som er et lavterskeltilbud, hvor man kan ta kontakt uten henvisning, dersom dette bekymrer deg, enten for hennes egen del eller for barna.

   Skrevet for 2 år siden #
8. 

   Herbie
   Medlem

   At din ex-kone har en slags form for sosiale sperrer er det vel ikke tvil om. Men hva som er problemet er vanskelig å si. Minner meg egentlig litt om min mor, selv om jeg vet at hun aldri var utsatt for incest. Hun hadde det vanskelig på andre måter.

   Jeg kan fortelle litt av min egen historie og mine reaksjoner før jeg våget å komme ut med det. Så kanskje du forstår mer. Jeg ble misbrukt av min far. Jeg hadde lovet meg selv at aldri noen skulle få vite det. Så når min mor for to år siden spurde meg rett ut ble jeg rasende og blånektet, og løftet om at jeg aldri skulle si det til noen ble enda sterkere. Derfor mener jeg at det er veldig viktig at folk selv må få komme med sine sannheter når de selv er klare for det, et hvert forsøk på å få frem noe KAN gjøre det verre. Om det så skulle være at din ex-kone er misbrukt så er det heller ikke sikkert at du var riktig for henne i forhold til å kunne fortelle dette til. Vi ser oss ofte ut enkelte personer. Derfor er det f.eks. det første jeg tenker på når jeg møter en potensiell kjæreste, " er dette en person som jeg en dag kan fortelle min sannhet til?" Om din kone aldri hadde tenkt å røpe seg for noen, tenkte hun nok aldri på dette når hun ble sammen med deg, og dermed oppdaget hun gjerne senere at du var feil for henne?
   Dette ble mye rot, men håper det kan være til litt hjelp

   Klem fra Herbie

   Du er tøffere enn du tror!

   Skrevet for 2 år siden #
9. 

   Hallvard
   Medlem

   Eg har og ei bestemt oppfatning av kven som har gjort dette mot henn.Ein eldre bror.
   Kvifor?
   -Fordi han er den einaste av hennar familie som har dratt ned rullegardina,overfor meg etter skilsmissen.
   -Eg hadde ein tlfprat med exn,etter ein svært dårleg prat med denne broren.Og det første ho spurde meg om,var om eg hadde sagt noke om vårt sexliv.....?
   -Denne broren har alltid vore spandabel overfor min ex,uforståeleg spandabel.Og eg har tolka det slik at han prøver å gjere ting godt igjen.
   -Eg har alltid oppfatta at det har vore eit vanskeleg forhold,bror-søster.Veldig stivt og rart.

   Skrevet for 2 år siden #
10. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Kommunikasjon... Det er vanskelig å komme innpå en person som ikke vil snakke og åpne opp om vanskelige ting.

    Jeg kan selv si at jeg har vært gift og blitt skilt, men det var ett forhold som aldri skulle ha vært.. Jeg var ærlig om det som hadde hendt meg, gikk til psykolog for å få hjelp, men denne hjelpen var ikke snakk om overgrepene mye bare hvordan få til å gå videre og fortsette å "glemme" overgrepene. Det spørs ann hva slags hjelp du får når du oppsøker den også.. men dete ble litt på siden... Uansett vi flyttet sammmen og ble forlovet, men etter en tid så kjente jeg etter følselser og om dette var riktig, jeg følte meg inneklemt og ville bryte forloveslen og flytte for meg selv igjen, men han ble så voldsom og teerosisernde med selvmordstrusler. Akkuratt som jeg ikke hadde nok bagasje fra før av? Han fikk jo vite også, men kommunikasjoen gikk i stå, det ble for mye fokus på sekslivet når det jeg trengte bare ble overhørt og ikke sett...

    Min overgripende bror var også veldig spandabel, men så var da også min eks som fikk vite om hvem som var min overgriper. Han omgikk overgriperen min, ga han gaver. Til å med etter at vi ble skilt sendte han julegaver til MIN overgriper! Vel vitende! Syke i pappen! Jeg fikk tilslutt til å slutte gi gaver til overgriper, etter at de fikk vite hvem han var og hva han hadde gjort... Tenk han vågde gi MEG gaver etter det han hadde gjort mot MEG! Min egen mor som ba meg tie om alt... Det vrir å vrenger seg i meg...

    Du ser åpenlyst at noe er galt og du tenker tanker selv om hvem som kan ha gjort noe, og reaksjonen hennes angående den telefonsamtalen du hadde etter skilsmissen. Vil du veldig gjeren vite sannheten? Kansje du kan vise henne brevet jeg skrev til "kjære deg som er utsatt" å se om hun reagerer på noe? ... Siden du er så ivrig på å ville hjelpe henne. Eller også kansje gi deg selv litt sinnsro? Kansje hun er truet til taushet? ... Har selv levet med sånn skit i alt for mange år...

    Lykke til Hallvard!

    Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

    Skrevet for 2 år siden #
11. 

    Hallvard
    Medlem

    Eit par ting til som eg har lyst å kommentere.
    -Exn min var på ein fjelltur for ein del år tilbake,ilag med desse to veninnene sine.
    Når desse to andre vart tissetrengd,gjorde dei det som eg opplever som ganske vanleg,å gå bakom ei busk,gjere det ein skal,og ferdig med det.Men exn hadde då sagt at DET greidde ho ikkje gjere.Ho måtte "halde seg" til dei kom heim. Dette vart fortalt til meg i ettertid,av ein av desse to,og vedkomande tykte det var veldig rart.

    Og eg tykkjer dette passar godt inn i det puslespelet som eg har prøvd å legge siste åra.Og det passar godt ihop med det eg har nemt over her,dette med at ho føler seg skitten og stygg.

    -Exn har,slik eg popplever det,alltid hatt behov for det eg vil kalle "ekstrem intimhygiene".Har snakka med nokre andre jenter,om kva som er vanleg slik,og eg opplever exn sine behov som heilt utanom det vanlege.

    -Når vi hadde sex,så snakka ho veldig ofte om at ho hadde sterke smerter i høgre handa.Udefinerbare smerter,som eg aldre forsto meg på.Men eg har tenkt mykje på det i ettertid.Kan det vere slik,at når vi hadde sex,og ho måtte bruke handa,så vart ho(Ubevisst) minna om tidlegare opplevingar som er av særs negativ art??Det er kanskje ein naturleg tanke??

    Så eit spørsmål til slutt:

    Min ex har aldri sagt eit ord til meg,om dette som eg opplevde som store problem i ekteskapet.Ho hadde veldig fokus på meg og mitt,og mitt bidrag til at det var skilsmisse.Men når eg utfordra henne,til å sei noke om sitt eige bidrag,sa ho ingenting,Absolutt null.Ho svara ikkje på mine spørsmål ein gong.

    Så eg har på mange måtar konkludert med at;skamma er så stor,dei negative opplevingane eg er overbevist om at ho har hatt,er delvis fortrengd,men ho veit om NOKE,det er eg overbevist om.

    Men likavel,Ho kunne valgt annleis,enn ho gjorde.Eg opplever at ho valgte å tie om sine opplevingar,med det resultat at ekteskapet prakk.Hadde ho kunne sei noke,slik at eg kunne fått ei forklaring på kvifor ting var slik og slik,hadde ho nok budd hos meg i dag.

    Noken som kan kommentere mi synsing?

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    Mayalille
    Medlem

    Hei igjen.
    Du har mange eksempler som sier at hun kan ha vært utsatt for dette. Men det er hun som vet og det må være opp til henne om hun vil fortelle deg om det eller ikke. Du kan ikke tvinge henne til det. Så ikke spør henne for mye om det, hvis du gjør det, jeg ville latt det ligge, hvis jeg var deg og overlatt det helt til henne.

    Er du bitter, Hallvard, over at hun har hva hun kan ha vært utsatt for og hva det har gjort med deres ekteskap?
    Man kan ikke gjøre om på fortiden og man kan ikke gå rundt og si hva hvis det eller sånn.. Da kan man bli litt sprø. Det er ikke sikkert det hadde reddet ekteskapet deres om hun hadde sagt noe om det til deg. Kanskje hun ble mer klar over sin fortid også, fordi dere var gift? Er mange parforhold som sprekker fordi den ene har vært utsatt for overgrep, men ikke ta på deg skylden for det! Dere var to i eksteskapet og dere var to i å gå fra hverandre. Hun er nok meget klar over hva hun selv har gjort/ikke gjort, er nok derfor hun blir svar skyldig på spøsrmålet ditt.

    Og det er ikke sikkert hun følte at hun hadde noe valg. Forsvarsmekanismene som trer i kraft når man får det vanskelig, dem har man ikke kontroll over. Hodet sier fortreng og fornekt, samtidig som det roper: FLYKT!! Og da har man ikke noe valg, da må man adlyde, ellers tror man at man skal dø.. Dette er vanskelig å fatte kanskje, for de som ikke har opplevd overgrep. Har du vært fra deg av panikk før Hallvard? Hvor du har følt et trengende behov for å gjøre deg så liten og usynlig som mulig, samtidig som du også vet at du bare må løpe? Det er en forsvarmekanisme og en senvirkning vi utsatte sliter med den dag idag. Og da har man ikke noe valg.

    Dette betyr ikke at du er en dårlig person eller har vært en dårlig ektemann. Men når panikken overtar, da flykter man fra alt og alle, uansett!

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Tror du selv at hun ville bodd hos deg? Du kan ikke vite det. Kanskje dere hadde funnet ut at det ikke ville fungert likevel. Du sitter her å skriver å synser og tenker enda... Du savner henne vel mest... Hvist du ikke får til å spørre henne ut om dette riktig så kansje du skal bare la det være? Legger jo merke til at du bryr deg veldig om henne, men da må kommunikasjonen mellom dere gå mellom dere og ikke så mye utenom som her. Men det er godt å få luftet tankene sine når den du aller helst skulle snakke med helst ungår det for en eller annen grunn...

    Hvist hun er belagt av trusler så VELGER hun ikke anerledes. Jeg har heller ikke valgt å anmelde min overgriper, ble bare nødt til, han og min mor satt å LO av voldtekt som jeg selv har opplevd, vel vitende hva han hadde gjort. Da jeg ble gift med min eks så følte jeg meg ikke helt med som det vare ett valg heller, han drev med selvmordstrusler mot meg etter at vi ble forlovet og jeg tok av meg ringen å sa jeg ville flytte ut... Så kansje spørr henne ut om hun har opplevd noe sånt, skriv noen brev eller som jeg sa tidligere la henne lese de 3 brevene jeg har skrevet om Incest, kansje det kan være med å løsne noe?

    Lykke til Hallvard, alt er ikke helt som en tror, men noen ganger så vil vi gjerne at ting skal være så mye anerledes enn de virkelig er.

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    Hallvard
    Medlem

    Det er to tankar som har kverna i hovudet mitt sidan exn flytta ut,og som innhentar meg fortsatt,med jamne mellomrom.
    -Kvifor er det slik,at min ex var veldig opptatt av ungane,deira ve og vel.Ho var veldig opptatt av ekteskapet,og mitt bidrag til at det skulle fungere.Ho var veldig desperat den siste tida ho budde hos meg,og når eg sa at eg ikkje ville meir,så føreslo ho at vi kunne bu ilag som venner......

    Men å sei noke om seg sjøl,og svare på mine spørsmål,det var rett og slett umogeleg for henne å gjere.

    -Kvifor er det slik,at når ho har valgt å takle desse problemstillingane med total tausheit,så blir det i min logikk,å teie om ei svært kriminell handling.Eg er heilt sikker på,at eikvar anna kriminell handling,ville ho utrykke ei eller anna meining om.
    Og heilt sikkert gjere alt ho kunne,for å unngå å treffe einkvar anna som har ureint rulleblad.Men denne broren,har ho fortsatt omgang med,dog på ein veldig spesiell og vanskeleg måte.

    Eg oppfatta det slik,at desse problemstillingane er det absolutt siste ho vil berøre.Dei er lagt totalt lok på.Også ekteskapet var mindre verd,enn å sei sanninga om kva som ligg til grunn for hennar problem.

    I dag bur ho for seg sjøl,3 mil unna meg.Ho vart sjukemeld i januar,og er det fortsatt.
    Ungane lurer på kva som skjer,men det er veldig begrensa kva eg kan sei.
    Ho har hatt store problem på jobb,spesiellt å det sosiale plan,dette med å kunne omgåast kollegaer på ein god måte.

    Dette som eg har opplevd heime,sure stikkande kommentarar,ei negativ vinkling på det meste,lita evne til å ta ting på sparket,og i det heile veldig lite positiv,desse problemstillingane møter óg hennar kollegaer,i jobbsamanheng.

    Så det er vanskeleg dette.Eg står på utsia,og vil gjerne bidra på ein positiv måte,men mottakar er ikkje i stand til å oppfatte min positivitet.

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.