...og der ble jeg møtt av en fantastisk hyggelig dame som hadde mye å lære meg. Forståelsen for meg selv vil kunne komme til å bli bedre etter samtaler med senteret og henne.
Ingen fordommer, ingen redsel eller tabu, bare ren og skjær vennlighet, åpenhet og trygghet i så stor grad det er mulig. Jeg er takknemlig.
Jeg har også sagt det til mamma, og fire venninner til sammen. Søsteren min får vel greie på det etter hvert hun også. Det er både lettende og veldig vondt at de vet. Jeg føler meg så inn i det helvetes sårbar når andre vet dette om meg. På den andre siden orker jeg ikke bære det alene i taushet, så hva valgte jeg? Å si de til noen.
De har alle fått tydelig og streng beskjed om at dette ikke er noe de kan snakke om til andre, at det er så privat og personlig at om de føler for å snakke om det så må det bli med meg eller hverandre av de som vet. Jeg har nære og gode venner, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å stole helt på de nå. Jeg klarer liksom ikke stole helt på noen når det kommer til tausheten om dette. Det er vondt, særlig når jeg heller ikke klarer å bære det i meg alene.
I det jeg gikk over dørstokken til senteret innrømmet jeg også for meg selv det som jeg syns er ille, at det som skjedde ikke var helt bra. Det var en svær kamel å svelge, og det har vært vanskelig i ettertid, jeg kan liksom ikke benekte det på samme måte nå lenger. Jeg kan ikke si at jeg bare tulla, for nå har jeg jo vært der, søkt hjelpen deres og begynt å tatt til meg lærdom som de har.
Jeg er så sliten. Smerten river og sliter i meg hele tiden. Dagene er ulevelige, timene er så fulle av smerte at jeg ikke ser enden på de. Det er så vondt, alt som er skjedd, ikke bare dette. Og jeg har det så vondt, i minnene mine, i følelsene og tankene mine. Hvordan i all verden skal jeg klare å bli et helt menneske når jeg føler meg så ødelagt, av sykdommen min og av de forskjellige traumene og tapene? Hvordan skal jeg få til det?
Jeg vet det er selvsentrert, jeg vet at det er en hel del andre her inne som sliter forferdelig gjennom sine dager og timer. Likevel valgte jeg å skrive ut litt av dritten her. Jeg tenker på dere selv om jeg ikke skriver så ofte!
Du har begynt å ta ansvar å passe på deg selv med å oppsøke den hjelpen du fortjener å få <3 Blir så glad på dine vegne at DU gjorde det 