Hei =)
Jeg er en jente i 20 årene, har skrevet inn her tidligere og fått mange gode svar =).
Ble usatt for incest da jeg var liten, dette tenkte jeg aldri på inntill for tre år siden, da ble det stortsett det enste jeg tenkte på. Jeg har aldri hatt flashbacks eller mareritt.
Overgepene har egentlig ikke plaget meg på annet enn at jeg har tenkt på hva det kan ha gjort med meg. Jeg føler egentlig at jeg har blitt litt besatt.. Det gar gått tre år nå. Har fått god hjelp på SMI å merker at jeg på mange måter har blitt mer bevisst på meg selv og hvem jeg er. Allikevell så sliter jeg. Kan ha flere dager på rad der jeg sitter hjemme alene å gjør absolutt ingenting, noen ganger er disse dagene fullt av tanker, andre dager føler jeg at jeg ikke tenker i hele tatt, bare er her. Skjønner ikke hva som skjer på disse dagene, jeg tror at jeg aldri kommer til å klare meg her i livet, at ingen noensinne vil forstå meg, at jeg er unormal å mindreverdig.
Jeg forbinder av en eller annen grunn disse dagene med overgrep, vet ikke hvorfor. Jeg lurer på om overgrepene har gjort at jeg får disse dagene. MEn for det meste av tiden tneker jeg at jeg er negativ og egentlig lat. Føles som "alle" andre får gjort så mye mer enn meg. Jeg er redd for at disse dagene er selvforskyldt, at jeg provoserer dem frem selv, å at jeg ikke gidder å ta meg sammen å bli fornøyd.
JEg tenker av og til på hvordan livet ville vert dersom jeg ikke hadde husket disse overgrepene. Husker livet mitt før jeg "kom på det" igjen. Når jeg tneker på det nå føles det som om jeg ikke tenkte i hele tatt da, at alt som skjedde bare var sånn.
Jeg holder på med en utdanning, å helt siden jeg begynnte har jeg lurt på om dette er noe for meg, om jeg klarer det, å om jeg kan gjøre en god jobb. Studiet innebærer mye praksis, å disse handler mer om å overleve enn om å lære for min del. Hele tiden er jeg redd for å ikke være bra nok å flink nok. Har to ganger vert helt på grensa til å slutte. PÅ mine gode dager så tror jeg at jeg kan klare det, på mine dårlige dager er jeg helt overbevist om det motsatte.
Jeg føler mest av alt at jeg ikke er åpen nok, at jeg ikke kan skape gode relasjoner, noe som er svært viktig i dette yrket.
Har aldri fortalt til noen at jeg har blitt usatt for incest, utenom SMI da. Jeg føler heller ikke at jeg kan, da jeg ikke klarer å stole på at noen ikke forteller dette videre.
Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Men jeg føler at jeg har ødelaggt for meg selv, med å tenke så mye, at jeg er blitt negativ å bare rakker ned på meg selv, innbiller meg selv at jeg ikke klarer noe. Å nå orker jeg på en måte ikke å "ordne" opp i det igjen. Føler meg litt alene. Vil så gjerne ikke være den personen jeg er nå. Jeg vet jeg kan være en helt annen person, men "orker" ikke..
Har egentlig ikke noen spørsmål heller. Men om noen allikevell skulle få lyst å svare hadde jeg satt stor pris på det! =)