Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   justme
   Medlem

   Hei =)
   Jeg er en jente i 20 årene, har skrevet inn her tidligere og fått mange gode svar =).
   Ble usatt for incest da jeg var liten, dette tenkte jeg aldri på inntill for tre år siden, da ble det stortsett det enste jeg tenkte på. Jeg har aldri hatt flashbacks eller mareritt.
   Overgepene har egentlig ikke plaget meg på annet enn at jeg har tenkt på hva det kan ha gjort med meg. Jeg føler egentlig at jeg har blitt litt besatt.. Det gar gått tre år nå. Har fått god hjelp på SMI å merker at jeg på mange måter har blitt mer bevisst på meg selv og hvem jeg er. Allikevell så sliter jeg. Kan ha flere dager på rad der jeg sitter hjemme alene å gjør absolutt ingenting, noen ganger er disse dagene fullt av tanker, andre dager føler jeg at jeg ikke tenker i hele tatt, bare er her. Skjønner ikke hva som skjer på disse dagene, jeg tror at jeg aldri kommer til å klare meg her i livet, at ingen noensinne vil forstå meg, at jeg er unormal å mindreverdig.
   Jeg forbinder av en eller annen grunn disse dagene med overgrep, vet ikke hvorfor. Jeg lurer på om overgrepene har gjort at jeg får disse dagene. MEn for det meste av tiden tneker jeg at jeg er negativ og egentlig lat. Føles som "alle" andre får gjort så mye mer enn meg. Jeg er redd for at disse dagene er selvforskyldt, at jeg provoserer dem frem selv, å at jeg ikke gidder å ta meg sammen å bli fornøyd.

   JEg tenker av og til på hvordan livet ville vert dersom jeg ikke hadde husket disse overgrepene. Husker livet mitt før jeg "kom på det" igjen. Når jeg tneker på det nå føles det som om jeg ikke tenkte i hele tatt da, at alt som skjedde bare var sånn.
   Jeg holder på med en utdanning, å helt siden jeg begynnte har jeg lurt på om dette er noe for meg, om jeg klarer det, å om jeg kan gjøre en god jobb. Studiet innebærer mye praksis, å disse handler mer om å overleve enn om å lære for min del. Hele tiden er jeg redd for å ikke være bra nok å flink nok. Har to ganger vert helt på grensa til å slutte. PÅ mine gode dager så tror jeg at jeg kan klare det, på mine dårlige dager er jeg helt overbevist om det motsatte.
   Jeg føler mest av alt at jeg ikke er åpen nok, at jeg ikke kan skape gode relasjoner, noe som er svært viktig i dette yrket.
   Har aldri fortalt til noen at jeg har blitt usatt for incest, utenom SMI da. Jeg føler heller ikke at jeg kan, da jeg ikke klarer å stole på at noen ikke forteller dette videre.
   Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Men jeg føler at jeg har ødelaggt for meg selv, med å tenke så mye, at jeg er blitt negativ å bare rakker ned på meg selv, innbiller meg selv at jeg ikke klarer noe. Å nå orker jeg på en måte ikke å "ordne" opp i det igjen. Føler meg litt alene. Vil så gjerne ikke være den personen jeg er nå. Jeg vet jeg kan være en helt annen person, men "orker" ikke..
   Har egentlig ikke noen spørsmål heller. Men om noen allikevell skulle få lyst å svare hadde jeg satt stor pris på det! =)

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Først å fremst vil jeg si at det er fryktelig trist å høre at du har det slik, men trøst deg med at du ikke er alene å ha det slik... For jeg har også hatt det slik det siste 1 1/2 året... Det er innmari tøft å tungt å ha det slik, men du skal vite at du kan komme deg frem og opp fra det.

   Jeg begynte med åpenhet om det jeg har vært utsatt for, jeg har ingenting å skjemmes over, og det har ikke du heller, for det var ikke din skyld at du ble utsatt for det du ble utsatt for. Det var all overgriper sin skyld, og du må få til å plassere skylden der den hører hjemme. ... Det tok litt tid, men det kom tilslutt, og da blir man lett litt nummen og blank og ikke helt vet hvor man har livet og seg selv en stund.. Nå har jeg vært i retten og skal en gang til...

   Du har vel fått litt kaos tilstand, men den kommer du deg ut av om du begynner finne ut av kaoset og om du vil finne ut av det. Jeg prøver å finne meg selv, hvem er jeg, hva liker jeg å gjøre og hva vil jeg... Kaotisk for å finne oversikt, tar litt tid, men vel verdt det for resten av livet.

   Ønsker deg lykke til også håper jeg at du finner noen tanker å tenke på med svaret mitt som er til hjelp. Om det gjør deg mer kaotisk så overse og glem det jeg skrev for jeg vil ikke gjøre ting verre for deg, bare deler mine tanker til ditt innlegg.

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   justme
   Medlem

   tusen takk for dine tanker Janne-Helen Bruker visst lang tid på å svare jeg :s
   Kaos tror jeg var ett veldig beskrivende ord ja
   Av å til lurer jeg på om jeg rett å slett mangler livsglede. Jeg kan godt være glad å fornyd, men nå for tiden overskygges det for det meste av andre følelser. Jeg er redd for framtiden. Å redd for å ødelgge for meg selv. Har oppdaget at når jeg er alene blir jeg forferdelig destruktiv.
   Du e tøff som tørr å være åpen om det du har opplevd!!
   Av og til skulle jeg ønske at jeg også klarte det. Men jeg vet ikke om det noen gang kommer til å skje. Jeg vet at det ikke var min skyld. Men med alt som kommer til å skje visst dette noen gang kommer ut så vet jeg ikke om jeg klarer det, eller ønsker det.

   Dine tanker gjorde det absolutt ikke verre =) Masse lykke til videre til deg!

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   mosmo
   Medlem

   huff det er ikke lett å disse tunge dagene. jeg kjenner meg veldig igjen i det.
   jeg har levd med dette hele livet, jeg ble missbrukt av pappa i 15 år og i svært mangen år holdt jeg det hemmelig.. men i det siste har jeg fortalt det til mine nærmeste og jeg føler en tung byrde har blitt løftet, for når jeg fortalte hva som har skjedd innrømmet jeg til meg selv at det ikke var min skyld.

   men du er ikke lat i det hele tatt jeg føler også det, du har opplevd noe som gjør du har fått en tøff start..

   beklager dette var ett rotete kommentar. har en av disse rare dagene

   Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.