Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   piajenta
   Medlem

   Akkurat nå så er det litt kaotiske tanker og jeg har vel kanskje ikke rett til å tenke slik eller føle det slik. Så jeg vet ikke helt hvor skal jeg begynne. Det jeg tenker på, er om jeg har rett å være litt fornærmet eller om det er jeg som bør skjerpe meg og slikt. Men likevel så føler jeg meg litt sviktet på en måte, av de jeg trodde var to av mine beste venner. Og så er jeg vel kanskje en byrde for dem likevel. Jeg fikk det i allefall bekreftet det denne helgen. Jeg har vært utsatt for overgrep som barn. Og det har ødelagt mye for livet mitt på mange områder. Føler blant annet at jeg ikke fungerer helt normalt på noen områder. Blant annet med alkohol og drikking. Også sosialt, har hatt venner, men de fleste trekker seg unna når de blir kjent med meg. Men har ikke hatt så mange som jeg har følt har vært mine beste venner, noe som jeg har følt eller trodde var det, før nå. Jeg vet at jeg ikke skal drikke for mye og skal være forsiktig med alkohol. For jeg kan bli for full og da kommer det meste ut på forskjellige måter. Og noe av det er at jeg kan bli litt kranglete og kan begynne å krangle eller diskutere med helt fremmende folk. Og i helgen var jeg ute med to venninner og etterhvert kom jeg i en diskusjon med en annen og det var det grunn for, men når man er edru så er man litt mer forsiktig osv. Det var en liten misforståelse mellom meg og en annen person. Og vennene mine prøvde å stoppe meg osv og så gikk det over. Jeg hadde drukket litt, men viste hva jeg gjorde og hadde kontroll. Men venninnene mine ble litt sure på meg og småkjeftet på meg og var lei av dette osv. Og at dette var en av grunnene til at dem ikke ville være med meg ut og på fest og slikt. Den ene følte at hun må passe på meg når vi er ute og på fest. For det skjer ikke ofte! Det er jo en gang i blant at jeg kan bli litt kranglete eller begynner å snakke litt tull og om barndommen min. Men det er ikke så ofte nå lenger. Det er greit nok det at jeg skal skjerpe meg litt og passe på drikkingen når jeg drikker. ( Er sjelden på fest og drikker for tiden) Det vet jeg selv og jobber med det. Men det er bare en følelse jeg har som gjør at jeg føler meg litt fornætmet av venninnene mine på en måte. Også litt sint på meg selv, at jeg enda en gang skal "støte fra meg venner, eller miste venner.(Andre ganger jeg har mistet kontakten med venner, har ikke vært på grunn av alkohol, men av andre grunner) Har jo snakket med ei av dem dagen etter, men det virket ikke som hun ville sette seg inn i min situasjon eller høre på det jeg hadde å si om den saken. Bare at det var så dumt for henne osv. Jeg har kjæreste/ samboer og der har det også vært krangling om alkohol. Og det er slik nå at jeg ikke drikker så mye, for jeg vil ikke miste han. Har fått valget der av han, at hvis det neste gang skjer noe dumt på grunn av alkohol, så er det over. Og jeg har jo selvfølgelig valgt han og er forsiktig med alkohol på grunn av det. Og da tenker jeg nå, at jeg føler jeg at holder på å miste vennene mine og da vil jeg gjøre alt for å ikke miste samboeren min i allefall. For da har jeg i allefall ingen i gjen. Har ikke så veldig mange venner fra før, da de venninnene jeg har skrevet om nå, var mine beste venner, følte jeg i allefall. Men etter denne helgen her, føler jeg at jeg holder på å miste dem også. Så nå har jeg i hvertfall ikke "råd" til å miste samboren min. Jeg og samboeren min har gått i gjennom mye sammen. Det har vært en del krangler og "nestenslutt", mye av kranglene er på grunn av alkohol. Men jeg går i terapi nå og har gjort det i mange år.(Med opphold i mellom) Men skiftet psykologer underveis og nå går jeg til en terapaut som er veldig bra og som jeg føler at det hjelper. Jeg er blitt flinkere til å kjenne mine grenser ved alkohol og slikt, og der er blitt en stor forbedring i forhold til det har vært før, spesielt når det gjelder alkohol. så jeg synes det at jeg kan bli litt småkranglete av og til er bare "barnemat" i forhld til det som har vært før. Og dem venninnene jeg skrev om nå, har jeg ikke hatt kontakt med før da det var værre med meg og alkohol. Så de har ikke opplevd meg sån full som jeg har vært før. Som sagt, så er jeg forsiktig med alkohol, så det skjer ikke ofte at det kan "bekke litt over" med alkohol. Men noen gang kan det skje. Men alt kan ikke bli forandret på "en dag" det tar litt tid, før jeg kan få et helt normalt forhold til alkohol. Det er det siste året jeg har blitt mer bevist på meg og alkohol. så derfor synes jeg ikke det var så mye å bli sur for eller at det skal være grunnen til at dem ikke vil ha så mye kontakt med meg mer. Jeg skjønner jo at de blir lei og slikt, men. Men jeg vet ikke helt, bare føler meg litt sviktet på en måte, det er vanskelig å forklare følelsen..Vet ikke om jeg har rett til å føle det slik heller men. Men føler det slik likevel..Og tilbake til det med samboeren min, så har vi det kjempefint sammen nå for tiden og det er lenge siden vi har hatt det så fint sammen og så lenge om gangen, Og det skal jeg gjøre alt for å holde på. Så kanskje det er like greit å slutte helt med alkolhol. Har også fått en liten vekker av dette også. Men likevel så er det en følelse jeg ikke blir kvitt, det plager meg litt. På en måte så er jeg litt sint på dem også.. Dette høres sikkert helt dumt ut og jeg har sikkert ikke rett til å føle det slik. Det er vel jeg som må skjerpe meg. Det er veldig leit at det skal være slik på grunn av det jeg har opplevd i barndommen. At jeg ikke kan holde på venner, at dem som regel trekker seg unna, for at dem bant annet ikke takler fortiden min eller at jeg er slik på grunn av fortiden min på mange områder. Disse venninnene vet litt om barndommen min men det blir ikke snakket så mye om det. Men dem har stilt opp for meg på mange andre ting i livet mitt som ikke har med overgrepene å gjøre. Derfor så har dem vært en av mine gode venner, fordi dem har stilt opp for andre måter som har betydd mye for meg. Men nå når jeg tenker på dette, så har barndommen min og slikt aldri vært snakket og spurt om, dem har skygget litt unna når jeg har hatt tunge stunder. Jeg har kunnet prate med dem, men følt jeg ikke har fått så mye "trøst" på en måte på det området egentlig. Jeg har ikke tenkt så mye på det, for jeg har ikke hatt så mye behov for å snakke med dem om det, fordi jeg blant annet har gått og går fortsatt i tarapi og har samboren min som har vært til hjelp.. Men har tenkt litt på det nå etter det som var i helgen. Så akkurat nå så føles det ut som at jeg ikke har noen venner egentlig. Har egentlig bare samboren min. Har jo andre venner også, men de er ikke så gode venner og som jeg føler jeg kan prate med om nesten alt til som jeg kan med disse to venninnene. Så det er jo som sagt leit å tenke på, at på grunn av meg, så mister jeg venner. Så da skal jeg gjøre mitt beste for å holde det gode forholdet som jeg har med samboren min for tiden. Det er vel min egen skyld og har som sagt ikke grunn til å føle det slik. Men bare litt godt å få skrevet dette ned. Hilsen lille meg.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei piajente Det å være usatt for seksuelle overgrep som barn, kan skape en ganske så kaotisk hverdag i ungdomsårene og ikke minst i voksen alder når vi skal slå oss til ro. Jeg skjønner det er lett å bli hard mot seg selv, ta på seg skylden for at ting er som de er. Men du må huske at dine reaksjons mønstere ikke er noe du velger selv, eller gjør bevisst for å såre noen. Det er helt normalt at vi er skeptiske til andre mennesker og gjør alt for å skyve dem unna oss, selvom vi trenger de. Det er mange forskjellige "senskader" av overgrep. Og jeg tror en av dem er nettopp dette. Jo tryggere vi blir, jo mer komplisert blir relasjonene til andre mennesker. Vi har blitt sviktet før, hvorfor skal vi ikke tro at det skjer igjen? Det er veldig typisk å tenke, men det høres ut som du får god hjelp av psykologen din og det er bra. For da får du hjelp til å jobbe med det som er vanskelig for det. Her inne kan man i hvertfall få lettet på trykket, få erfaringer fra andre som vet hva man prater om Hilsen pia

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   piajenta
   Medlem

   Hei Pia og takk for svar Jeg ville nå bare si takk for svar Og det som er så bra med denne siden, er at man kjenner seg godt i andres reaksjoner og følelser og at man skjønner hvordan en har det og kan ha det. Så det er godt å få sagt ting ut her, for man hvet hva man snakker om og slikt. Har vært en litt tøff kveld for meg, så jeg får komme tilbake senere med noe mer fornuftig å si senere Hilsen piajenta

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.