Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag 
Har ikke mamma...
(6 innlegg) (3 deltakere)-
Janne-Helen
MedlemJeg lurer på om det er flere som har det sånn? Svikta så det svir, fra jeg var lita. Hjelper lite når hun fortsatt "forsvarer" han også. Jeg sa det til henne en gang i 12 årsalderen om hva han gjorde. Hun fikk ham til å holde opp en stund, men så begynte han igjenn året etter. Jeg kunne ikke fortelle det da igjenn... Hadde lyst, men kunne ikke. Det var som alt blei borte virkeligheta. Bare eksisterte etterpå. Reaksjonen hennes da jeg sa det til ho at han hadde fortsatt, var "har du tenkt gjøre noe med det"? Altså første tanken i hodet hennes og etterpå ingenting om "men jenta mi hvordan har du det"? Ingenting,,, tomhet... Fortsatt 7 år etterpå ingenting.. Reaksjonen min etterpå fikk meg til å tenke at jeg måtte få gjort unna studiene og "glemme" hele dritten. Men saken er at du glemmer aldri og ingenting kan få det ugjort eller gjøre det rett igjenn. Jeg har vært igjennom et helvete og går fotsatt rundt idet. Har vært gift og har en 4 år gammel sønn som bur hos far sin england. Derfor bur e nå tilbake i helvetest huset som jeg kaller det. 3 etasjer og bare et fåtalls rom kan e være "trygg" i. Der jeg ikke har vonde minner fra der han gjorde "det". På grunn av økonomi må e bu her... Jeg ender opp med å buse ut mot "mamma" for å få henne til å se at jeg har det VELDIG vondt på grunn av det, men HO nekter SE MEG... Mere opptatt av hva andre synest å tror at ho har feilet som mor, men hva så? Du får ikke ugjort sannheten. Prøver nå igjennom, men det er som en murvegg. Har mista mamma og hun får jeg aldri igjenn... Jeg orker ikke mer, 29 år og morløs like lenge (følest det som jeg kan huske)... Jeg kan ikke opdra mamma til å være mammaen min selv.Skrevet for 2 år siden # -
StoreLille
MedlemKjære Janne-Helen Jeg kjenner meg igjen i noen av de følelsene du beskriver ja. Har mange ganger gått rundt i leiligheten og sunget "sometomes I feel like a motherless child"... Jeg beundrer deg for at du klarer å holde fast på at moren din har sviktet deg og svikter deg enda. Jeg tror at det er akkurat sånn det har vært og er. På en måte har vi det litt motsatt og likt på en gang tror jeg. Jeg har vanskelig for å holde fast for meg selv at mamma sviktet - får så innmari dårlig samvittighet og skal trøste henne - men jeg vet jo egentlig at hun hadde ansvaret og at jeg var et barn. Det jeg har klart, som jeg tror har hjulpet meg veldig, er at jeg har kommet meg fysisk unna stedet jeg vokste opp. Jeg har fremdeles kontakt med mamma - og det fuker sånn ok etter forholdene - men ikke med pappa. Det at jeg har flyttet unna og i hverdagen ikke må forholde meg til stedet og alt som minner meg om det gamle har hjulpet meg veldig i det å begynne å bearbeide det som har skjedd, og å bygge opp et nytt liv for meg selv. Et liv hvor jeg bestemmer. Hvor jeg kan prøve å lage trygge steder. Har du noen muligheter for å få litt mer fysisk avstand til mor og hjemmet og far? Jeg skjønner at økonomien er et hinder. Fortvila situasjon! Har du muligeht til å be om hjelp til å etablere deg et annet sted hos noen andre?Om ikke permanent, så sånn innimellom? Det kan noen ganger hjelpe å kjenne at man gjenvinner kontrollen i hvert fall over noen små biter av livet. Noen trygge rom. Eller noen helger man vet at man hjelper seg selv unna ved å besøke en venninne eller noe lignende... For min egen del kjenner jeg at det er nødvendig å gå inn i en prosess, ikke bare med å klare å ta inn at mamma har svikta, men også å erkjenne og sørge over at hun antagelig ikke har det som skal til for å stille opp for meg i dag heller. Kanskje det gjelder for deg også? Kanskje er det beste vi kan gjøre for oss selv å slutte å håpe at det skal endre seg, slutte å håpe på støtte fra den kanten - heller sørge over og bli sint for at det er sånn, og så søke støtte fra andre mennesker i stedet... Det er i hvert fall min erfaring at det betyr en enorm forskjell når man vender seg mot andre for støtte og opplever at det går an å få det!! Gode ønsker til deg midt i alt du står oppi - fra et "motherless child" til et annet...Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemTusen takk StoreLille for et godt svar. Jeg har jo budt borte herfra også gått til psykolog og "trodde" at jeg hadde klart komme bort fra det, men så endte det med at jeg måtte flytte tilbake hit med min egen famile og bo her i 2 år til jeg hadde fått nokk og sendte dem tilbake til england for 2 og et halvt år siden.. Det at jeg valgte sende bort sønnen også var at jeg kunne ikke holde ut å måtte snakke så mye med eksen. Nå snakker jeg bare av å til når det er nødvendig i forhold til gutten min. Snakker på telefonen med gutten, må bare stole på at faren tar godt vare på ham uten at e må snakke så mye med han. Det jeg har lært og insett er at det går aldri over og har noen tatt på deg mot din vilje og på feil måte så glemmer verken hodet eller kroppen det. Sånne personer må bort fra deg uansett. Mors svik er ikke bare at hun "forsvarer" ham, men også de gangene hun har forskjellsbehandlet meg. Mine brødre har hun flittig vært med til psykologer og sykehus, men når det hadde med meg å gjøre så har jeg måttet reise alene på egen hånd.. Til å med da psykologen spurte om e kunne ta ho med til en time, så ho fikk høre på når e prata med ho, ville ho ikke være med og bare unnskyldte seg.. Det aller værste er at jeg ikke er trygg i mi eiga seng en gang på grunn av det som skjedde som oftest nettopp der når e låg å sov.. Låser nå døra til soverommet hver natt, men det er bare falsk trygghet for han kan jo lett bare sparke den inn hviss han er desperat nokk... Jo takk å lov så har e venner e kan snakke med og besøke iblant, men savner venner som virkelig forstår hvordan jeg har det. Skal reise bort om en ukes tid å treffe noen av dem borte herfra. Også noen slektninger som faktisk forstår meg og forsvarer meg midt oppe i alt. Målet er å komme bort herfra når e har fått vært på Betania Malvik, har blitt lovt intervju før 9 nov. Det ser jeg frem til, for hjelp trenger jeg. Jeg har også hatt den medfølelsen, men den har nå sluppet taket. For jeg har innsett at det var ikke min feil, men hennes feil. Hun skulle ha støttet meg som også du sa for vi var jo bare barn og hun den voksne. Hvem kan fylle tomrommet der mamma skulle ha vært? Fremtiden ligger der, men den må begynne en dag, når da?Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg satt her å tenkte på akkuratt dette med mamma igjenn.. Kan ikke huske hvordan eller vet faktisk ikke hvordan det føltest å få en skikkelig mamma klem.. Nå vil jeg ikke ha den, men jeg savner å kjenne det for det. Det å klemme sønnen min det vet jeg hvordan følest, men det er ikke det samme for der er det jeg som gir til et barn og barnet gir igjenn. Ikke en voksen mamma som gir "lille" meg en klem.. Når jeg skriver dette klarer jeg ikke gråte en gang, bare tomhet Hvis du har mamman' din kanskje du kan fortelle meg om det? Hvordan følest det egentlig? Du er så innmari heldig å ha noe ikke jeg har ei heller kan få... Morløs å lei......Skrevet for 2 år siden # -
Line66
MedlemI alle år har jeg ikke hatt støtte - Min far har sagt rett ut til meg at han ikke ønsker å snakke om det, forholde seg til det. Han vet det er feil, men klarer det ikke. Jeg har lært og akseptere det, forstår det er tøft. Det jeg ikke forstår er at han er nå pensjonert politi, og velger og feige ut over sin egen familie... Jeg kan ikke fosrtå det ut i fra min egen situasjon nå der tre av mine barn er blitt missbrukt av sin bror - Jeg hadde aldri klart og vite uten og gjøre noe, uten og kjempe for hver av de - Kan ikke fosrtå foreldre som ikke tar ansvar. Klart det er vanskelig, klart det er tøft, men vert barn har krav på og bli hørt, alle mennesker har rett til og bli hørt... Hatet har jeg klart og kvitte meg med når det gjelder min egen incest opplevelse - jeg kom til et punkt hvor jeg tok ansvar for mitt eget liv. Det og hate, ville ødelegge meg. Tror ikke det er sundt i lengden, men tilgi vil jeg aldri gjøre - skal jeg tilgi noen må det være meg selv... Man må selv gjøre det som er rett for seg selv og ikke la overgriperen få ta mere av livet ditt - Reis deg, vær stolt av den du er og ikke la uvitne og ansvarsløse mennesker knuse deg... Det er din mor, begge sin mor som taper mest, vend det ryggen og ta kampen med deg selv....Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemTakk Line66 for alle råd. Men når mamma ikke vil være mamma'n min.. Når jeg ikke kan være mamman' til min egen sønn heller på grunn av overgrepene fra hans far også... Det er vel sant som sagt at jeg må være egoist å tenke mer på meg selv å mindre på andre... Men det skjer ikke over natta når man har tenkt for mye mer på andre så alt for lenge.. Jeg trenger vel sant nokk bare meg selv...Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.