høsten
(7 innlegg) (4 deltakere)-
mina
MedlemNå merkes at høsten kommer. Og med den så kommer en lengsel jeg ikke kan beskrive. Vet ikke hva jeg lengter etter. Men føler meg vedig alene. Føler ensomheten komme. Og med den alle tankene. Men jeg velger selv ensomheten, orker ikke ha folk rundt meg. Samtidig som jeg :(føler meg veldig alene. Jeg vil at noe skal skje, men gjør ingenting for at det skal skje. Og er livredd for at det virkelig skjer noe. Er veldig splittet. Også denne evinnelige trøttheten, eller det at jeg ikke orker å gjøre noe. Jeg som alltid har måttet ha fullt opp å gjøre. Noen ganger føler jeg at jeg har masse energi, da står jeg på fra morgen til kveld, og legger meg fysisk sliten, og ganske fornøy. Men så kommer dager som dette (og de kommer oftere og oftere, men det er ikke noe nytt fenomen nå som høsten er kommet). Jeg er 44 år, mor til to barn. Har vært alene med de siden de var små. Datteren min har klart seg bra, hun har jobb og leilighet. Men sønnen min på 20 sliter. Han sluttet videregående og har knapt nok jobbet siden, kun i korte perioder. Han ruser seg også endel. han bor hjemme og jeg forsørger han. Nå orker jeg ikke ta tak i det. Er så sliten. Forholdet mellom oss er ett helvete, han utnytter meg til fulle. Jeg vet det. Har prøvd å "jage" han ut flere ganger. Da bare ler han og spør hvordan jeg skal få til det. Jeg bare resignerer og lar dagene fly. Han trenger hjelp, jeg vet det. Men jeg vet ikke mer hva jeg skal gjøre. Det har liksom "alltid" vært noe med han, og vi har vært igjennom endel instanser frem til han ble 18. Egentlig er han en god og fornuftig gutt, men stoffet har ødelagt han endel. Han er nok ikke kommet så langt at han får noe proffesjonell hjelp, ikke vil han det heller. Nå har jeg kjempet meg igjennom en barndom med incest, ei mor som ikke tok ordentlig tak i det. Og nå er jeg ikke noe bedre selv. Føler meg ubrukelig som mor. Jeg savner det å ha en kjærest, men så lenge han bor hjemme, så lar jeg det ligge. Orker ikke blande inn andre i mine problemer. Så tilbake til det med hva jeg higer etter om høsten. Jeg prøver å finne noen svar. Vet ikke helt på hvilke spørsmål, men prøver å nøste opp folk jeg hadde kontakt med i barndommen. Når jeg finner noen, f. eks på facebook, vet jeg ikke lenger hva jeg vil med det. Jeg vil jo egentlig ikke ha kontakt (tror jeg). I fjor på denne tiden skrev jeg brev til faren min (overgriperen). Han fikk visst ikke det brevet, hans nye kone hadde gjemt det. Men han fikk greie på det, og ringte i sommer. Vet ikke helt hva jeg ville med det da heller, men vi skulle iallefall møtes, men det ble aldri noe av. Sikkert like greit. Dette var noen av mine taner. Er det noen som har det på samme måte som meg? Kjenner at jeg virkelig sliter nå, og jeg orker ikke gå ned i en depressiv periode. Er det noen proffesjonelle jeg kan skrive til? Klarer ikke ringe. Skrevet for 3 år siden # -
Lilo
MedlemHer er en link jeg fant på nett: http://www.rustelefonen.no/index.php?option=com_content&task=blogsection&id=6&Itemid=41 Her ser det ut som det går an å skrive inn:) Her er også en annen link http://www.motstoff.no/?pageID=47&ItemID=0 Her kan du nok sende mail til. Jeg har selv slitt med far som er rusmisbruker og tatt ansvar for ham. En føler en blir helt tappet for krefter, og gjør alt mulig til ingen nytte. Det triste er at hvis de ikke vil ha hjelp selv, er det ikke noe du kan gjøre, så lenge han er myndig. Du kan evt. ringe politiet og få dem til hive ham ut. Det høres ut som du har mere nok med deg selv. I forhold til incest er det her noen linker du kan gå inn på http://www.sentermotincest.no/ (i oslo), og her er en link som viser alle støttesentrene i norge:) http://www.smiso.no/index.php/article/articleview/27/1/3 Jeg er sikker på at du ikke er ubrukelig som mor, men det ser ut som du kan trenge noen som støtter DEG. Det nytter ikke å bare gi og gi av seg selv når en ikke får noe tilbake. Håper du vil bruke noen av de linkene jeg fant, også kan jeg bare ønske deg masse lykke til:) Stor klem fra Lilo (kvinne 28 år)."Ta tilbake makta!!"Skrevet for 3 år siden # -
FORBANNA!
MedlemJeg kjenner meg så igjen i deg. Faren min er overgriperen og min mor stiller ikke opp for meg og mine søsken.. Det er helt utrolig.. Høsten er lengselfull og tom.. Denne perioden preges av minner og forvirring.. Du virker utrolig sterk, og jeg er sikker på at du er ei god mor..:) Du må ta deg tid til å ta vare på deg selv og dekke dine behov. Vi begge kan nokk oppskriften til den "perfekte" hverdag, det er bare det å praktisere den som er vanskelig. Jeg har ikke tenkt å være en bedreviter for det er jeg ikke, jeg er helt der du er.. Selv er jeg bare 20, har flyttet vekk å står på egne ben, helt alene står jeg her.. Jeg vil falle, men vet at det ikke er en mulighet, det er nemmelig ingen som er der for å dra meg opp.. Selv vet jeg at vi er vår egen lykke smed, men nå trenger jeg hjelp å det har jeg tenkt å oppsøke
Håper du også finner noen som du kan lufte hjerte ditt med, og så kan hjelpe deg ett stykke på vei
Men en gyllen setning er:
Ta tid til deg selv, og unn deg selv å leve;)Skrevet for 3 år siden # -
mina
MedlemTil FORBANNA Takk for kommentar fra deg. Du virker veldig sterk selv også. Du er bare 20 år og skal stå på egne ben. Det tror jeg du klarer veldig bra. Men ikke gjør som meg, og la tiden gå. Tiden leger nemlig ikke sånne sår. De blir bare dypere og dypere. Jeg har tenkt og analysert i alle år, og har ment selv at jeg har kommet langt og at jeg kommer ti å klare meg. Men sårene er blitt dypere og har satt sine spor på kropp og sjel. Oppsøk hjelp så fort du kan "forbanna". Før all kraften går ut fra deg. Du er redd for å falle, for ingen holder deg fast. Det var godt beskrevet, slik har jeg det også. Selv om det er det eneste jeg har lyst til noen ganger. Bare falle bakover, så langt jeg kommer. Men noen må fange meg opp. Og hvem skulle det være? Jeg MÅ være sterk. Alle tror jeg er det. Men innerst inne er jeg bare ei ita jente. MinaSkrevet for 3 år siden # -
kristin
MedlemDet er liksom lettere å være glad på sommeren. Man er mer sosial, kanskje..mer ute - dersom været er ok
Så kommer høsten, det blir mørkt, kaldt.. man holder seg mer innendørs, for seg selv. Og så kommer tankene. Det er mange som går inn i depresjoner på denne tiden. Rett før jul kan det være riktig så kritisk for noen, vet jeg. Da er det tyngst.. man kjenner mer på ensomheten. Man ser hvordan det SKAL være; med familen samlet, latter og glede, og blablabla..
Vel, sånn er ikke virkeligheten. Reklamen på TV når ikke opp til virkeligheten. Desverre.
Jeg kjenner også at denne årstiden er litt tyngre enn de andre. At man blir litt mutt..litt lei seg, nesten.Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.