Gjør jeg det riktige?
(3 innlegg) (3 deltakere)-
HeltAlene
MedlemHei... Jeg er en jente på 26 år som føler meg veldig alene og fortapt. Tenkte kanskje det var noen her som kunne hjelpe meg litt med å gi meg noen råd om jeg gjør det riktige... Min far misbrukte meg og min søster seksuelt fra vi var 6 og 8 år fram til vi var ca 10 og 12. For to år siden gikk jeg inn i en så stor depresjon at jeg brøt totalt sammen, klarte virkelig ikke å leve lenger med alle minnene og de grusomme følelsene alene mer. Jeg gikk derfor til min mor og fortalte veldig vagt hva som var skjedd. Hun tok dette veldig tungt. Ikke lenge etter tok vi det opp med resten av familien (Søsken og min far). Min far innrømmet da foran min mor og mine søsken hva han hadde gjort. Etterhvert ble det også kjent i hjembyen vår. Det jeg trudde skulle bli en tid hvor jeg fikk støtte og hjelp til å komme igjennom denne saken er nå blitt ett større mareritt! Min far har klart å sette seg inn i en slags offer rolle hvor alle rundt ham synes synd på ham og støtter ham. Dette fordi han har flere forskjellige forklaringer på hva han har gjort og hvorfor. Det er nå tydeligvis synd på ham fordi han bare var et sykt menneske som gjorde noen små feil tidligere i livet, nå er han vist frisk og angrer, men får ikke tilgivelse fra sine døtre. Jeg har nå flyttet langt vekk bare p.g.a dette, da alle jeg møtte som kjente vår familie bare ga meg stygge blikk eller rett å slett bare snudde og gikk en annen vei. Min fars familie har også gitt klar beskjed at i denne saken må de støtte og hjelpe min far siden han er deres bror/sønn og har det så vondt. Min mor gikk selv inn i en depresjon etter dette og greide derfor ikke ta noen stilling til hva som skulle skje videre. I to år har folk bare ødelagt meg mer og mer, ingen har hjulpet hverken meg eller min søster. Jeg har nå også valgt å kutte kontakten med min mor. Hun har bestemt seg for at min far er en forandret mann i dag og ingen pedofil. Derfor fortsetter hun å leve i et lykkelig ekteskap med min far. Likevell sier hun at hun støtter meg og søsteren min 100% og at hun trur på vår opplevelse av saken. Hun mener nå at vi straffer henne siden vi ikke vil ha kontakt. Men hvordan skal jeg kunne prate med henne når jeg vet at hun forteller alt videre til min far som jeg overhode ikke vil skal vite noe om meg og mitt liv.. Jeg begynner nå å lure på om jeg gjør det riktige???? Er så fryktelig tungt å stå igjen helt alene... Er så tungt at jeg begynner å ønske å gi opp! Tenker at alt løser seg selv hvis jeg bare legger meg ned å sovner. Da vil all smerte, alle mareritt, alle angstanfall og verst av alt all håpløshet forsvinne!Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemJeg har også lyst å bare sove.... Så sliten.... Nå som alle minnene bare strømmer på i overflod igjenn. Jeg har flykta bort fra dem. Reiser aldri tilbake dit igjenn... Jeg må ta vare på meg selv det er jo mitt liv som jeg må leve for meg selv ikke for andre. Sviket som svir så innmari... At de har visst om det, ikke gjort noe, bryr seg ikke, tror ikke... Syke mennesker som trenger hjelp... Utilgivelig!.... Du er ikke alene om å ha det sånn...Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 2 år siden # -
ni
MedlemKjære HeltAlene du er ikke helt alene, for jeg kan fortelle deg at det å lese det du skriver, det er som å lese om meg selv... Og jeg blir så lei meg av å lese dette, du setter ord på så tunge følelser. Jeg kjenner så levende på meg hvordan den er, den følelsen av at man bare vil legge seg ned, forsvinne, lukke øynene og slippe. Men man slipper ikke, man kan ikke forsvinne, man må bare jobbe og jobbe og jobbe for å finne en måte å leve med seg selv på. Ordet "oppleve", som du skriver at moren din bruker, det er et drittord, spør du meg. Det fritar folk. De kan si: "jeg støtter din opplevelse av saken 100 prosent". "Jeg tror på at du opplever det sånn". Moren min sier også disse tingene, og jeg tror ikke hun forstår hvor sårende og ødeleggende det er. Jeg veit ikke om jeg har noe godt råd til deg, men jeg kan fortelle hvordan jeg selv har det for tida. Jeg går gjennom mye av det samme som deg. Jeg ble misbrukt i 9-11-årsalderen av faren min, og har for en stund siden tatt det opp med familien fordi jeg selv skal ha barn og derfor så nødvendigheten av det , først snakket jeg med moren min, deretter søsknene mine. Faren min har jeg bare møtt én gang siden den tid. Han har også delvis innrømmet overgrep, samtidig som han etter hvert har endret innstilling og pålegger meg en stor del av ansvaret, han mener det er jeg, som barn, som har tolket hans "tegn på kjærlighet" seksuelt. Jeg har ikke klart å møte ham og stå i den stormen og konfrontere ham, jeg har latt ham innta offerrollen som misforstått og forfulgt, og han får en enorm oppbacking av søsknene sine, og også av mine søsken (som ikke vil ta parti, men som vil være der for oss begge to). Selv om de også uttrykker det sånn at de "støtter meg 100 prosent" og "forstår at jeg har hatt det vanskelig", så forventer de alle at jeg en dag skal "komme tilbake" til dem og at vi skal "leve som familie". Det er den utrolig ullne sammenblandingen mellom ord og handling som er så vanskelig å leve oppi. At alle gjentar og gjentar og gjentar at de er der for en, men at man likevel opplever at de ikke er det. Og så er det det å vite at man blir snakket om, at folk langt utenfor kjernen av den nærmeste familien sitter og synser om en og gjør seg opp fullstendig inkompetente meninger om hvordan det "må ha vært", etter å ha fått framført overgriperens versjon av saken. Faen!! At alt skal forklares, unnskyldes, tilgis og forstås (når det gjelder min far legger de alle stor vekt på at han hadde en forferderlig barndom), at ingen orker å se det vanskeligste rett i øynene og ta innover seg rekkevidden av et overgrep. Rekkevidden for offeret. At de psykiske skadene er uooprettelige. Jeg veit ikke lenger om jeg tror på at jeg kan forvente at de virkelig skal forstå det heller. Så det gjelder vel å begynne å innarbeide en avstand, gi opp, skape sin egen familie, sitt nye liv. Ikke legge seg ned. Ikke fortsette å være det overgrepete barnet, samle all styrke og være voksen og sterk og livskraftig. Det er jævlig vanskelig, men den eneste løsningen. Jeg veit ikke om du fikk noe ut av dette, jeg ønsker deg i hvert fall alt godt!Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.