Gir opp denne jobben
(4 innlegg) (3 deltakere)-
dennise
MedlemJeg har tidligere vært innlogget som Denise, nå ble det dennise fordi jeg hadde glemt både passord og e-postadressen jeg brukte for å logge meg inn første gangen, alt forsvinner i en slags tåke for tiden. Mye av det jeg har skrevet her inne tidligere er jo at jeg ikke klarer å holde fast på min egen historie, og det har jeg faktisk tenkt til å gi opp også. Har den siste tiden følt at jeg faller helt sammen, prøvde i dag og ringe til støttesenteret, men jeg åpner jo samtalen med at jeg ikke er helt sikker osv. Fikk inntrykk av at alle som bruker støttesenteret har helt klare minner og at jeg kanskje ikke helt passer inn der. De var veldig hyggelige og jeg var hjertelig velkommen til å ringe dem tilbake. Føler meg utrolig dum nå, vi snakket litt om dette å huske feil osv, at det kunne gjøre ting verre, den bare traff meg skikkelig, trodde at det var flere som følte det sånn, at det kanskje ikke er sant, kjente hvordan den følelsen av å være en løgner, ble helt iskald og veldig fornuftig på en måte, skal aldri mer spørre om hjelp resten av livet, det må jo være noe jeg gjør galt, vet ikke. føler at hver gang jeg prøver å få hjelp, så tar jeg meg veldig inn, svarer høflig, svelger gråten og tenker inne i meg at jeg nok skal klare det alene. Men dette klarer jeg ikke alene, så dette vonde skal vekk!!! Dette er ikke ment som kritikk av noen, men nå kjenner jeg at jeg ikke orker mer av dette jeg driver med. Jeg slutter hos terapeut, jeg skal begrave smerten min og alt det vonde så dypt at det aldri mer skal få se dagens lys. Hvis jeg virkerlig er en som sitter her og innbiller meg ting, nei det kan jeg ikke bære. At livet mitt har blitt ødelagt kan jo være min egen skyld, bildene jeg ser kan være innbilning. Jeg er så ute og kjøre nå, så det som sikkert ikke var ment sånn, ble for meg en skikkelig avvisning, og det klarer jeg bare ikke nå. Det har aldri vært plass til meg noen steder, trodde jeg hadde funnet noe som passer men ikke her heller viser det seg. Hater meg selv, beklager dette innlegget men nå er jeg så innmari fortvilet. Livredd for at jeg skriver på nettet i det hele tatt, men jeg har hatt veldig nytte av disse sidene, følte at her er det noen som vet hvordan det er og fått mange kjempefine tilbakemeldinger.Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemKjære Dennise. Jeg får vondt langt inni meg når jeg leser innlegget ditt. Og jeg ser du er fortvilet nå, ser det på måten du skriver. Men jeg må si at jeg kjenner meg veldig igjen i denne skiftene reisen. For meg var og er det også slik, men du skal aldri tvile på bilder som kommer. Det er grunn til at de kommer og det er veldig naturlig å tvile på de, det er en naturlig reaksjon å få. Jeg kunne gå fra den ene dagen til den andre og tro at jeg aldri hadde vært utsatt, for det måtte jo bare være hodet mitt som spilte meg et puss, det kunne jo ikke være sant. Men jeg så en råd tråd i denne tvilene prosessen. De dagene da kroppen og følelsene min kriget som verst med hverandre, det var da jeg ikke trodde på min historie heller. Det gjorde for vondt, og jeg tror kroppen benytter en hver anledning til å legge lokk på det hele og da kommer tvilen. Den kommer ikke fordi det aldri har skjedd deg noe, den kommer fordi det er for vondt å huske. Dete r kroppens forsvar som herjer, ikke hodet ditt. Og jeg snakker veldig av erfaring her, for det avr mange perioder der jeg sluttet å komme til timen hos psykologen. Jeg følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre, for jeg følte ikke at jeg hadde slike problemer lenger, bare de "rare" reaksjonene mine og de vanskelige valgene var selvforskyldt tenkte jeg... Men slik er det overhode ikke. Jeg snakket med ei veldig koselig dame ved smiso for litt siden. Hun har vært utsatt selv og klarer å se disse mønstrene og gir veilidening ut fra erfaring. Og mye av det hun sier, er som jeg skulle ha sagt det selv. Hun sa jeg måtte aldri tvile på disse bildene som plutselig dukket opp i hodet mitt, for de hadde ikke kommet om de ikke var virkelige. For det er jo kroppen som signaliserer at nå er jeg klar til å ta fram det vonde, derfor kommer disse "glimtene" og andre dager tror man ikke på de, for det er for smertefullt å bekrefte at det har skjedd og da skjer det som jeg kaller "å lukke" seg. Det gjør jeg flere ganger om dagen, om det er noen trøst
Ikke se på dette som at det aldri har skjedd deg noe. Du kjenner deg jo igjen i så mye som andre kommer med her inne, og du ville ikke ha gjort det om du ikke hadde opplevd noe. Om du "avslutter" denne prosessen nå, og legger et lokk på alt, så kommer du bare til å få det verre. For du har begynt på det vonde og da vil det herje i kroppen, helt fram til du har fått bearbeidet det.
Jeg råder deg virkelig til å fortsette hos psykologen, og prøv å benytt deg av støttesenterer, da vil du etterhvert få se at du gjorde det riktige.
For jeg har brukt støttesenteret aktivt i noen uker nå og jeg har begynt å føle på det vonde, få mere glimt og ikke minst fått mere tro på at det som har skjedd, virkelig har skjedd.
Jeg tror du bare beskytter deg veldig nå, helt ubevisst og det er helt naturlig.
Håper du finner ut av det, vær sterk og stå på, så skal du se at du kommer på rett spor igjen
piaSkrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.