Frustrasjon
(5 innlegg) (4 deltakere)-
denise
MedlemKlarer ikke å holde fast ved historien min lenger jeg. Føler meg fullstendig splittet i to. Den ene dagen strømmer det på med angst og vonde følelser, neste dag er alt visket bort, tenker at det jeg jobber med i terapi bare er tull og tøys, og da får jeg jo dårlig samvittighet for terapeuten er så snill mot meg, og jeg synes på en måte at det er godt å få snakket om ting, tenker det er godt med en som forstår, men det kan jeg ikke ta i mot tenker jeg i dag, fordi det er bare meg det er noe galt med, jeg er slem som kan tenke tanken en gang, klart han ikke har gjort det, jeg er en drittsekk! For i dag er historien min borte, og da mener jeg virkelig borte. tenker at jeg skal slutte i terapi, bare gå videre, tror ikke jeg vil ha hjelp fordi jeg er så alene med denne splittelsen,og den forferdelige dårlige samvittigheten. Har sluttet i terapi før jeg, når jeg ble konfrontert med dette vonde, hadde jo lovet meg selv at jeg aldri mer skulle snakke om det, men det er der jeg ender hver gang jeg søker hjelp, så det beste er å slutte i terapi, da forsvinner det sikkert, for jeg orker ikke dette mer. Hadde jeg engang kunnet stole på min egen historie så skulle jeg tatt kampen, men orker ikke føle meg så slem, det spiser meg opp. Litt dumt å slutte også da, for jeg har faktisk blitt bedre, noe har falt på plass. Men i dag er alt bare rot igjen. Ble litt rotete dette,, måtte bare få det ut.Skrevet for 3 år siden # -
StoreLille
MedlemVille bare si at jeg har lest innlegget ditt. Tenker på deg. Vet er tøft. Sånn tror jeg det er mange som har det... Hold ut, Denise! Tenker at det er ok å ikke huske alle dager. Det er jo en svær overgang - å skulle forholde seg. Egentlig ikke så rart om det blir for mye og kroppen må koble ut litt igjen. Hvis det aldri hadde skjedd deg noe fælt, hadde du nok bare hatt sånne dager hvor du ikke husket noe fælt. Og det høres jo ikke sånn ut... Men skjønner at det er grusomt å bli føle seg så delt. Og usikker. Og slem. Har det sånn selv også mye. Men kjenner at det blir mer og mer virkelig jo lenger jeg holder ut i terapi og holder ut med meg selv. Sender deg varme tanker og styrke i natten. StoreLilleSkrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei Denis. Vondt å høre hvor vondt du har det. Skjønner at du har lyst tiøl å gi opp. Den følelsen har eg og hatt.Men, det hjelper så lit.Det som har skjedd forsvinner ikkje av den grunn. ein må få ut alt for å kunne bearbeide og komme seg ovenpå. Når desse vonde minner dukker opp, prøv å skrive dem ned. Det hjalp meg veldig. både det å dakunne lese dem etterpå, samtidig som at når eg skrev det, så skrev eg dem ut av kroppen på en måte. Håper for din del og for fremtiden din at du ikkje slutter, men tar opp kampen og står det helt ut. Lykke til vennenSkrevet for 3 år siden # -
denise
MedlemTakk dere to for kloke gode svar, setter veldig pris på det. Har vel egentlig ikke lyst til å gi opp kampen, men skulle så inderlig ønske at jeg kunne stole på meg selv, kanskje kommer det etterhvert. Har jo lest mye her inne, ser at mange kan føle det på samme måten. Men den "slemmefølelsen" er virkelig grusom. Kjente angsten som en klo i magen når mørket kom krypende i kveld, så alt er vel ikke helt borte likevel........Denne lørdagskvelden er målet mitt og være supermamma hele lørdagskvelden, snart er de små gullene i seng, er så inderlig glad i dem, må fortsette i terapi for deres skyld, ikke mintst
Sender dere et ønske om styrke og gode stunder, alt godt til dere andre der ute!Skrevet for 3 år siden # -
Joh91971
MedlemHei Denise Har lest gjennom innlegget ditt, og jeg må si at jeg kjenner meg igjen. Da jeg kom ut med min historie (se Forlatt) ringte min overgriper meg flere ganger og sa jeg holdt på å ødelegge dennne personen. Før rettsaken ble jeg rådet til å ikke ta telefonen når vedkommende ringte, noe jeg da slutta med. Men "slemmefølelsen" du snakker om er absolutt ikke uvanlig... Men viktigst av alt, er at du husker at; -Det var ikke DU som var slem.Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.