Hei
Vet ikke om noen har det på samme måte som meg, dette er et vanskelig tema. Når jeg tenker tilbake på barndommen min så var det overgriper som på mange måter var tryggheten i vårt hjem, han som sørget for lekser ble gjort, matpakker,jeg var hans øyesten og var nok veldig glad i ham, dette gjør det så veldig vanskelig. I dag ble jeg nødt til å veksle noen ord på telefonen med ham, og da raser verden sammen. Får så dårlig samvittighet, tenker at det aldri skjedde overgrep, jeg husker feil, er slem, fortjener ikke all den støtten jeg får av terapeuten min, listen er lang.Har to virkeligheter på en måte, en som aldri har hatt noe vondt, og så en som har hatt det veldig vondt.Denne forvirringen har gjort at jeg har sluttet i terapi flere enn en gang, men nå har jeg denne kloke psykologen som tror på meg, han tror mer på meg enn jeg gjør selv, veldig forvirrende alt sammen.
Forvirring
(4 innlegg) (4 deltakere)-
carmen
MedlemSkrevet for 2 år siden # -
Hei Carmen.
Tror det er mange som har det akkurat sånn som deg. Det er derfor overgrep innenfor den nærmeste familien er så ekstremt vanskelig.Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du forteller. Mine foreldre, særlig min mor, var ikke særlig flinke forelde, min oppvekst har vært preget av grov omsorgssvikt i tillegg til overgrep. Overgrepene begynte i spedbarnsalder og sluttet da jeg var rundt 6, men gjennom hele livet har min overgriper også vært min "trgygghet." Min eldste søster ble min mor nr 2, da min egen mor ikke taklet den jobben og da hun flyttet hjemmefra fikk jeg være der flere helger i måneden. Det ble mitt "fristed."
Jeg fortrengte overgrepene, og visste i mange år ikke om hva hun hadde utsatt meg for, men har alltid hatt et merkelig forhold til henne. På den ene siden, utrolig glad i henne, på den andre siden ikke taklet henne i det hele tatt. Tålte ikke at hun klemte meg og hadde alltid vondt i magen når jeg var der i helgene. Det er først nå som voksen, hvor overgrepene er kommet fram, at jeg har forstått hvorfor jeg har reagert sånn.
Jeg sliter også med vanvittig dårlig samvittighet overfor henne, er redd for at jeg husker feil, har overdrevet, unnskylder henne osv.. Jeg tørr heller ikke fortelle resten av familien hva som har skjedd (utenom min kusine), det har jeg ikke samvittighet til. Føler det er min skyld og vil ikke at noen skal være sint på henne.
Jeg tror dette er veldig vanlige følelser, har ihvertfall fått beskjed om det av kontakten min på SMI. Det er nok en prosess, man må jobbe med seg selv, til man kommer dit at man tørr stole på egne følelser.
Har også fått beskjed om at det er lov å fortsette å være glad i overgriper, selv om man aksepterer for seg selv det som har skjedd. Det går ann å hate og være glad i på samme tid har jeg funnet ut.. Men ja, det er forvirrende!!
Skrevet for 2 år siden # -
Litol
Medlemhei!Jeg tenkte du kanskje kunne ha nytte av en bok som heter"tilbakereisen"skrevet av Eva Axselsen og Sissel Bakke.
Skrevet av en psykolog og en pasient i fellesskap.Eva er psykologen,Sissel har hatt et forhold til sin far under oppveksten.En vedig sterk og lærerik/fin bok.Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemForrvirring har det vært myee av oppgjennom årene... Har "måttet" leke sammen med ham sammen med min eldste bror, late som at det ikke var noe, men jeg har hele tiden hvisst at det var noe. Men aldri blitt trodd på, og heller blitt fortalt å tie om det og truet til taushet... Han har fått brev å besøks forbud etter anmeldelsen, men sviket fra familien som likevel lar ham omgåes dem og være der sammen med dem... Forstår meg ikke på dem??? Har ingen familie lenger... De "gode" følelsene vissner bort, blir borte, her jeg sitter idag... Vet at jeg sa ifra, men ingen gjorde noe for å stoppe det, bare lot det fortsette... Ett stort tomt rom sitter jeg igjen med nå...
Du må tro på deg selv og din sannhet, for kroppen din husker mer enn du kansje tror, det tar bare så lang tid å skulle finne frem til alt det vonde igjen. Det er ikke så lett når en man vokser opp i nær relasjon gjør noe enn ikke har lov til ei heller aldri skal gjøre, noe er totalt feil hos disse personene, men INGEN unskyldning på noen som helst måte! Ta seg til rette og gjøre gale handlinger ovenfor en annen person som lager arr i kropp og sjel som blir sittende til evig tid.
Får ta tiden til hjelp, skal gjennom ett reahbiliteringsopphold på Betania Malvik etterhvert, det skal bli bra, får e tro på. Rettsaken kommer e vel igjennom på ett vis også...
Det er slutt på overgrepene NÅ! Han/hun gjør det ikke mer, ikke får han/hun heller! DET må du tro på og si til deg selv. Livet må gå videre etterhvert når du går igjennom bearbeidelses prossessen. Det blir berg å dalbaner, det blir mye følelser, smerte, sorg, sinne etc...
Klem til deg carmen, lykke til videre!
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.