Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Eva A.
   Medlem

   Hei! Jeg ble syk i oktober 2005,i løpet av noen få dager fikk jeg store rykninger i hele kroppen,jeg begynte å stamme og når jeg var i samtaler så kunne jeg dette ut (jeg kan høre hva folk sier men klarer ikke å svare,som om jeg går yt av meg selv på en måte).Det ble så ille at jeg hadde store problemer med å gå og måtte sitte i rullestol når jeg skulle lengre strekninger.Når jeg møtte kjente ansikter så ble rykningene forverret. Jeg ble sendt på sykehus og for hver undersøkelse (leger som tok på meg),så ble tilstanden min forverret.Etter å ha vært innom to forskjellige sykehus så ble jeg sendt til rikshospitalet.Der fant de ut at dette var psykisk,noe som hadde oppstått pga ting som jeg har fortrengt.Gikk hos psykolog der og fikk god hjelp av hypnose mot rykningene mine.Etter mange samtaler så klarer jeg å erindre at noe seksuelt har skjedd med meg i min barndom.Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva,hvem eller hvor men enkelte ting dukker opp. Er det noen av dere som har opplevd dette,med rykninger i kroppen osv jeg fikk diagnosen dissosiativ motorisk lidelse.Har noen av dere fortrengt ting også har de dukket opp slik som hos meg?Hvordan er dethusker man bare plutselig alt,jeg synes det er ganske skremmende.Etter å ha vært en kasteball i systemet etter riksen så har jeg enda ikke fått hjelp.De psykologene jeg har vært hos har sendt meg videre og da jeg flyttet til Karmøy juni 2007 så fikk jeg avslag på hjelp hos voksen psykiatrien her.Jeg var for frisk.Jeg plages enda med rykninger til tider og at jeg faller ut.Har fått lovnad om hjelp innen mars ,men jeg tror det ikke før jeg ser det.Vil gjerne ha tilbakemeldinger fra dere som har hatt samme symptomer som meg og som har fortrengt ting.Også hvordan dere opplever dette med å "dette" ut. Klem

   Skrevet for 4 år siden #
2. 

   kristin
   Medlem

   Kjære Eva A. Det er andre her inne som har fortrengt, slik som du har..så jeg håper de kan svare deg Jeg har et par år som er "borte", bare. Jeg vet hva som har skjedd meg, men som jeg husker begynte det når jeg var 9, mens "et vitne" sa at jeg var rundt 6 år. Så det er jo ulikt fra det du beskriver. Men å fortrenge vonde ting er veldig vanlig, iallefall. Vet ikke om man kanskje gjør det for å "beskytte seg selv"...? Kasteball i systemet, ja.. Det er desverre ofte sånn det blir. De vet ikke hvordan de skal takle det, hvem som klarer å hjelpe, og så blir det sånn at man slenges fra person til person. Mange får et visst antall psykologtimer, og så er det rett ut i verden og klare seg selv, for da skal man være frisk.

   Skrevet for 4 år siden #
3. 

   kari
   Medlem

   Kjære Eva A. Jeg ble selv utsatt for overgrep da jeg var 7 år. Dette levde jeg med uten å være klar over det, til jeg var ca. 45. Men i hele mitt voksne liv har jeg hatt problemer med psyken, smerter og angst. Jeg har gått i en eller annen form for terapi/behandling i hele mitt voksne liv. I 1977 mistet jeg min datter, og min kropp hadde allerede lært seg at vonde følelser de kjenner man ikke på, så tapet av min datter "taklet jeg fint". Fikk mye skryt at de rundt meg for dette. Til slutt sa kroppen min stopp, jeg orket rett og slett ikke mer. Gjennom kjente traff jeg en person som jobbet med psykodrama og dette ble min redning. Etter at jeg fikk hjelp til å bearbeide sorgen etter min datter, dukket min overgriper opp. Dette ble for meg både vondt og bra. Nå fikk jeg svar på alle mine plager gjennom mange år. Jeg ble bruker ved Senter mot incest i min hjemby og der var det den gangen ansatt noen av de beste i landet til å håndtere denne problematikken. Jeg har brukt 12 år på å komme dit jeg er i dag. Det er ingen enkel og lettvint løsning ut av en slik situasjon, og det er viktig at man bruker den tiden man trenger. Du er absolutt ikke alene om ikke og huske. Forskere har sagt at det og fortrenge, er en sunn forsvarsmekanisme mot traumtiske opplevelser. Det er tragisk at du ikke har funnet en psykolog som forstår dine probelmer. Det at du" detter"ut som du sier, er vel at ditt fokus er en helt annet sted enn det skal være. Helt normalt det også. Jeg ønsker deg lykke til videre!!!:)

   Skrevet for 4 år siden #
4. 

   Eva A.
   Medlem

   Kjære Kari! Tusen takk for svar det satte jeg stor pris på.Det var trist å høre at du har mistet din datter,du har virkelig hatt det tøft opp igjennom tiden. Jeg har også plagdes med psyken,angst og smerter fra jeg var ganske ung,men jeg har aldri skjønt hvorfor har bare vist at noe ikke helt var som det skulle. Du skriver at din overgriper dukket opp,var det i tankene eller i livet?Jeg har fått forskjellige råd om hva jeg skal gjøre med dette som jeg har fortrengt,noen råder meg til å la det ligge mens andre mener at jeg må finne ut av det for å komme meg videre i livet.Men tanken på å skal komme på noe slikt er så skremmende og vanskelig.Hvordan var det for deg?Hvordan kom du på din overgriper,kom alt på en gang eller var det bare små ting som dukket opp etter hvert?Jeg lurer så veldig på hvordan jeg kommer til å takle det vist jeg kommer på det. Er takknemlig for alle svar jeg kan få! Klem

   Skrevet for 4 år siden #
5. 

   kari
   Medlem

   Hei igjen Eva! Min overgriper dukket opp i tankene mine en natt etter at jeg var kommet hjem etter en helg med psykodrama. Da hadde jeg på en måte "ryddet" opp i det som lå og stengte for det som lå i bunnen. Det var helt grusomt for å si det mildt, men dette var så vanskelig for meg så jeg "la" det faktisk bort igjen. Det gikk faktisk 4 år, så ble jeg dårlig igjen og kontaktet den samme person som hadde hjulpet meg tidligere. Det var da jeg aksepterte at jeg hadde vært utsatt for overgrep og det var da min prosess begynte. Enkelt var det ikke, men jeg har ikke angret en dag på at jeg tok opp kampen, og det MÅ du også gjøre. For å komme videre, må du inn og kjenne på smerten og sorgen du bærer på. Det tror jeg er den eneste rette veien for å komme seg videre i livet. Det er i hvertfall min erfaring, og jeg kjenner veldig mange som mener og har opplevd det samme. Alt kom ikke på en gang. Jeg har brukt 12 år på dette, og jeg tror ikke det kommer mer enn det vi klarer og takle. Håper virkelig for din del at du finner en dyktig behandler som kan lede deg gjennom din prosess. Etter all den gode hjelpen jeg har fått, kan jeg i dag fronte denne problematikken. Det gjør meg stolt og glad, noe som jeg håper kan bli din virkelighet en dag også.

   Skrevet for 4 år siden #
6. 

   Eva A.
   Medlem

   Hei Kari! Tusen takk for at du tok deg tid å svare meg.Man føler seg ganske alene i hverdagen med sine tanker.Har fortalt mine nærmeste om hva jeg tror har skjedd med meg (jeg var nødt til å fortelle dem hva jeg hadde kommet frem til for at de skulle prøve å forstå hva som feiler meg).Men når jeg ikke helt husker hva som har skjedd og bare har noen vage ting å gå etter så er det vanskelig å få dem til å forstå.Etter at je fortaltedem hva jeg trodde så var det som en dør gikk igen hos dem,da skulle ikke ting snakkes om.Da jeg ble syk så var all så forståelig,men det ble det altså slutt på da jeg fortalte hva jeg trodde hadde skjedd.Så nå føler man seg ganske alene med alle tankene og det man skal prøve å få frem.Men oppi det hele så er jeg positiv fordi nå vet jeg hvorfor jeg har følt meg så utrygg,ensom og forlatt helt fra barndommen av.Og jeg forstår hvorfor jeg har hatt smerter i kroppen og ikke minst så forstår jeg hvorfor jeg ikke har likt å bli tatt på.Hvordan skjønte du at noe hadde skjedd med deg vist du ikke husket det?Dette er vanskelig,men det er godt å kunne skrive litt her hvor folk skjønner hva man snakker om.

   Skrevet for 4 år siden #
7. 

   Rosa
   Medlem

   Hei:-) Fikk lyst til å svare deg jeg og. Det du forteller om er veldig typisk oss som er utsatt for overgrep. Selv visste jeg og husket veldig godt at jeg ble voldtatt som 15 åring. Jeg strevde med det og slet psykisk. Jeg prøvde å si til meg selv, ja men det var jo bare en voldtekt. I utlandet er det massevoldtekt osv osv. Jeg prøvde å bagatellisere det. Men det hentet meg sterkere og sterkere inn ettersom jeg ble eldre. Og jeg kunne bli liggende å skjelve og gråte. Jeg mistet også barnet mitt, han var ett og et halvt år når han døde. og jeg fikk også skryt for at jeg taklet det så "flinkt". Men sannheten var at jeg ikke torde kjenne på mine egne følelser. Men også da slet jeg egentlig med overgrepene. Det gikk mange år og jeg ble plutselig lam i en fot. Til slutt var jeg så syk at jeg forsto at jeg bare måtte begynne å jobbe med voldtekten som jeg husket. Etter å ha jobbet i mange år med det overgrepet. Kom det plutselig nye overgrep som var fullstendig fortrengt og som skrev seg mange år tilbake i tid. Hele min prosess, fra jeg ble syk i starten og frem til i dag, har det gått 16 år. Nå først føler jeg at jeg fixer livet mitt. Veien er lang - men du verden det er verdt å gå den:-)

   Skrevet for 4 år siden #
8. 

   kari
   Medlem

   Hei Eva. Det var etter mitt psykodramakurs nr. 4 at min overgriper dukket opp i hodet mitt. Da hadde jeg "jobbet" med masse problematikk som var skapt i mitt liv på grunn av at min start i livet ble så feil og ødelagt, og da kom det som lå i bunnen fram. For meg har det å jobbe i psykodrama vært helt fantastisk. Det er tøft, men jeg anbefaler deg å søke en slik hjelp hvis det er noen som driver med det der du bor. Her i Trondheim er vi heldige som har opptil flere som driver denne type terapi. Vi er jo også så heldige at vi har Traumetilbudet på Betania i Malvik kommune. Der har de en egen avdeling hvor incestutsatte får hjelp. Det er vanskelig å få familien til å forstå noe du har problemer med å forstå selv. Dette vil bli lettere når du kommer i gang med din prosess hos en terapeut. Du må ikke bruke så masse krefter på å prøve og huske, det kommer av seg selv når du først kommer i gang. Jeg ønsker deg alt godt og stå på videre for et godt og ikke minst verdig liv.

   Skrevet for 4 år siden #
9. 

   Eva A.
   Medlem

   Hei Kari og Rosa! Tusen takk for svarene fra dere.Det hjelper å få høre at man ikke er helt alene.Rosa jeg kjenner meg igjen i det du forteller om å ikke kjenne på følelsene sine.Jeg har vært noen ganger nå hos psykomotoriskfysioterapi og når jeg da blir tatt på så får jeg store rykninger i kroppen.Det er da følelsene som sier i fra.Når fysioterapauten spør om hva jeg føler når hun tar på meg og jeg får disse rykningene,om det er at jeg syes det er ekkelt eller føler meg uttrygg eller lignende så svarer jeg at det vet jeg ikke for jeg føler INGENTING.Det er ganske merkelig egentlig hvordan kroppen reagerer. Jeg er sikker på at jeg skal klare å takle livet bedre etter hvert,selv om det er vanskelig kkurat nå.:)

   Skrevet for 4 år siden #
10. 

    Rosa
    Medlem

    Når du sier at du ikke føler noenting, tipper jeg det er det samme du følte under overgrepene. Du dissosierte sikkert da det skjedde. Og nå når noen tar på deg så føler du ingenting. Det har dannet seg et mønster i følelsene dine. Det gjør meg ingenting at de tar på meg for jeg føler ingenting alikevel. Kan dette stemme for deg?

    Skrevet for 4 år siden #
11. 

    Eva A.
    Medlem

    Ja det stemmer nok det.Noen ganger når jeg snakker om disse tingene så detter jeg ut,jeg kan høre at folk snakker med meg men jeg klarer ikke å svare dem,det er som om jeg er gått ut av meg selv og er en annen.Når jeg tenker på disse tingene eller andre følelses messige vanskelige ting,så kan jeg midt i tanken begynne å tenke på noe helt annet.Er dette også det at jeg dissosierer? Jeg har hele tiden trodd at jeg har reagert helt normalt når jeg har jeg sex,men de siste dagene så har jeg skjønt a det gjør jeg jo ikke.Jeg spenner jo alle musklene kroppen og jeg får pusteproblemer.Er det noen som har et godt tips til hvordan jeg skal klare å slappe av.Jeg er inne i et ganske nytt forhold og jeg vil så gjerne få dette til å fungere. Det er en annen ting som jeg lurer på om andre har opplevd og om det er vanlig for de som har vært utsatt for overgrep,dette er noe so jeg synes er veldig vanskelig og redd forå nevne til noen som helst,men føler at her kan jeg spørre om det.Jeg kan til tider drømme at jeg har sex med et barn,når jeg våkner så har jeg en kjempe ekkel følelse over at jeg kan drømme noe slikt.Jeg er IKKE pedofil eller noe slikt lignende ,så det å drømme dette og skal fortelle noen om en slik drøm synes jeg er helt forferdelig.Men jeg grubler til tider mye på hva har skjedd med meg og hvorfor føle jeg slik jeggjør og også da hvoror drømmer jeg slik jeg gjør.Håper ingen blir støtt av at jeg tar opp en slik drøm,men jeg vil så gjerne ha svar på disse tingene.

    Skrevet for 4 år siden #
12. 

    Rosa
    Medlem

    Hei igjen. Ikke ha dårlig samvittighet for at drømmer som du gjør. Tenk på at selv om det er du og et barn i drømmen så representerer du både barnet og deg selv. Altså du er i begge rollene. Tenk litt på stemningen i drømmen. Hva føler den voksne og hva føler barnet. Tristhet, sorg, glede osv. Barnet i drømmen prøver å fortelle deg noe om hvordan du har det i dag. Og det gjør også den voksne. Det var en drøm som stadig plaget meg. Jeg drømte at jeg dro til London med en baby i babybag. Denne babybagen satte jeg bare i respesjonen i hotellet. Jeg var veldig skjødesløs med denne babyen. Jeg glemte å følge med og plutselig var babyen borte. Jeg følte sterk skyld for at jeg kunne være så skjødesløs. Hotellet var full av ganger, korridorer og merkelige rom. Og jeg løp i vill panikk og lette overalt. Men jeg fant aldri babyen. Og jeg forlot London uten babyen og med en intens tristhet i meg. Denne drømmen gikk gjen i mange år. Og jeg trodde hele tiden at det hadde noe med barna mine å gjøre. At jeg ikke tok godt nok vare på dem. At jeg var en skjødesløs mor osv. Men etterhvert som jeg jobbet med psykodrama og dømmetydning forsto jeg at det barnet jeg var skjødesløs mot, var meg selv. Det var på en måte en liten pike inni meg som ropte om å bli sett. Se meg, jeg var utsatt for overgrep da jeg var liten. Men jeg bare "kastet" bort og avviste det lille barnet i meg selv. Når jeg begynte å se barnet og ta hensyn til at jeg hadde en lang historie jeg måtte se på, så forsvant drømmen. For da hadde jeg begynt å se meg selv. Tenk deg godt om neste gang du drømmer denne drømmen. Hva er det den lille jenta eller gutten har å fortelle deg? Og hva betyr det for deg i dag? Når du begynner å nøste i dette vil drømmen bli borte. Jeg drømte om slanger fra jeg var to-tre år gammel. De var overalt oppi senga mi, i taket, nedover veggene osv. Jeg torde ikke gå på skolen når det hadde regnet og det var mark på gata. For meg var de ormer. Jeg var plaget med dette til jeg var nesten 40 år. Når jeg lukket øynene om kvelden begynte ormene å røre på seg selv om jeg ikke sov. De var på netthinnen min. Når det gikk opp for meg med full bredde hva som hadde skjedd med meg som lita så forsvant drømmen. Når det hjelder dissosiering så kan det sikkert oppleves forskjellig. Og jeg tror det du beskriver kan være det. Men for meg var det sånn at jeg hadde to virkeligheter. Og jeg gikk stadig inn og ut av dem. I den ene var det godt og fredfullt. I den andre helt jævlig. En psykisk smerte som ikke kan beskrives. Sånn var det jeg hadde det når jeg ble misbrukt. Denne følelsen kunne bli kastet på meg hvor som helst, på butikken foreksempel. Da kom smerten, kvelningsfornemmelsene og pusteproblemene. Det gikk så langt at hver gang det var varmt om sommeren så kunne jeg uten at jeg visste det kle av meg og hoppe i dusjen. Og finne meg selv der uten at jeg ante hvordan jeg hadde havnet der. Tilslutt forsto jeg at jeg var misbrukt om sommeren når det var fint vær. Jeg måtte spørre meg selv og finne ut hva hver enkelt følelse, fornemmelse osv betød. Og når jeg fant ut det - kom også minnene om overgrepene. Og da visste jeg hva som var skjedd. Det kom stykkevis og delt. Og ikke som en stor tsunami over meg. Men som mange små tsunamier. Det var små sammenbrudd omtrent hver dag i disse huskeperiodene. Jeg hadde smerter og måtte ligge i sengen. Og når minnene kom takket jeg kroppen min. Takk kroppen min for at du forteller meg dette. Jeg tror på deg. Og er det mere så la det komme. Etter en sånn smertefull og urolig periode og etter at jeg husket de forskjellige overgrepene så ble det fullstendig fred inni meg. Jeg klarte plutselig å holde kroppen i ro. Det sto en streng midt inne i kroppen min og den dirret hele tiden. Lyden av denne strenger var som en trafostasjon. Den bråkte og forstyrret meg. Etter at jeg var på Malvik og fikk bearbeidet traumene så var det total stillnad inni meg. Etter 8 år i full detektivjakt etter fortiden min. Der jeg bare levde og var i fortiden, kunne jeg plutselig være her og nå. I 2006. Jeg også som absolutt alle andre. Og ikke på 60 tallet., det var nydelig. Jeg fikk kroppen min tilbake. Og her er jeg!

    Skrevet for 4 år siden #
13. 

    jona
    Medlem

    Hei.Du verden hvor godt man kjenner seg igjen av det som blir sagt her.Har gått i terapi i mange år uten noe særlig hjelp, men da jeg kom til en psykomotoriskbehandling begynte ting å løsne.første gang det skjedde var da hun tok rundt hånden min.Fikk fullstendig panikk,røsket hånden til meg og alt ble kaos inni hodet mitt.Fikk fram bilder om overgepet.Ingen hyggelig oppleves da,men nu skjønner jeg hvorfor jeg blir uvel og kvalm viss noen tar rundt håndleddet.Hadde det/har på samme måte som Eva A med å dette helt ut når jeg skulle snakke om det jeg har opplevd.Side stilte meg selv på en måte.Snakket som om det ikke var meg det gjalt,men hun som satt ved siden av meg,eller jeg gikk inn i min verden.Koblet alt ut,lyder tid og sted.Nu når jeg er klar over disse tingene er det lettere å hente seg inn igjen.Dette er jo ting som var nødvendig en gang.:|

    Skrevet for 4 år siden #
14. 

    Eva A.
    Medlem

    Hei! Jeg er så takknemlig for svar fra dere,det hjelper meg å forstå meg selv.Det du forteller Rosa om smerter i kroppen ,der kjenner jeg meg igjen.Etter at jeg begynte med psykomotoriskbehandling så har jeg mye smerter i kroppen,spesielt i skuldrene og nakken.Det er ikke behandlingen som gjør det for hun får så vidt tatt i meg.Har tenkt litt på at det er fordi at nå skal ting fram og kroppen sier ifra at nå skjer det ting.Jeg er også takknemlig for at kroppen sier ifra,vist ikke så har jeg ikke funnet ut av meg selv.Jeg gleder meg til den dagen kommer at jeg klarer å være tilstede og ikke bare være i fortiden min.Ungene mine og alle andre rundt meg fortjener at jeg er tilstede i denne verden.Hver dag er en kamp,men denne kampen skal jeg seire i .Gleder meg til et nytt liv!

    Skrevet for 4 år siden #
15. 

    kristin
    Medlem

    Takk Rosa... Har aldri tenkt på d sånn...at jeg har dissosiert... har bare visst at jeg har "skrudd av".

    Skrevet for 4 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.