Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   marie
   Medlem

   Å bruke ord for å fortelle om det som har hendt og formet meg kan være vanskelig. Det er så lett å føle at ordene ikke har noe med meg å gjøre, at det ikke er min historie, men lånte ord fra andre historier. Det er ikke engang sikkert det er en sammenheng mellom episoder jeg husker og fornemmelser jeg har, annet enn i mitt hode. Og hvem vet hva jeg kan ødelegge om jeg først begynner å snakke? Kanskje ordene bare tar meg lenger bort fra meg selv? Jeg har et bilde i hodet av et offer jeg ikke liker. Dette bildet likner på min mor, og jeg bruker mye tid på å imøtegå protester, bebreidelser og hånlige ord som bare jeg sier til meg selv, fordi jeg ikke tar meg sammen, fordi det er noe galt med meg, fordi jeg ikke har "normale" følelser, fordi jeg føler meg merket, samtidig som at jeg vet at dette er tull, bare en ny måte å slippe å kjenne sannheten på. For jeg aner jo ikke hva sannheten er. Jeg vet jo ikke hva som er hva inni meg. Kanskje det er sant, det hun sa da jeg var yngre, at jeg skulle hatt det som henne, opplevd hva det vil si å ha det fælt, hvordan det var å bli slått og tro at man var et null. Det fikk min mor høre da hun var liten. Jeg fikk skryt og ble fortalt hvor vakker og flink jeg var - men jeg visste at det ville slå om snart, jeg ville føle meg stygg og slem igjen, jeg ville se i øynene hennes hvor mye hun mislikte meg til tross for de fine ordene. Og jeg ville tenke: "hvorfor lyver du sånn? har du ikke skjønt?" Jeg vet ikke riktig hvorfor det er hun som står tydeligst for meg. Pappa er mer fjern, han meldte seg ut på et ganske tidlig tidspunkt, kjennes det ut som. Han sto aldri opp for meg eller prøvde å korrigere utbruddene hennes med å si hva han mente, han bare gikk sin vei. I ettertid har jeg sett hvordan han takler ting han ikke liker å snakke om. Han har ligget drita i sofaen på julaften, blitt hjulpet i seng av sønnen sin, som forsikrer ham om at dette skal vi ikke si noe om til mamma. Når jeg spør ham ved frokostbordet hvordan formen er, ser han ut av vinduet og sier at "jo skulle den ikke være bra, send meg osten." Sånn snakker vi altså med hverandre. Jeg husker at jeg syntes de løy sånn. Om vi hadde besøk, kunne mamma si høyt og tydelig at hun ihvertfall aldri hadde lagt hånd på barna sine, takk og pris. Men jeg husket jo å måtte ligge naken over noens knær og bli rist fordi jeg hadde grått og bråkt om natta når lillebror skulle sove og de var slitne. Man skal ikke ta opp ting i den familien. Den er hermetisk lukket, og nå er den også "avlyst". Jeg husker de styggeste ord bli sagt, mellom mine foreldre og fra henne til meg - som hun nektet for å ha sagt etterpå. Det var JEG som såret henne, jeg som ødela for hele huset med svartheten min, det stygge blikket mitt. Så lenge jeg kan huske har jeg følt at jeg sto for noe stygt de ikke ville vite. Jeg husker å oppføre meg utfordrende overfor en voksen venn av familien på sommerferie, som niåring. Jeg husker at jeg trodde jeg kunne "friste" ham sånn som en voksen kvinne gjorde. Vi sov i samme sovepose, men jeg tror ikke han gjorde meg noe. Såvidt jeg husker var det jeg som forvekslet oppmerksomhet med seksuell oppmerksomhet. Jeg husker å stå ved badekaret og prøve å dekke meg til og si til pappa at han ikke skulle se på meg mens han reparerte sluket. Han sa at han var da ikke interessert i å se på meg, og jeg husker at jeg ble oppriktig forbauset. Da var jeg ti. Og enda tidligere husker jeg en bror som alltid blottet seg, både for hele familien og for meg alene. Han klarte liksom ikke å holde den i buksa, han pleide å ta på seg selv og glo på meg. Jeg klarte ikke å komme meg unna, jeg hadde stivnet og det eneste jeg klarte å tenke var at jeg måtte dø, at kroppen min og jeg var råtten fra innsiden og helt ut. Spesielt husker jeg en episode da han plutselig blotta seg, og pappa bare lo. Jeg ropte æsj, ta den vekk. De har aldri forstått mitt sinne mot ham, de har kanskje trodd jeg bare var slem. Men de spurte aldri, og de fortjente ikke min fortrolighet. En venninne fikk vite det, hun truet med å fortelle det til alle på skolen. Jeg har følelsen av å ha vokst opp i noe helt sykt, likevel er det som om dette ikke har eksistert. Familien hadde få omgangsvenner, og jeg fortalte aldri noe. Min mor har sagt at hun ikke gikk til ordentlig behandling fordi hun var redd for å bli lallende rundt på psykiatrisk og miste ungene, dessuten var det barn som hadde det grusomt, det hadde ikke vi, de hadde gjort så godt de kunne, dette med depresjon var nok noe jeg hadde I meg, min min personlighet. Eller så skyldtes den kanskje det kjølige forholdet mellom henne og pappa. Jeg skulle på mange måter ønske at noen hadde sett noe. At jeg ikke hadde vært så flink til å gjemme meg. For kvalmen sitter i kroppen, avskyen, jeg tror de så den og ble redde, eller at de følte avsky for meg. På mange måter tror jeg ikke på meg selv. For det kan da ikke ha vært så ille. Jeg ble jo aldri _misbrukt_, ble jeg vel? De drakk sjelden med oss tilstede, mange har det verre. Men jeg synes det er så ekkelt å late som ingenting når vi møtes. For alt har man lagt bak seg - jeg er bare den vanskelige som husker ting ingen andre kjenner igjen.

   Skrevet for 4 år siden #
2. 

   marie
   Medlem

   Hm. Når jeg leser gjennom dette kan jeg se at det bærer preg av å ha blitt erfart av en unge, det henger ikke sammen, det høres helt snålt ut for meg som voksen.

   Skrevet for 4 år siden #
3. 

   kristin
   Medlem

   Hei Marie Det er ikke så lett å få det til å henge sammen, når man skal sette ord på det man har opplevd. Ofte blir det usammenhengende og kaotisk. Men jeg synes du fikk det bra til, jeg Du er flink med ord. Når man skriver ned tanker og følelser, og leser gjennom det etterpå, kan det virke helt snålt, jeg er enig med deg der. Det er gjerne fordi det er så vanskelig å sette ord på det. Det skriver du jo også selv i begynnelsen av historien din. Å sitte og føle på at kanskje det ikke skjedde alikevel er vondt. Man blir så forvirret og fortvilet. For minnene er jo der. Hvorfor er det ingen andre som har dem? Svaret på det er vel at de ikke VIL ha minner, de vil ikke innse hva som har, eller kan ha skjedd.

   Skrevet for 4 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.