Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   ni
   Medlem

   hei,

   Nå er det lenge siden jeg har skrevet her, men jeg må bare skrive igjen. Jeg skal ha barn snart og har, omsider, kommet ut med historien min til familien... Av hensyn til det kommende barnet, for at de skal forstå hvorfor det er så viktig at det ikke skal ha noe særlig kontakt med bestefaren sin...
   Og jeg vet ikke, det har på en måte gått bra. Jeg er blitt tatt vel i mot, fått et nytt og åpnere forhold til moren min og søsknene mine, vi har snakka mye sammen og de forstår at det kan ha skjedd for de vet jo hvordan han er, sier de, ekstremt manipulerende, selvopptatt, drikker altfor mye, pilleavhengig osv... men hele tiden ligger dette presset på meg: at én dag må vi vel kunne leve som en samlet familie likevel. Det er sikkert egoistisk av meg, men jeg hadde, innerst inne, håpet at når hun først ser det alt sammen, ser hvordan han har skadet meg og ødelagt så utrolig mye i meg, så ville mamma tatt ut skilsmisse? For hun SER jo det, sier hun.
   Men mamma fokuserer på at han har mange gode sider også og at barndommen vår ikke bare har vært ulykkelig, og at hun tross alt lever et godt liv sammen med ham. Og hun ber meg om å møte ham, for at vi ikke skal bli en splittet familie, det har jeg allerede gjort en gang med psykolog til stede og det tar ut alt av energi i meg - i forkant gråt jeg voldsomt i flere timer og da jeg traff ham klarte jeg ikke å si noen ting, konfrontere ham med noe som helst. Så jeg føler på en måte at han "vant". Selv om han sitter og later som han er lei seg over at jeg har det som jeg har det, men han mener at jeg har innbilt meg det, alt sammen. At han bare har klemt meg og vært kjærlig og at det er jeg, barnet, som har tolket det seksuelt.
   Hvordan "beviser" jeg noe annet liksom??
   Annet enn at hele den avgrunnen, alt det svarte, de fysiske smertene jeg sliter med og alt, alt som er så ekstremt jævlig vanskelig ikke kan komme av innbilning og faderlige, ordinære klemmer? Det er jo bare følelser og minner og ingenting håndfast.

   Nå skal jeg snart møte ham igjen, fordi de ber meg sånn om det, mamma og søsknene mine, men jeg vet ikke, jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal prioritere det, jeg har en veldig krevende jobb og er høygravid og utslitt og har ikke krefter til dette, jeg har bare lyst til å fokusere på barnet og glede meg til det, og slå meg til ro med det fine i at barnet mitt skal komme.
   Samtidig er det så dumt om jeg aldri får konfrontert ham skikkelig. At jeg bare stryker ham med hårene og ble stille og bare gråt og fikk ikke sagt noe skikkekelig da jeg traff ham, og at jeg lar ham komme med sin versjon uten å få noe særlig motstand.
   Så kjæresten min mener at jeg ikke bør la ham slippe unna. Og han har jo rett i det.
   Det er jo for gæernt.
   Men jeg er så sliten...

   Har dere snille mennesker her inne noen tanker i sommervarmen?

   -ni

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei ni.

   Jeg forstår godt at du er i en vanskelig situasjon nå. Du bærer på noe vakkert nå og det er en spennende tid i møte. Det å bli mor er noe av det største en kvinne kan oppleve. Jeg var ikke klar over årsaken til mine problemer da jeg gikk gravid og var preget av store depresjoner under graviditeten. Dette er noe som kan påvirke barsel tiden også, for det er så mye hormoner i sving, man er ekstra sårbar og trenger masse ro. Det at du nå "presses" av din familie til å "forsone" deg med din far, syns jeg personlig er et overtramp. Det er rett og slett respektløs, der går du og bærer på ditt barn, mens de ser helst at du skal møte din overgriper. Jeg syns du skal lytte til deg selv, ikke din familie og heller ikke din kjæreste. Du vet best hva du orker og er klar til. Kos deg heller med den tiden du har nå, fram til en ny verdensborger blir født. Det å bruke tid og krefter på noe som er tøft og som du kanskje ikke er klar for, kan kanskje ødelegge deg på måter som gjør tiden med den lille vanskelig. Mitt råd er å kjenne etter selv, gjør det du syns er best for deg og barnet ditt du. Konfrontasjonen med din far kan du gjøre senere.

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   StoreLille
   Medlem

   Hei Ni.

   Jeg blir ganske matt bare av å lese om situasjonen din. Det presset familien din utsetter deg for må koste så utrolig mye av kreftene dine... Krefter du trenger til å ta best mulig vare på deg og den nye lille.

   Det er ikke du som er vanskelig og velger at familien er splittet. Det er den som valgte å begå overgrep som er årsaken til at det er splittet. Og jeg tror ikke det minste på at det bare var klemmer som du som liten misforstod. Man får ikke store etterreaksjoner av vanlige klemmer! Men de som tramper over andres grenser finner seg sine forskjellige måter å forstå seg selv og sine handlinger så de kan leve godt med det. Det betyr ikke at hans forståelse av det som har skjedd er riktig. Du vet hva du kjenner at det har gjort med deg. Den gangen var du liten og kunne ikke velge den kontaken. Nå er du voksen. Selv om du må kjempe i familiens motstrøm kan du velge å leve etter nye mønster. Være et godt forbilde for det nye lille barnet ditt. Vise at det er lov å gjøre det man trenger for å beskytte seg selv. Også når det gjør at noen andre blir lei seg. Det har alt det slitne og redde og fortvilte og stolte og sterke og flotte som jeg er sikker på bor inni deg fortjent. At du beskytter deg selv altså. Og det har barnet ditt fortjent.

   Jeg skjønner at det er fryktelig tungt! Jeg har selv sakte brutt kontakten med viktige personer i min egen famlie. Jeg har gjort det litt gradvis, snakket om "pause" og så videre for å slippe å få hele mottrykket på en gang. Men det har vært tøft. Og er det fremdeles noen ganger. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg har gjort det. Det har gitt meg et rom til å bygge opp et nytt liv. Uten den avstanden hadde jeg ikke klart å gå så mange steg i retning et bedre liv med meg selv tror jeg...

   Kanskje du kan bruke noen av "gradvis-knepene" for å slippe å måtte ta hele kampen og all motstrømmen på en gang? Si at du i hvert fall ikke kan gjøre dette akkurat nå når du er gravid... Og så senere si at du ikke vil at han skal møte den lille nye når h*n er så liten som nå... Og på den måten gradvis bygge opp de grensene som du trenger? Eller kanskje du må finne en helt annen strategi..

   Har du noen venner du kan støtte deg på, som forstår bedre enn familien din hva du trenger?

   Sender deg varme tanker, masse støtte og mot&krefter i det du står oppe i!

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   ni
   Medlem

   Kjære begge to, tusen takk for gode råd.
   Kort tid etter at jeg skrev dette innlegget ble jeg sykemeldt og jeg har nå satt alt til side og hviler bare og prøver å finne ro og glede og slapper bare av. Det gjør veldig godt merker jeg, og det var en enorm lettelse å avlyse møtet med ham og rette all fokus mot barnet.
   Jeg tror dere har helt rett, og det er så fint og utrolig verdifullt akkurat nå å lese, at det blir satt ord på.
   Jeg tar på meg veldig mye ansvar i tankene, for alt det som er skjedd med familien min etter at jeg kom ut med historien, for all sorgen til moren min og alt hun sliter med nå, men jeg innser jo egentlig at det er som det er og at det ikke er min feil. Det er så utrolig fort gjort å kjenne skyldfølelse, jeg øver meg på å møte den og plukke den fra hverandre og se det meningsløse i det. Men den er der, så sterkt, i bånn, den følelsen av å ha gjort noe veldig stygt mot familien, å ha satt i gang noe.
   Og nå er jeg blitt fortalt så mange ganger at faren min har mange negative sider men likevel "er ikke sånn" osv, er ikke en "overgriper" at jeg nesten tror på det iblant.
   Huff, for et press.

   StoreLille, jeg har stor støtte i kjæresten min. Jeg var litt urettferdig mot ham i innlegget, han er en god samtalepartner, og nå syntes han også det var en veldig god idé at jeg avlyste møtet med faren min. Men han føler et stort raseri overfor overgrepene, først og fremst fordi han mer enn noen har sett hvordan det har skadet meg i ettertid... og det kan gjøre det litt vanskelig å snakke med ham av og til.
   Det er litt ensomt, det er ingen jeg kjenner som virkelig forstår føles det som. Har snakket med et par venner om det, men jeg tror de syns det er for mye å ta inn, så jeg har sluttet å snakke med dem om det. Har kanskje tenkt jeg skal ta kontakt med smi en gang.
   "Gradvis"-trikset høres i hvert fall veldig lurt ut. For det er det med konfrontasjon, alle kreftene det tar, skjønner ikke at jeg noen gang skal orke det. Han er en veldig manipulerende person, og han kjemper hardt for å renvaske seg. Han framstiller meg som uberegnelig og fortapt overfor folk som jeg virkelig ikke syns har noe med saken å gjøre, det er helt jævlig, at perifere familiemedlemmer skal innlemmes i hele den saken og få presentert hans versjon.
   Tror det er et helvete å stå midt i en konfrontasjonsstorm med ham.
   Orker ikke å tenke på alt sammen, har mest lyst til å bare synke i jorda og slippe å ha noe som helst med ham å gjøre. Nei huff.

   Men det verste er likevel over og det føles godt å ha kommet ut med det.
   Det tyngste er å gå å bære på sånne ting helt alene. Det gjør jeg jo ikke lenger.
   

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   Synnemor
   Medlem

   Hei ni. På mange måter er min situasjon veldig lik din, bortsett fra at det er min bror som er overgriper. Jeg sto fram med min historie på nyåret i år. Da var jeg gravid, og jeg fødte barnet i mai. Det var og er veldig tøft, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre det etter å ha lest om at det kan være et skritt på veien til et bedre liv.

   Da jeg fortalte familien hva som hadde hendt meg og hvordan det hadde påvirket og preget meg som person og livet mitt, fikk jeg ulike reaksjoner som ble vanskelige å takle for meg. Jeg fikk høre at det var opp til meg å si fra om når jeg var klar til forsoning og når jeg og overgriper skulle ta opp kontakten. Jeg fikk høre at jeg måtte "passe meg", fordi overgriper er en så godt likt person. Det kunne nemlig slå tilbake på meg selv dersom jeg fortalte slikt om han. Jeg fikk høre at jeg jo hadde hatt kontakt med overgriper hele livet, og derfor måtte jeg da klare det for fremtiden også. Jeg var på forhånd usikker på hvordan svigerinnen min (ektefellen til overgriper) ville reagere når hun fikk høre hva mannen hennes hadde gjort, men hun valgte å skjule det slik at venner og familie på hennes side ikke skulle bli mistenksomme i forhold til overgripers omgang med egne og andres barn. Disse holdningene og reaksjonene måtte jeg møte og forholde meg til, og dere som er her på forumet forstår jo godt hvordan det føltes, uten at jeg trenger å si mer om det.

   Jeg har vært deprimert under svangerskapet, og jordmor har vært bekymret for at jeg skulle utvikle svangerskapsdepresjon. Jeg og barnet mitt ble henvist til et småbarnsteam på sykehuset på grunn av bekymringen, men det har heldigvis gått greit så langt. Mannen min har fått overta fødselspermisjonen i noen måneder, mens jeg er sykemeldt og går i traumebehandling.

   For meg ble det sånn at jeg fikk en "pause" fra traumene og alt det vonde noen uker etter fødselen. Jeg fikk vel ammetåke og ble veldig opptatt av babyen. Det føltes veldig godt, men var jo for godt til å være sant. Etter noen uker kom virkeligheten slengt i ansiktet mitt igjen en dag, og jeg var tilbake i det vanskelige. Kanskje får du også en pause fra alle bekymringene og tankene etter fødselen, ni. Jeg forstår godt at situasjonen din er veldig vanskelig. Du kan ikke forvente at din mor skal skille seg fra mannen sin, for hun har jo sitt eget liv hun skal ta vare på og hun må ta sine egne reaksjoner som de kommer. Jeg skjønner godt at det føles sårt og vondt når slektninger forventer at du bare skal tilgi og sette en strek over det som har skjedd.

   Det viktigste jeg har å si deg, er at du gjør helt rett i å beskytte barna dine mot denne overgriperen. Du vet, mest av alle, hvor mye vondt slike ovegrep kan gjøre for et barn og fremtiden. Selv om alt blir innviklet og mange situasjoner blir ekstra kompliserte, må vi beskytte barna våre mot dem vi vet er i stand til å gjøre slikt. Det målet må være overordnet alt annet. Nå som du er gravid, håper jeg du klarer å fortelle om det vanskelige til de som skal hjelpe deg i svangerskapet. Det klarte jeg, og det betød mye for meg. Jordmor snakket om følelsene mine på kontrollene. Hun skrev også et brev til fødeavdelingen, slik at de kjente til det før jeg skulle dit for å føde. Det var også gjennom svangerskapsomsorgen at jeg fikk hastetime til en psykolog som kunne hjelpe meg med traumebearbeiding.

   Jeg ønsker deg alt godt, ni, og håper svangerskapet blir fint for deg og mannen din, til tross for det vonde du bærer inni deg.

   Skrevet for 2 år siden #
6. 

   Maja
   Medlem

   Kjære Ni
   Jeg ville nok ikke greid og forsone meg med den som hadde skadet meg slik, og for all del beskytt barnet ditt, gjentakelsesfaren er som oftest stor.

   Hva er poenget med forsoning, han har vel ikke innrømt det. Du skal ikke måtte bøye nakken for det han har gjort galt.

   Jeg har fire barn selv, derav jeg gikk i terapi under svangerskap og barsel tid med de to minste, det min psykolog lærte meg var at så lenge jeg gikk med barn, eller hadde veldig små barn har man en beskyttende sfære rundt seg som man ikke skal bryte inn i, det er godt både for mor og barn, da skal man ikke gjøre ting som er så vonde og vanskelige, hvis man ikke selv kjenner et veldig behov for det, så i disse årene med småbarn har jeg arbeidet langsomt og ikke så intenst med meg selv, ikke bevisst, det har bare blitt slik. Nå er minstemann snart 3 år og jeg kjenner at ting åpner seg mer og jeg kommer mer på dybden, jeg får tak i de mer alvorlige sidene med de overgrepene jeg ble utsatt for.

   Jeg tror du må skille mellom å konfrontere og forsone, å konfrontere er kanskje ikke dumt, men ikke før du kjenner at du er klar til det, dette avhenger ikke om familien din synes det eller det, dette er det bare du som kan kjenne på.

   Jeg håper alt går bra med deg og den lille, den har vel sannsyligvis kommet nå, gratulerer i så fall så veldig.

   For min del kan jeg ikke konfrontere mine overgripere siden begge er døde. Noe jeg nok synes er like godt, de gjorde nok vondt for meg mens de levde, om de ikke skulle være der og minne meg på hvilken makt de hadde over meg, det er nok og ligge under døde menns makt. Det jeg vet er at jeg aldri ville forsont meg med dem, det de gjorde var for ødeleggende.

   Frigjør deg så godt du kan fra makten hans, ikke la familien din hjelpe han til å bryte seg innpå deg og ditt barn, dette er mine råd, husk det er du som bestemmer, du som føler, du som skal leve så godt som mulig som deg og som mamma og kjæreste. Du har ingen plikt ovenfor din familie eller din far, du har bare hensynet til deg og den lille og ivareta.

   Lykke til videre på veien, tenner et lys i hjertet mitt for deg og sender deg varme tanker.
   Måtte det gå deg godt Ni, klem fra Maja

   "Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.