Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Mayalille
   Medlem

   Har hatt en vond dag idag. Våknet imorges og var helt "fjern," måtte ut, bort, vekk. Hadde heldigvis en avtale på SMI, så dro ned dit ganske tidlig. Men det som var planlagt kunne ikke gjennomføres fordi jeg ikke hadde det noe bra. Jeg klarte å ta av masken, så hun (kontakten min) så hvordan jeg hadde det. Derfor satt vi bare og pratet istedet, prøvde å få meg ut av dissosiasjonen som ver helt intens. Og hun spurte hvorfor ting var så vanskelig. Jeg klarte ikke å si så mye, så hun spurte om der var kommet noen flash back, jeg måtte jo nikke ja til det, men jeg klarte ikke å si noe om hva de inneholdt.

   Men det tar bare opp så vanvittig mye plass i hjernen. Føler at jeg har et monster inni meg som hopper rundt og stikker nåler inn der det gjør mest vondt. Angsten er helt vanvittig. Jeg klarer ikke å få den bort.

   Det er vanskelig å skulle skrive noe om det her inne også. Også fordi jeg da må si at jeg ikke bare har en overgriper. Jeg vet jo at mange har det, men jeg har ikke klart å ta det innover meg skikkelig. Og det er så forvirrende å ha to, fordi den ene er kvinnelig, den andre er mannlig. Det spiller foreløpig ingen rolle hvem han er. Det er også mulig jeg blir nødt å fjerne dette etter at jeg har skrevet det, men jeg får se hvor lenge jeg klarer å ha det stående.

   Det har ikke vært så klart hva han har utsatt meg for heller, fodi det er så mye som er fortrengt. Noe hendte samtidig med de tidligste overgrepene, andre ting har hendt senere.

   Natt til igår kom der imidlertid et flash back som fikk meg til å innse at jo, ting har hendt, han har gjort ting han og. Det var ikke så mange bilder som kom opp. Mest ekle og vonde fornemmelser. Jeg lå i sengen, hadde nesten sovnet, men våknet av at jeg liksom følte noe i hånden. Jeg holdt rundt noe, jeg kjente at jeg måtte bevege hånden opp og ned. Kjente en hard hånd over min. Så kjente jeg fingre på lårene, de strøk både hardt og forsiktig opp og ned, helt opp dit.. Og så kommer der opp et bilde. Jeg ser for meg blikket, øynene, de sier, "dette har vi gjort før, du vet hva jeg vil." jeg vet at jeg ikke har noe valg, det hjelper ikke å nekte. Så gjør det vondt, fryktelig vondt. Og så glir det bort, jeg forsvinner igjen, den "trygge" dissosiasjonen overtar.

   Jeg skal legge det ut, jeg skal det, men vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det stående. Hater disse flash backene!!! Håper de snart tar slutt..

   tussi_19_90@hotmail.com

   Skrevet for 3 måneder siden #
2. 

   pernille
   Medlem

   Kjære kjære Mayalille.....først vil jeg bar gi deg en kjempestor klem !! Så bra at du klarer å dele dette vonde ekkle her :o) Flash backene er forferdelige, grusommt å gjennoppleve hvordan det var, kjenne på smerten både fysisk å psykisk....man blir liten igjen å var man 5 når det skjedde så e rman 5 igjen...det er utrolig smertefullt...å jeg har ikke ordene som skal til for å gjøre det enklere å lettere for deg...men som ei her inne har sagt, en ting husket å enda en ting mindre å lure på ! så bra a du kunne dra ned på SMI, når vi bodde der nede brukte jeg de ofte :o) flotte folk som jobber der. klem til deg !!! du er både tøff å modig selv om det ikke er slik du føler deg !håper i dag blir en bedre dag for deg, å om ikke så e rdet bare å pøse ut all skiten her !!(om du vil)

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 3 måneder siden #
3. 

   carmen
   Medlem

   Hei Mayalille
   Så bra at du har latt innlegget ditt bli stående, jeg tror nok jeg skjønner hvor vanskelig du synes det er. Bra at du har kontakten din på SMI, kanskje du kunne få komme litt ofte nå som det er så vanskelig? (sikkert ikke lett å spørre om det, men husk at det er velfortjent plass til deg). Skjønner at det er vondt og forvirrende og innse ting du ikke helt orker.I min familie har det blitt en historie som strekker seg over flere generasjoner og flere mennesker blir innvolvert for å si det sånn, kanskje jeg må slette litt jeg også nå, men, poenget mitt er at det kan fort bli et mønster i familien, eller man kan være uheldig å bli offer fra andre utenfor, uansett så er det ikke din skyld, uansett hvem overgriper er. Har fortrengt en masse jeg også, men så er det fint å lese her inne, synes jeg lærer mye om dissosiasjon og flashbacs osv, for jeg klarer ikke å holde fast i minnene, selv om det kommer mye kaos og følelser, så putter jeg de vekk og tenker at jeg må slutte og tulle, men når du skriver som du gjør så hjelper du faktisk meg, for da skjønner jeg at flere opplever det på samme måte og at jeg kanskje skal ta det litt på alvor. Tusen takk for at du delte med oss.
   Dette ble litt rotete men sender deg en stor klem og håper dagen i dag blir bedre.

   Skrevet for 3 måneder siden #
4. 

   pernille
   Medlem

   Må bare tilføye at for meg er flash backs noe av det værste med hele greia...å gjennopleve det på den måten er ubeskrivelig vondt. klem !

   Skrevet for 3 måneder siden #
5. 

   Mayalille
   Medlem

   Takk til dere begge.
   Flash backsene er noe av det verste ja.. Da er man plutselig tilbake i det som skjedde, det føles som om det hender på nytt og man blir plutselig veldig liten. Den voksnes verden forsvinner, det samme gjør fornuften. Jeg kunne liksom kjenne det her og nå, kunne kjenne "den" i hånden, kjente at jeg måtte bevege hånden. Det var vanvittig ekkelt. Etterpå hadde jeg lyst å kappe av meg hånden.. Og det som skjedde etter at jeg måtte bruke hånden, det var for ekkelt til at jeg klarer å sette ord på det. Hater meg selv for det som skjedde.. Fysj.. For selv om fornuften sier at man ikke har noe skyld og at man ikke bør skamme seg, så er jo ikke følelsene enig..

   Og det som er problemet i etterkant av slike flsh back, det er at jeg dissosierer noe helt vanvittig. Jeg klarer bare å være tilstedet i veldig små porsjoner, jeg må liksom flykte inn i den trygge verdenen. Jeg klarer ikke fungere skikkelig etter slike flash backs..

   Uff, den sosiale arven, ikke sant, Carmen? Hvis ikke overgrep blir oppdaget, stoppet og både overgriper og utsatt får hjelp og behandling, da er faren veldig stor for at nye overgrep skjer. Er jo det som er problemet i min familie også.. Har også hatt stor angst for at noen av mine tantebarn har blitt utsatt, av noen innen familien. Men må prøve å ikke tenke slik. Jeg kan ikke lenger holde øye med dem heller, for jeg har bare kontakt med min yngste søster og hennes barn.

   Takk igjen for støtten!

   Skrevet for 3 måneder siden #
6. 

   verdifull
   Medlem

   Kjære deg, Mayalille.
   Føler med deg. Og håper denne dagen har vert betre. Kjenner meg sånn igjen. Minnene som kommer og overtar. Tid og sted forsvinner. Er bare tilbake.Er liten, sårbar og hjelpeløs. Jeg strever med. Hater at jeg ikke har husket dette. Men er glad for de også.Men fordi alt her vert fortrengt, kommer de så ofte..

   Kjære deg. Vet ikke hva jeg skal si.
   Men jeg vil takke deg for at du deler.
   Og for at du skriver så mye. Du har virkelig mye å komme med! Takk.

   God klem til deg!

   lyset er sterkere enn mørket!

   Skrevet for 3 måneder siden #
7. 

   Mayalille
   Medlem

   Takk til deg Verdifull..
   Har ikke egentlig vært en så mye bedre dag, men man må bare prøve å holde ut så best man kan. Gjemmer meg under teppet og putene i sofaen. Da kan man nesten late som om man ikke finnes.

   Føler meg ikke voksen idag, vet ikke hvor gammel jeg er, det svinger litt, har noen perioder hvor jeg er meg og er "stor", men så overtar den lille jenta igjen. Får bare akseptere det, men det er vondt. Dissosierer også mye, som jeg skrev over, og det er egentlig litt greit, fordi da er jeg liksom "trygg."

   Sender en klem tilbake.

   Skrevet for 3 måneder siden #
8. 

   verdifull
   Medlem

   Å, ja. Forstår. De er så deilig å ligge sånn- å bare være ingen steder. Men likevell på vondt. da er de som lengselen etter å bli "funnet", hørt og tatt vare på blir enda sterkere, syns jeg. Blir så lei av å føle meg så lita. Det skjer som oftes når jeg er hos spykologen. Blir så skamfull. Men vet er er slik de skal være. Vi må tilbake. Må bryte sammen, og bli små. Barnet må få komme fram..
   Ønsker deg ein god fredagskveld!
   Og klem tilbake!!

   Skrevet for 3 måneder siden #
9. 

   Mayalille
   Medlem

   Ja, du sier det der, Verdifull.. Er trygt og godt å være "borte," men fryktelig ensomt også. Men det er så vanskelig å skulle ta imot omsorg syns jeg. Jeg klarer som regel ikke det, blir bare redd og som du sier, skamfull, over at jeg "bryter sammen" og viser hvordan jeg har det. Tåler heller ikke fysisk kontakt, noe som er vondt, for man trenger det også, på en måte. Man har en lengsel etter noen som kan holde om en og "trøste," men hvis noen prøver da får jeg full panikk. Er bare så lei av å ha det sånn, vil bli bra NÅ!!

   En god kveld til deg også.
   Klem.

   Skrevet for 3 måneder siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.