fengsel...
(5 innlegg) (5 deltakere)-
Guest
MedlemDet har gått mange år, og jeg har klart å holdt det inne. Mange ganger har jeg villet rope det ut, hyle å skrike, si til alle hva han har gjort mot meg og mitt liv.. Men alltid finner jeg en grunn for å tie. Nå klarer jeg ikke å tie mer.. Det begynte da jeg var et barn, broren min begynte å misbruke meg seksuelt.. Selv om jeg ikke forstod hva han gjorde og hvordan det skadet meg,kjente jeg at det var feil. Jeg kjente skam, og redsel..Mest av alt følte jeg meg skitten. Misbruket pågikk i mange år,fra jeg var syv til jeg var 17.. Lenge fortrengte jeg det som hadde skjedd med meg og min kropp. Det var som jeg sov i lang tid og plutselig våknet.. Broren min misbrukte meg nesten hver dag, uten at noen la merke til det.. ingen i familien min la merke til at noe foregikk..Jeg torte ikke å si noe. Det ble min store kvelende hemmelighet..selv oppførte jeg meg som ingenting skjedde, som jeg var den som skulle skamme meg og trengte å lyve.. Jeg lot han fortsette..fordi jeg visste at om jeg sa noe ville ikke noen tro meg.. Han løy ofte om meg hjemme og sørget for at jeg nesten ikke kom meg ut av huset. han løy til mine foreldre og sa at jeg holdt på med narkotika, at jeg overnattet med venniner for å feste å drikke..da var jeg bare 14 år. Jeg fikk ikke overnatte noe sted, han skulle bestemme hvilke venner jeg skulle ha og jeg fikk ikke lov til å ha kjæreste. Til slutt levde jeg innelåst, og gjorde ikke annet en å gå på skolen å dra hjem igjen.. Jeg lot han holde på slik lenge.. Jeg ga slipp på meg selv og det jeg visste var rett fordi jeg var redd. Han hadde en utrolig måte å overbise foreldrene mine på..han var veldig manipulerende. Smått begynte jeg å bryte stillheten ved å svare å reagere med sinne, noe som gjorde at foreldrene mine hørte mindre og mindre på meg og trodde mer på han.. Årene gikk, og denne sinnsyke terroren fortsatte.. Jeg kom meg ikke unna han,nettene var verst, da lurte han seg inn på rommet mitt og misbrukte meg.. Ettersom jeg ble eldre ble det verre for han å lure seg til, jeg planla og la opp dagene mine grundig slik at han ikke skulle få tak i meg, jeg la meg etter han hadde lagt seg, dusjet når han var på jobb.. om jeg noen ganger var uheldig å han kom hjem når jeg dusjet hjalp det ikke å låse.. han slo nesten inn døren,truet,hånte og kjeftet helt til jeg åpnet..han tok nøklene til slutt.. Livet mitt var et helvete fra morgen til morgen.. Men mine nøye planleggelser lønnte seg, det ble verre og verre for han å gjøre noe.. Når jeg endelig ble 18år klarte jeg å rive meg litt mer fra hans never.. Jeg brukte det jeg hadde for å være mest mulig borte hjemmefra. Jeg turte endelig å fortelle min venninne om hva som hadde skjedd meg og hva han hadde gjort.. Det skulle vise seg å bli min redning.. På den tiden hadde jeg ikke noe særlig med penger og dermed ikke noe muligheter til å flytte, terroren forverret seg deretter.. Jeg kom meg ikke skikkelig bort,noe som gjorde meg sint og lei.. Jeg trodde jeg skulle gi opp.. Men i alt det vonde møtte jeg en fantastisk gutt som fikk meg til å føle noe jeg aldri hadde følt før. Vi tilbrakte mer og mer tid sammen,og jeg kunne endeli smile igjen,jeg ble lykkelig<3 Jeg ble veldig forelsket, det var som han reddet meg fra uendelig masse sorg. Vi hadde det så gøy sammen at jeg for noen sekunder kunne se bort ifra alt det vonde som preget mitt liv. Jeg hadde ikke tort å sagt noe hjemme. Jeg var redd broren min skulle ødelegge det hele, tatt i betraktning hvordan han kontrolerte meg,løy og manipulerte alle til å tro han. Men som tiden gikk ble jeg og denne gutten veldig seriøs,og jeg tok en besluttning om å si det.. men det var for sent, broren min hadde funnet ut om dette laget et stort helvete hjemme. Nok en gang fikk han folk på sin side og la ut mange løgner om denne gutten.. At han ikke var bra for meg, han var en syk mann som kun var ute etter en ting.. Broren min truet meg og dengte meg og jeg skulle få det verre om jeg fortsatte med han. Jeg ble tvunget til å bryte all kontakt, jeg ble holdt inne. Fikk ikke lov ut på fest eller til venninner. Fikk ikke lov til å ha besøk. fikk ikke forlate huset.. Guttten ble også truet.. Misbruket hadde forandret ansikt, kroppen fikk være ifred seksuelt. Istedet var det vold og trakasering. Jeg ble kalt hore så og si hver dag.. Jeg trodde jeg skulle dø.... Jeg savnet gutten min... Stillheten og sorgen var til å klype i.. Jeg var deprimert og led av spiseforstyrrelser og selvmordstanker.. Jeg trodde aldri det skulle ende..' Jeg innså at jeg måtte bort derifra for så å få hjelp et annet sted.. Jeg tok til mer mot og sa jeg skulle flytte,noe han helt klart var imot..MEN denne gangen skulle han ikke få bestemme! Han brukte phsykisk terror for å få meg til å bli,for å knekke meg.. han fikk dem alle til å tro jeg var GAL... Jeg gråt og fikk mange sammenbrudd.. det var mange netter jeg ikke sov, der jeg bare ventet på at dagene skulle gå og jeg skulle komme meg bort.. Det var dager der jeg var sikker på at det aldri skulle gå, der jeg mistet alt mot.. Men der satt min engel og holdt meg i hånden og sa at jeg skulle klare dette.. som tørket mine tårer og gav meg mot.. Min beste venninne<3 Hun gav ikke opp, hun svek meg ikke, hun holdt meg og lovte meg et annet sted og en ny start.. Jeg bad til gud om hjelp.. Ikke lenger etter kom jeg meg bort.. Idag har er jeg på en annen plass,hvor jeg har fått en ny start, hvor jeg endelig lever MITT liv. Fortsatt vet ingen i familien min at han misbrukte meg seksuelt, det er veldig vanskelig men jeg har forstått at det tar sin tid før jeg muligens tør si det. Jeg har endelig klart å få ting på avstand og skjønt at det IKKE var eller er min feil det han gjorde... Jeg har nettopp begynt å forstå hva jeg har vert igjennom, og jeg har fortsatt netter der jeg ikke får sove og dager der jeg bare gråter og føler meg helt for jævlig..dager der jeg tenker på den gutten... Men jeg har blitt bedre..endeli er jeg på vei.. for noen minutter siden var det bare jeg og min venninne som visste det, nå vet dere det også..Min hemmelighet.. Livet begynner å bli veldig bra, og jeg kjenner noe jeg ikke har kjent på lenge..Glede:) Takk kjære venn for at du har trodd på meg og vært her for meg,og for at du fortsatt skal være her.. Av og til er det som han fortsatt har et tak på meg,av og til er det fortsatt som om han truer meg på livet, og jeg får totalt sammenbrudd og hyler å skriker.. av og til men ikke hele tiden som før.. jeg skal greie dette.. Han skal ikke få ødelegge livet mitt..FAEN HELLER!!!!!!!Skrevet for 4 år siden # -
Takk for at du deler historien din med oss, tipi20! Jeg er så glad for å høre at du har kommet deg bort fra helvetet! Jeg håper du oppsøker noen som kan hjelpe deg å ordne opp i tankene og følelesene dine, så vil du kanskje få mot til å fortelle sannheten hjemme. Hvis det finnes et Senter mot incest i nærheten der du bor, håpe jeg inderlig du oppsøker dem! De kan hjelpe deg med alt fra bearbeiding til mer praktiske ting. Vi har en oversikt over sentre her på faenheller.no: http://www.faenheller.no/index.php?side=stottesentre-mot-incest Jeg ønsker deg alt godt for fremtiden! Du er utrolig sterk og tøff!
Skrevet for 4 år siden # -
Jente24
MedlemStå på! Håper du klarer å dele historien med foreldrene dine snart. Det var det verste jeg måtte gjennom, det å fortelle dem om mine opplevelser. Men etterpå ble det som om 100kg ble tatt fra skuldrene mine. Jeg slapp å være "en annen" sammen med dem. Jeg kunne være sint, trist og sur, og dem forstod. Lykke til videre Skrevet for 4 år siden #
klem 
Svar
Du må være innlogget for å skrive.