Farfar
(20 innlegg) (6 deltakere)-
Jeg er nå ei jente på 17 år som har hatt noen veldig ustabile år i livet. Mor og far gikk fra hverandre mens jeg enda var neste fylt 1 år. Jeg bodde mest til mor. Far hadde jeg ikke så mye kontakt med siden han hadde problemer med nervene og seg selv fikk jeg høre, men jeg har fått hørt så mange historier rundt det der. Mor fant seg en ny en etter kort tid. Han har fungert som en "far" for meg og prøvd å tatt seg av oppdragelsen min på best mulig måte. Men mor og stefar har vært litt uenige om den. De er enda sammen og det er jeg utrolig glad for. Han er jo en stor del av livet mitt. Da jeg i alderen 7-8 år var jeg mye hos farmor og farfar. Da var da det hele startet. Farfar viste ingen interesse ovenfor meg når farmor var til stede. Men når farmor var en annen plass, ute, butikken, hos naboen og jeg ikke var med så viste farfar interesse veldig raskt. Det begynte med at han kilte meg under føttene, helt uskyldig. Men etter hvert bevegde han seg lengre og lengre oppover mot mitt private område. og begynte å "kile" meg mest der. jeg likte det ikke. Men tenkte ikke mer over det som 7-8 åring. En annen gang skulle jeg på toalettet. Døren var åpen så jeg gikk inn. Men farfar hadde dusjet og sto bare i håndkleet rundt livet ved speilet. Jeg skulle til å gå ut. Men det var bare å bruke toalettet sa han. Men så tok han av seg håndkleet foran meg og begynte å vise meg hva som var under håndkleet. han tuklet mye med penisen sin fir meg og ville jeg skulle komme å se nærmere. Jeg var veldig ukonfortabel. Og husker ikke mer fra den gangen på badet. Men dette fortsatte i neon år. Da jeg begynte å komme i puberteten og fikk bryst osv, så la jeg på meg en del, jeg ble litt lubben
Det likte ikke farfar. Jeg fikk høre at jeg måtte slanke meg som 12åring av han. Vertfall 10kg. og dette bare fortsatte og fortsatte..
Farfar har alltid hadd en mening om utseendet mitt. Hvordan jeg skulle se ut osv.
Da jeg ble 14 år ble jeg også utsatt for en voldtekt av en venn av familien. det gikk veldig hardt inn på meg. Jeg har vært innlagt flere ganger på psykiatrien. Denne voldtekten ble anmeldt 1 år senere og kom opp i retten på 8 mars 2006. Jeg vant den og fikk en erstatning på 25.000kr.
Pengen var ikke det viktigste i denne saken men å få han dømt. Han fikk ikke noe lang straff. Men jeg ble lettere føltes det som.
I påsken nå i 2008 klarte jeg å fortelle mor om det farfar hadde gjort mot meg da jeg var lite. Jeg var litt påvirket av piller da jeg fortalte det til henne. Jeg har aldri klart å fortelle henne om dette om jeg ikke hadde vært påvirket av det. Mor fortalte meg at jeg var ikke den første han hadde forgrepet seg på. Søskenbarnet mitt hadde også fått kjenne hvor godt farfar likte oss. Jeg ville ikke tro noe sånt om familien min. Så jeg trodde det var normalt det farfar gjorde mot meg.
Nå, den dag i dag så sliter jeg mye med angst og depresjoner. Jeg har også blitt mobbet hele min skolegang. Ble også mishandlet i barneskolen av de andre elevene. Ble sparket og slått. Og etter en sånn oppvekst så har jeg utviklet ett stort og ukontrollert tempramang.
Havner mye i slåsskamper og bråk.
Resultatet av alt dette ble at
Jeg begynte å kutte meg som 14åring. Kuttene ble værre og værre. Det gikk hardt utover både hender, armer, ben, lår, hals. ja, hele kroppen rett og slett. Jeg startet å røyke, men det gjorde jeg for nikotinet i røyken gjorde meg roligere. Jeg begynte raskt å ekspirimentere med sterkere saker. Først piller. Det gikk mest i Sobril, Valium og Stesolid, og mye jeg ikke visste hva het. Jeg tok mitt første trekk av hasj da jeg var 15år. så har jeg brukt amf en stund men det stoppet fort. Takket en venninde av meg. Jeg tok overdoser for å dø, jeg kuttet pulsåren oppi armen for å blød ihjel. Men ble reddet. Sist jeg tok overdose var av tabletter den 20 desember 2007. Nå går det bare hardt på alkoholen og jeg kutter meg enda. Går på slankepiller for å få kroppen fin, Stesolid og Neurontin mot angsten.. Føler meg mislykket.
Men en ting er sikkert, og det var som å miste flere kg av skuldrene da jeg fortalte mor om hva farfar hadde gjort mot meg.
Videre vet jeg ikke hva som skjer men jeg har vanskelig for å snakke om dette.
Skrevet for 4 år siden # -
Du er på rett vei. Du har fått fortalt det til din mor og nå har du skreve det ned her. Da har du tatt dei første viktige skrittene opp den bratte stigen. Til mer du skriv og skriv til mer får du ut av systemet og kan sette skylden der den skal være. Det å dele det gjør også noe med deg. Det blir lettere å bære og du kan lettere få bearbeidet det. LYKKE TIL VIDERE MED Å KLATRE OPP STIGENSkrevet for 4 år siden #
-
Takk..Skrevet for 4 år siden #
-
Kjære "problembarnet"
Det vil nok bli lettere å snakke om dette etterhvert. Jeg synes du er tøff, jeg. At du fortalte det til moren din er kjempebra! Og at du ble trodd: enda bedre!
Håper livet retter seg litt, og at du klarer å slutte med kuttinga og alkoholen, ikke minst. Alt er mulig. Bare husk det. Alt er mulig, bare du vil det sterkt nok.Skrevet for 4 år siden # -
Takk for at dere tror meg og støtter meg. Jeg er redd for at jeg har misstolket det farfar gjorde mot meg.
Er det ikke normalt at besteforelde gjør sånt?
Skrevet for 4 år siden # -
Nei, det er overhode ikkje normalt av bestefedre å gjøre slikt. Det må du aldri tro at det er.Skrevet for 4 år siden #
-
sjønner.. men det er så vanskelig å innstille hjærnen på det.
Var i samtale i dag. Mor hadde ringt å snakket med BUP, damen jeg går hos. Og fortalt henne om dette, ved min tilatelse. Så det har vært en tung dag.
Fikk ikke snakket så mye om det, men litt.Skrevet for 4 år siden # -
Kjære "problembarn", noe jeg ikke tror at du er. Så flott at du har kommet i gang med bearbeidelsen av dine traumatiske opplevelser. Du må aldri tro at det din bestefar gjorde er noe som er "normalt". Etter å ha lest din triste historie, er det absolutt ikke rart at du har problemer. Du er heldig som har en mamma som støtter deg. Det er helt normalt at det blir tungt når du begynner og røre i dette grumset, men ikke mist motet, du vil komme styrket ut av det til slutt. Prosessen vil ta tid, men vær tålmodig og bruk den tiden som behøves. Jeg ønsker deg lykke til
Skrevet for 4 år siden # -
takk for dine ord
ssetter stor pris på det
mor har snakket med advokaten min om dette i dag. Hun jeg hadde som advokat i voldtektsaken. Så advokaten ville ha et møte med meg fort å få snakket med meg om dette med farfar.
Så vi får se hvirdan dette utarter seg.Skrevet for 4 år siden # -
Da håper jeg du tør å legge alle kortene på bordet, og fortelle advokaten absolutt alt. Hva som skjedde, og ikke minst, hva det har gjort med deg. Ønsker deg lykke til
Skrevet for 4 år siden # -
målløs jeg. Vet ikke hva jeg er skal si. er bare glad for svar fra dere.Skrevet for 4 år siden #
-
Vet ikke hva jeg skal si.. Annet enn at jeg synes du er tøff. Er ikke lett å ha opplevelser som dette hengende over seg. Dem blir aldri borte, men man lærer seg å leve med dem... STÅ PÅ!!! Få saken din videre, og la han få straffen sin.Skrevet for 4 år siden #
-
Er redd han ikke blir straffet for dette men. =/ Er så redd familien skal få vite dette, og at de ikke tror meg. Det er ikke første gangen det skjer. Og redd de vender ryggen mot meg. =/Skrevet for 4 år siden #
-
Hei igjen Skjønner godt at du får slike tanker, for det skal jo litt til for å få noen dømt for overgrep. Men det kan ikke stoppe oss som vet hva vi har opplevd til ikke og prøve og gjøre noe med vår egen situasjon. Skal man klare dette, må man bygge seg opp gradvis samtidig som du må ha hjelp fra en profesjonell terapeut. Ikke gi opp, husk at du står på for deg selv og for et bedre liv. Håper du har venner som kan støtte deg hvis din familie vender deg ryggen. Sier som "Jente24" STÅ PÅ!!!!!!
Skrevet for 4 år siden # -
Det kan være tungt for en familie å svelge en overgrepshistorie, "problembarnet". Men jeg synes du skal tenke på deg selv, og gi familien din den tilliten at du legger alle kort på bordet ovenfor dem. Det vil alltid være noen tvilere, noen som av en eller annen grunn ikke tror på det man forteller. Det viktigste er at du selv kommer deg videre, at du får tilbake den verdigheten du "har rett på", og at skylda blir plassert der den hører hjemme. Jeg føyer meg inn i rekken, og hermer: STÅ PÅ!
Skrevet for 4 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.