Jeg får på en måte ikke lov til å ha det godt av meg selv. Jeg fortjener det liksom ikke, skal helst føle smerte det meste av tiden. Men jeg, dette jeg`et som jeg ønsker å være vil virkelig ha det godt, kjenne fred og ro.
Straff har vært en stor del av meg i mange år nå.
Jeg har det slikt selv. Du er ikke alene. Jeg skulle også veldig gjerne likt å huske slik at jeg kunne bearbeidet alt, men det er som en sort eller grå sky som ligger i underbevisstheten(?) og jeg er redd for å få den fram eller den vil ikke fram fordi jeg har fortrengt det så mye.
Jeg husker litt at jeg følte jeg ble kvalt, jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på dette eller, men vet at jeg puster veldig lite egentlig, skulle gjerne likt å kunne puste normalt. noen ganger er det som om jeg må gape etter luft. og om minnet er riktig eller ikke vet jeg ikke men det er om en gammel dame som prøvde å kvæle meg da jeg lå i en babyseng, om det er noe jeg forbinner med noe annet det vet jeg ikke. høres ganske så sykt ut at en gammel kvinne prøver å ta livet av meg, men jeg vet ikke hva jeg skal tro lengre. huff.
