Heisann.
Jeg merker at akkurat nå sliter jeg med å finne de rette ordene.. Har så lenge gått rundt og tenkt ut hvordan jeg skal si det, men nå stopper alle ord opp.. Men her er et forsøk:
Jeg er en 21år gammel jente som ble misbrukt for rundt 14-15år siden. Oj det hørtes lenge ut.. Men det føles som det var i går. Jeg hadde fortrengt det til jeg satt i 10.kl i et svært auditorium med hele trinnet mitt og hørte om incesthistorier fra gjesteforelesere. Det skal sies at det var en heller fryktelig ting å sitte midt på rekken på 2.rad og se rett på mannen som føltes å fortalle historien min til hele trinnet.. Jeg fortalte det aldri til noen, før noen år etter.
Nå er det da fem år siden jeg har husket hva som skjedde, og har lenge tenkt at jeg har visst hva som skjedde. Men nå er jeg ikke så sikker lenger.
Jeg var i konfirmasjonen til søskenbarnet mitt og spillte data nede i kjelleren. Jeg husker ikke hvordan det begynnte, eller hvordan det sluttet, men jeg kjenner følelsen av hendene hans nedi trusa mi. Jeg kjenner den tunge pusten i nakken. Jeg husker spørsmålet om jeg kunne reise meg litt, men jeg trodde jeg sa nei.. Jeg husker den fryktelig gode følelsen.. Jeg husker jeg tenkte at det var litt merkelig at søsteren min så på tv like ved.. Jeg kjenner smerten i underlivet nå når jeg tenker på det, og lurer derfor på om det ikke skjedde mer enn jeg husker. Jeg har hatt sex i senere år, men angrer på hver eneste gang! Alt går fint helt til den delen der selve samleie begynner. Jeg takler ikke følelsen av å ha noen inni meg, og det er derfor jeg tror noe mer har skjedd..
Det neste jeg kan huske av "slike ting" var en natt da jeg og søsteren min sov i en dobbeltseng hos tanten min. Jeg våknet av at hun strøk hendene mine over kroppen sin, ... så klarer jeg ikke skrive resten.. Jeg blir fysisk dårlig av å tenke på det..
"Alt" jeg vil er bare å få svar. Hvorfor? Hva hadde jeg som 7-8åring gjort for at de skulle tiltrekkes og ønske å ødelegge så mye for meg?
Jeg har tenkt mye på dette nå i fem år. Og har ca 1/3 av tiden tenkt at dette går bra, jeg kommer meg fint gjennom dette! Men jeg merker jeg "lever" ikke skikkelig.. Selv om jeg har en fin periode, er det ALLTID noe som minner meg om dette igjen og drar meg ned i søla..
Jeg er ikke en av dem som har seks år med misbruk av far bak meg. Jeg har en mor og far og en søster som jeg vet ville støttet meg viss jeg fortalte det. Jeg har gode venner som vil støtte meg om jeg sier noe. Men hvordan skal jeg det? Hvorfor dra fler ned i søla? Hvordan skal jeg splitte mer og ødelegge mer for familien når den allerede har nok å stri med? Jeg ville ikke klart å ha det på samvittigheten også.. Så her sitter jeg i dystre Oslo. Spiller glad, studerer hardt for å slippe å tenke og drikker litt ekstra vin de kveldene det svir ekstra i øyekrokene. Men det funker for nå. Etter studiet har jeg tid og skal ta det skikkelig opp og gå og snakke med noen. En dag.
