Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Silje
   Medlem

   Jeg har prøvd å forklare. Prøvd å fortelle. Prøvd å få frem hva som skjedde. Men jeg får det ikke frem. I Januar begynte jeg hos psykolog etter at jeg hadde klart å stotre frem noe hos min faastlege. Psykologen er grei..men jeg klarer ikke.. Jeg har strevd i mange mange år. Vært hos flere "professjonelle". Jeg klarer aldri få frem hva som har hendt. Det ender som oftest med at de sier at jeg ikke feiler noe, er oppegående og frisk. Og ja, jeg er det.... men innerst inne sitter det minner som lurer. minner som er for vonde til at de kan fortelles. Minner som jeg helst vil tro er fantasi.

   Jeg føler meg så liten når jeg prøver å fortelle. Derfor tar jeg på en maske. Slik at jeg kan være sterke, friske og flinke Silje. Hun som alle andre kan lene seg til. Men det går ikke lengre. Det er nå eller aldri.. I morgen er siste sjangs til å fortelle psykologen noe som helst..hun vil avslutte behandling siden jeg greier meg så fint... Jeg har ikke klart å fortelle henne noe særlig...

   Jeg har en klump inni meg som vokser og vokser. Redd for at den skal sprekke. Minnene er der, noen klare, andre mindre klare.. Noen er for vonde til å tenkes på. Det er en så uvirkelig følelse. Jeg føler meg så liten. Så sårbar. Jeg vil ikke være liten og sårbar. Jeg vil klare meg. Bra.

   Hvorfor skal det være så vanskelig.....

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Mayalille
   Medlem

   Hei Silje..
   Er vanskelig dette her, skjønner deg veldig godt!
   Dette temaet er veldig, veldig vanskelig, spesielt hvis man ikke har satt ord på det før. Er det lettere for deg å skrive noe ned?
   Det er helt normalt å føle seg liten når man kjenner på disse følelsene. Det er liksom det barnet man en gang var, som stikker hodet frem og vil ha den oppmerksomheten det kanskje ikke fikk som liten.

   Jeg ville ha skrevet et "brev" til henne, hvor jeg skrev noe om at der har skjedd ting, ting som er for vanskelig å snakke om. Kanksje du kunne skrevet noe om den følelsen du får, at du liksom blir liten? Hvis psykologen har litt erfaring med dette temaet, da vil hun skjønne hvor du vil hen. Du trenger ikke si mer enn det. Du trenger tid på deg til å bli trygg nok til å åpne deg. For det er helt vanlig at man trenger lang tid på det. Jeg tipper hun vil ha forståelse for det, hvis du klarer å formidle noe av dette til henne. Og hvis hun ikke har det, så ikke gi opp! Da er hun muligens ikke riktig terapaut.. Man må noen ganger igjennom noen psykologer for å finne den som kan hjelpe deg best.

   Lykke til imorgen, Silje!!

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Silje
   Medlem

   Tusen takk Mayalille.

   Ja, det er vanskelig, kjempevanskelig. Jeg har kun klart å prate om en hendelse, og den praten var med en tidligere psykolog..for lenge siden... Jeg blir så liten, skikkelig kvalm og dårlig, og i tillegg er det en slags redsel for at "hele verden" skal rase sammen dersom jeg begynner å fortelle...som om jeg ikke skal klare å få bort denne følelsen.. som om alt skal rakne..

   Samtidig kjenner jeg at jeg trenger at det er noen som vet...

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   Litol
   Medlem

   Joda kjenner meg godt igjen.Jeg var slik også,gikk først til en ung nyutdannet mann og klarte ikke komme med noe av mitt,så da han sa han mente jeg var ferdig behandlet til sommeren(i fjor)ble jeg fortvila orket ikke enda en gang det nederlaget.Tenkte:hva kan jeg gjøre for å lokke ut jentungen?Spurte om jeg kunne starte i en angstgruppe(var ti behandling for sosial angst:det var det jeg klarte å strekke"diagnosen"min til--ikke så tabu)og han som ledet den er han jeg går til nå.Det var et viktig og riktig valg av meg.Skrev et brev til ham om et veldig tabubelakt emne.Han(har lang erfaring)forsto jeg hadde en mye mer kompleks problemstilling og skjønte jeg måtte ha en annen oppfølging.SÅ ikke gi deg!Prøv å finne ut noe som gjør at du kan finne en åpning innover i deg selv!

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   Mayalille
   Medlem

   Skjønner deg veldig, veldig godt! Tror alle her inne har hatt det slik på ett eller annet tidspunkt. Man er livredd, man blir kvalm og uvel, og ikke minst får angst for å miste kontrollen. Slik hadde jeg det iallefall.

   Du vil klare å snakke om det til slutt, men det kan være at du ikke er der helt enda. Har du kontakt med et støttesenter? Vil absolutt anbefale deg det.. Der vil du møte en annen forståelse for disse tingene enn hos en psykolog, fordi de som jobber der enten har vært utsatt for det selv eller er nære pårørende. Der kan man også ta ting i sitt eget tempo, ingen som avslutter kontakten fordi man ikke klarer å snakke om ting enda.

   Jeg tok kontakt med de i Oslo da jeg ikke klarte å gå med det alene, men brukte nesten et helt år før jeg klarte å sette ord på overgrepene. Det tar desverre lang tid dette her og du må la deg selv bruke den tiden du trenger.

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   carmen
   Medlem

   Hei Silje
   Jeg skjønner veldig godt hvor vanskelig dette er. Men det virker som du har kommet til et punkt hvor du ønsker å få det bedre. Jeg var også redd for at alt skulle rase sammen og miste kontrollen, og selv om det kan føles slik til tider, så gjør det ikke det.Jeg tror også du kan komme til og føle en veldig lettelse etterhvert. Nå er det din tur, tenk at du kan begynne hos psykologen med å ikke være den sterke alltid. Kjenner meg så utrolig godt igjen i å være den som alle kan lene seg til. Men der hos psykologen slipper jeg det, og det er en god start. Sliter fortsatt med dette ute i livet, men har blitt bedre der også, gidder ikke lenger å alltid stille opp for alle andre, skummelt men bra også. Lykke til!

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   pernille
   Medlem

   hei silje!!
   hva med å skrive det ned, ta en kopi av det du har skrevet her å vis det til psykologen?
   skriv ned det du husker....så trenger du ikke si noe...hun leser det høyt til deg...hun kommer til å tro deg !!!

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   Lita
   Medlem

   Å nei, å nei, å nei! Akkurat det der kjenner jeg meg godt igjen i. Ordene sitter fast, selv om man har mye man vil fortelle. Hvordan få sakt det? Hvor skal man starte? Passer dette inn her? Passer det nå? Følelsene vil presse seg fram sammen med ordene, men jeg vil ikke kjenne på de. Følelsene blir holdt tilbake, og ordene fester seg enda mer.
   Skuffelsen var stor etter hver time jeg ikke fikk frem det jeg ønsket. Kansje neste da.. Nye dager, ny uke med venting. Så var det over. Skuffelsen større en noen gang.

   Jeg er også der at jeg ikke får til å fortelle om det som har hendt meg, og går ikke lenger til samtaler.
   Jeg håper du får sakt i fra til psykologen din i dag jeg! Lykke til.

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   Litol
   Medlem

   Og du må presse deg.Jeg presser på som bare det.Han sier han aldri har sett noen streve SÅ forferdelig,jeg vil ikke skåne meg selv(er skitredd)men gi deg denne sjangsen:hva er alternativet?
   Gikk med på å ta en Rorschack-test i fjor sommer,man blir vist bilder(blekkflekker)og man forteller hva man tenker rundt dem.Etter to bilder fikk jeg en kjempereaksjon,en sjokkbølge i meg.(dette ligger lagret i underbevisstheten,utenfor språkområdet så og si,jeg har overhode ikke ord som kan hjelpe meg...)Så det er som Lita skriver:akkurat slik er det.Det er knalltøft,alle her inne vet det og forklarer så godt vi kan.Bare ikke gi deg!!!!Tenk at det var mye tøffere å oppleve dette enn å huske,men det er sååå skambelagt at det nesten er umenneskelig...(en ensom kamp)Lykke til!Litol-vesla(som verken er sterk eller tøff,men et vanlig menneske som vil fungere bedre enn jeg gjør...)

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    Mayalille
    Medlem

    Hei igjen Silje.
    Hvordan gikk det hos psykologen? Klarte du å formidle noe til henne?
    Jeg håper du klarte det. Men husk på, hvis du ikke klarte det, så er det også greit. Ikke ta det som et nederlag. Kanskje det ikke var riktig tidspunkt og kanskje ikke riktig psykolog for deg. Ikke gi opp, stå på videre, du er tøff og modig som tok det skrittet å oppsøke hjelp.

    Det er helt opp til deg om du vil svare på dette her inne, ikke føl deg presset hvis det blir feil for deg. Jeg hadde bare lyst å skrive og spørre deg. Jeg vet hvor vanskelig det er å skulle fortelle om disse tingene, når man ikke har gjort det før, eller bare i veldig liten grad. Det vil bli lettere med tiden, men ting tar desverre tid.

    Jeg er enig med Litol, som skrev overfor at man må presse seg. Men jeg mener også at man ikke må presse seg selv for mye. Litt som ved fysisk sykdom, hvor man skal rehabilitere, inntil smertegrensen, men ikke over den.. Men det er bare min mening, vi er alle så forskjellige og gjør ting på hver vår måte.

    Klem fra meg!

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Hei Silje

    Dette tar tid å komme frem til å skulle fortelle. Jeg er selv på flukt enda, selv nå når jeg endelig har begynt å komme så nære de følselsene jeg hadde da han forgrep seg på meg som værst... Bare kaos dukker opp og alt rakner, snakker heller om alt annet enn det psykologen vil jeg skal... Lurer på om jeg blir slik i rettsalen også, da går det jo ikke! Det har tatt meg utrolig lang tidå komme hit jeg er idag. Det vil det nok for deg også Silje, myeeee tålmodighet, det vil komme etterhvert, bare gi deg selv tid. Husk å puste, finnest noen øvelser der du skal konsentrere å puste, kjenne din egen pust og prøve tenke og føle samtidig... Da blir e frustrert, akkuratt som de tvangsfølelsene som har bodd seg fast i meg... men det hjelper, tålmodighetsprøve...

    Som andre har nevnt her, du kan prøve skrive det ned på papiret, så snart du skriver løsner ting seg litt etter litt. Også ta det med til psykologen så dere kan snakke om det. Har gjort det også ett par ganger.

    Gi deg selv tid med alt dette er mitt råd Silje, mange klemmer og lykke til!

    Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    pernille
    Medlem

    Hei SIlje, har tenkt masse på deg i dag, håper det gikk bra med deg .

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Silje
    Medlem

    Hei alle sammen.. tuuusen takk for alle svar og varme tanker!

    I natt sov jeg dårligere enn jeg har gjort på lenge. Veide for og i mot hva jeg kunne si..hva jeg kunne klare å si.. om jeg ville si noe.. Minner ble som forsterket og dagens jobb ble nok utført med halve meg tilstede...

    Dagens møte med psykologen gikk greit. Jeg fikk fortalt litt. Ikke detaljer, men bare at jeg strevde med å fortelle ting. Litt om årsaker til at det er vanskelig. Hun forstod.

    Om jeg kan fortelle om ting jeg har opplevd gjennstår fortsatt å se, men hun foreslo at vi kunne prøve å ihvertfall prate oss igjennom den redselen og frykten jeg sitter med når minnene kommer frem... hvorfor jeg er så redd for å åpne meg. Lufte tanker og få sortert litt.

    Så får vi se hva som skjer videre. Jeg skal ihvertfall fortsette hos psykologen. Hun er egentlig en fantastisk dyktig terapaut, av de jeg har vært borti er hun den jeg har åpnet meg mest for. Det er alikevel veldig veldig vanskelig.

    Igjen, tusen tusen takk for alle svar...

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    Mayalille
    Medlem

    Nå ble jeg veldig glad og veldig lettet på dine vegne!!
    Har tenkt på deg idag!

    Så utrolig bra at du klarte å si det du sa. Man trenger ofte ikke si så mye de første gangene, hvis det er en flink terapaut vil hun hjelpe deg med å snakke underveis. Og det høres jo ut som om du har fått en del tillitt til henne, som vil gjøre alt enklere. Tillitt og trygghet er veldig viktig. Men som sagt, ha tålmodighet med deg selv, ta ting i ditt eget tempo. Men det høres ut som om psykologen din har forståelse for det og vil gi deg den tiden.

    Er kanskje et godt sted å begynne, der med den redselen du har for å snakke.

    Ha masse lykke til videre Silje og skriv gjerne mer her inne, dersom du vil. Er godt å ikke være alene om alle disse følelsene og tankene.

    Klem fra meg!

    Skrevet for 1 år siden #
15. 

    pernille
    Medlem

    Så TØFF å MODIG du var :o) det er en kjempeseier å klare å si hva man trenger !! noen av grunnene til at det er så vanskelig å fortelle om overgrepene ( tror jeg) er at vi som barn ikke hadde ordene eller forståelsen av handlingene som ble gjort mot oss. ingen ord til å forklare følelsene...redselen, angsten,smerten, eventuelt nytelsen å forvirringen som hører med det å bli utsatt for overgrep. Skammen som sitter det som en enorm byll er ikke noe enkel å få hull på...jeg er ikke kommet dit i min behandling at jeg klarer å snakke om selve overgrepene...kjenner meg både feig å dum...men det er bare rett å slett så utrolig vanskelig....prøver å tenke at dette er ting hun har hørt om mange ganger før, at dette kommer ikke til å påvirke henne på noe vis...men det funker ikke riktig slik...
    Du skal være stolt å glad for alt du klarte i dag !!!

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.