Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Lillejenta
   Medlem

   Det er nesten tre uker siden jeg forstod jeg ikke kan fornekte at jeg er en utsatt. Usikkerheten skrellet av meg i løpet av et par dager, det roet seg inni meg. Det var en rar følelse, men god også. Samtidig kjente jeg hvor sliten kroppen var, den begynte å verke og kvalmen kom. Men siden da, har jeg på en måte ikke hatt noen følelser for dette meg overgrep. Ikke gråter jeg for det, ikke er jeg sint, ikke er jeg bitter, ikke er jeg lei meg, ikke føler jeg sorg for det. Det spiller ingen rolle liksom. Nå føler jeg meg ikke fullt så sliten lengre, kvalmen er borte og jeg tenker sjelden på min historie. Verkinga i kroppen er der ennå. Men jeg blir urolig....for jeg tenker at jeg er så unormal som har det slik. Når jeg på en måte har fått "bekreftet" at...ja, det er sant....ja, jeg er en utsatt. Hvorfor reagerer jeg ikke følelsesmessig? Jeg har det med å tenke alt for mye. Tenker og analyserer. Vil ha forklaring på alt. Og jeg vet at jeg ikke alltid kan få svar, og at det ikke alltid lønner seg å tenke og fundere så mye over ting. Men hjelp....jeg klarer jo ikke å forandre på det!!!

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   bare meg
   Medlem

   hei hei lillejenta=) ville bare si at du ikke er alene om å føle deg følesesløs!! har det på akkuratt samme måten, jeg husker hav som har skjedd med meg, hvertfall noe av det, men jeg har absolutt ingen føleser rundt det. å jeg tenker også at jeg er unormal, for det er jo en unormal opplevelse så da burde jeg vell reagere på det?? lykke til videre=)

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   skorpion
   Medlem

   Hei Lillejenta! Jeg opplever store svingninger i forhold til dette...fra å være innvadert av de vonde følelsene til en helt følelsesløs tilstand og til en mer normal tilværelse. I de såkalte normale periodene fungerer jeg helt fint, og har et normalt forhold til følelsene, bare at de vonde følelsene er satt mer til sides. Den totale følelsesløse tilstand er ofte mer preget av tomhet og undring i tankene...hva skjer på en måte. Jeg ser på det som en forsvarsmekanisme det er geit å ha. Kanskje har det vært nåkk for deg en periode, jeg vil tro den perioden me å ærkjenne, kvalmen og at du har vært sliten har vært tøff...og kroppens egen forsvarsmekanisme trådde i kraft for at du skal få en "pause". Du reflekterer og tenker mye, det gjør jeg også...av og til så mye at jeg blir sliten av det. Prøver å akseptere at reaksjonene er normalt, bli bevisst på hva som skjer med meg for så å avslutte den "samtalen" som foregår i tankene mine med et svar jeg kan være komfortabel med og tro på. Noen ganger er det viktig å få stengt av litt, men tanker og anyleser er også med på å hjelpe å bearbeide, hvis en klarer og normalisere reaksjoner og seg selv ut i fra den situasjonen en er i og de opplevelsene en ha hatt. Lykke til

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   farmor47
   Medlem

   Hei på deg/dere. Nyt det når ikkje sinnet, frustrasjoen , kvalmen og alt det andre ikkje invaderer dere. Lillejenta, du har akseptert atdet har skjedd. Kroppen får da kvilt fra usikkerheten og angseten rundt tankene, om har detskjedd eller ikkje. Kroppen at pause og bygger deg opp. Du klatrer oppover på stigen. Sorg sinne og ubehag kommer nok tilbake, men ikkje på samme måte. Og du er nå i bedre stand til å takle det når det kommer. Tror rett og slett at du har kommet deg opp første stige du har bare.... igen før du er i mål. Ver glad for det og nyt dagen. Husk det er i dag du lever, så nyt dagen den der din stor klem.

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   Lillejenta
   Medlem

   [quote=bare meg]hei hei lillejenta=) ville bare si at du ikke er alene om å føle deg følesesløs!! har det på akkuratt samme måten, jeg husker hav som har skjedd med meg, hvertfall noe av det, men jeg har absolutt ingen føleser rundt det. å jeg tenker også at jeg er unormal, for det er jo en unormal opplevelse så da burde jeg vell reagere på det?? lykke til videre=)[/quote] bare meg Jeg har nok en gang lest innlegget ditt som du skrev for en tid tilbake, der du beskriver det samme som meg. Nå kan jeg virkelig forstå deg hvordan det er å ikke ha følelser for det. Samtidig vet jeg at jeg har mange senskader pga tidligere krenkelser, så jeg vet at dette påvirker meg likevel. Det er bare følelsene her og nå som "mangler". Og for oss som ikke har kommet så langt i bearbeidelsen, vil vel tro at det er unormalt å ikke ha de sterke her-og-nå- følelsene for en så traumatisk opplevelse som et overgrep er. Lykke til du også

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   Lillejenta
   Medlem

   Ja, det har vært en tøff periode med å erkjenne sannheten. Jeg har vært fryktelig sliten, kroppen har ikke klart å blitt med på det hodet har vært med på. Jeg har vært helt tom som du skorpion også skriver om, har ikke hatt tanker å uttrykke på en måte. Samtidig har tankene holdt et enormt kaos i hodet. Hm...var det forståelig mon tro? Det jeg er redd for, og jeg syns selv det høres rart ut....det er at jeg ikke skal klare å koble meg på igjen...at pausen aldri tar slutt...at jeg ikke skal klare å bearbeide resten....at jeg ikke skal klare å finne litt mer av sannheten. Derfor tørr jeg heller ikke nyte denne gode følelsen 100%. Dere har sikkert rett i at jeg nå tar en pause, og at kroppen bygger seg opp igjen. Men skorpion og farmor, mener dere at pausen vil ta slutt etter hvert som kroppen henter seg inn igjen? Og at jeg vil komme igang med resten av bearbeidelsen igjen? Det høres jo realistisk ut egentlig da. Takk for svar, alltid godt å få andres refleksjoner på tanker en har. Stor klem til dere alle

   Skrevet for 3 år siden #
7. 

   skorpion
   Medlem

   Hei igjen:) Det var veldig forståelig det du skriver og jeg kan kjenne meg igjen i vært ord av det du skriver. Jeg tror bearbeidelsen foregår nesten kontinuerlig, men på forskjellige plan... en bearbeider når en tar ett skritt tilbake, når følelsene er borte, når alt kjennes tomt, når føleser koker og det er kaos, når bildene kommer og bilder som ikke er der. En lærer noe nytt om seg selv, forstår ting på nye måter osv, noe som er til nytte for en når følelsene kommer igjen. Det tar tid å bearbeide. Jeg kan skrive litt om min egen prosess: Jeg er 28 år og det er 14 år siden overgrepene tok slutt. Da jeg var 18 år anmeldte jeg overgriperen, det ble en to år lang ventetid før saken kom opp for retten og han ble frikjent. I denne perioden nektet jeg å ta imot hjelp, selv om jeg hadde det veldig tøft. Da rettsaken var over, stengte jeg alle følelser bort og levde et "greit" liv og jobbet velidig mye. Slik fungerte jeg i fire år. Det siste året føre jeg fikk en ny knekk opplevde jeg en grov voldtekt som jeg helt fortrengte og en nær venn som tok live sitt. De vonde følelsene kom snikende, bilder jeg ikke hadde hatt, overgrep jeg hadde fortrengt...jeg trodde jeg holdt på å bli gal...men følelsene var veldig av og på. De kunne være borte i dager, uker eller måneder. Jeg drakk mye alkohol denne perioden og var helt "ute", men forsøkte å komme meg på jobb. Jeg tenkte at såpass må jeg da ta meg sammen. I denne tiden jobbet jeg som lærer og burde slett ikke vært på jobb, fatter ikke at det er mulig at jeg ikke så det selv. Heldigvis tok rektor affære slik at jeg ble sykmeldt og fikk hjelp...jeg fortsatte å opprettholde god kontakt med arbeidsplassen. De siste fire årene etter denne knekken, har vært knalltøff. Følelsene kommer og går fortsatt, etter hva min erfaring sier vil nåkk følelsene dine også komme tilbake. Å stenge av følelsene kan skje både bevisst og ubevisst, det er for å hjelpe oss gjennom noe som er veldig tøft. Men det kan være vondt når følelsene er fraværende også, for meg oppleves det som en veldig tom tilværelse...ofte er også følelsen av glede borte. Jeg bare er her og eksisterer....litt vanskelig å forholde seg til seg selv og det som skjer med kroppen av å ikke kjenne noe. Dette ble litt rotete, det er vanskelig å forklare hva som egentlig skjer og forstå sammenhengene mellom det som skjedde i fortida og det som skjer med kroppen, følelsene og tankene nå. Interesant å reflektere sammen med noen og kjenne seg igjen... Jeg tror nåkk følelsene kommer tilbake til deg, men for meg har i hvertfall bearbeidingen tatt veldig lang tid...og jeg er langt i fra ferdig. Pausene kommer innimellom, både som legre og kortere pauser....men følelsene kommer alltid tilbake.

   Skrevet for 3 år siden #
8. 

   bare meg
   Medlem

   hei hei lillejenta=) vet ikke helt hva jeg skal skrive nå, er liksom helt tomt. Men jeg tenker liksom at kanskje jeg har gjemmt opplevelsene så langt bort, og at dersom jeg begynner å snakke om det å sånn så kommer kanskje følelsene også. er det noe av det samme som du tenker? men isåfall visst det er sånn vet jeg ikke hvordan jeg skal få det fremm eller hvordan jeg skal finne ut om det har påvirket meg. du skriver at du har senskader pga tidligere krenkelser. fannt du ut av det selv eller fikk du hjelp til det? du trenger ikke svare visst du ikke vil altså=)

   Skrevet for 3 år siden #
9. 

   pia
   Medlem

   Hei. Slenger meg med her jeg. Tenkte kanskje jeg hadde noe å bidra med. Det med at mange av oss føler oss følelsesløse, er nok veldig vanlig når man opplevd slike ting. Innerst inne er vi nok ikke det, men vi er kanskje nødt til å være harde ( Bli følelsesløse) for å forsvare oss fra de tunge tankene som kommer, om vi blir følsomme... Det er slik jeg har det i hvertfall og vi reagerer alle forskjellige, så alle reaksjoner er normale. Jeg sliter også med senskader pga krenkelser fra jeg var liten og oppover. Men dette var noe jeg ikke fant ut på egenhånd. Jeg visste ikke hvorfor jeg var så usikker og nervøs rundt andre, men etter at jeg begynte hos min psykolog, så har han hjulpet meg med å få disse bitene på plass. Så i dag skjønner jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men det takket være hans hjelp.

   Skrevet for 3 år siden #
10. 

    bare meg
    Medlem

    hei hei pia=) jeg er også veldig usikker og nervøs rundt andre, det tar veldig lang tid før jeg blir trygg på nye mennesker.å jeg har lyst å finne ut om dette er kan ha noe med å gjøre med det jeg har opplevd å det er også masse annet jeg lurer på men det forsvinner liksom når jeg skal snakke om det, derfor er jeg redd for å aldri få svar på mine spørsmål. men jeg håper at jeg finner ut av det etterhvert. men det er så rart, jeg føler jeg tenker å tenker men å blir helt utslitt av det, men jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker på. men når du var hos psykolog kunne han da feks hjelpe deg å finne ut hva du lurte på og så finne svar på det på en måte? =)

    Skrevet for 3 år siden #
11. 

    Lillejenta
    Medlem

    Hei bare meg Før jeg begynte å snakke om min historie, hadde jeg bare gode følelser rundt dette. Høres sikkert litt rart ut, men slik var det nå, og jeg har også fått bekreftet følelsene og forklaring på hvorfor jeg hadde de. Etter hvert som jeg har gått mer inn i historien, har følelsene endret seg noe. Jeg har begynt å skjønne rekkevidden av dette, og at det er sant. Det har fått frem nye følelser, blant annet det ubehagelige, kvalme, det sårbare, det triste. Noe jeg aldri har følt før. Men jeg forstår at disse følelsene er normale i bearbeidelsen av dette. Det er noe jeg må igjennom for å komme videre. Nå er jeg som sagt veldig ”fersk i gamet” her. Men jeg tror jeg har stengt av følelser jeg hadde den gang. At følelser som det vonde, ubehagelige, den angstfylte følelsen, redselen osv, er følelser vi stenger av der og da. Og at det er følelser som dukker opp etter hvert som en bearbeider og kanskje henter frem flere bilder. Og nå ser jeg når jeg skriver her, at jeg svarer på mitt eget spørsmål. For det er vel som de andre sier, at kroppen trenger pauser imellom for å hente seg igjen. Og at følelsene dukker opp igjen når kroppen er klar for det. Jeg har alltid følt at jeg har hatt ”uvanlige” tanker, følelser og reaksjoner for ulike situasjoner. Samtidig har jeg ikke turt å tro på at de ikke har vært normale. Tvilen har alltid vært der....”kanskje jeg er tullerusk i hodet mitt som faktisk tenker sånn”, ”det er jo helt på tryne at jeg reagerer sånn”. Underveis i denne bearbeidelsen, har jeg klart å sett at jeg ikke er unormal likevel. Jeg har fått bekreftet at de tankene, følelsene og reaksjonene jeg har, faktisk er normale for utsatte, at det er senskader. Jeg har dermed fått svar på mange av spørsmålene mine. For hvis de ikke er senskader pga overgrep, hvor kommer da alt fra? Mange av mine spørsmål kan ikke begrunnes med noe annet. Men dette har jeg brukt tid på å finne ut av gjennom samtale med min behandler, med han på smiso, ved å lese faktabøker, lese på internett, reflektere her inne med dere andre mm. Du skriver at du tenker og tenker, men at tankene dine forsvinner når du skal snakke om det. Kan det være fordi du er redd? Redd for følelsene dine, historien din? Hva om du skriver ned stikkord som dukker opp. Du nevnte at du er usikker og nervøs rundt andre. Det er en god begynnelse på å beskrive dine reaksjoner og følelser som du har i dag. Da får du synliggjort akkurat dette. Fortsett å skriv her inne bare meg. Jeg ser at det dukker opp nye tanker hos deg for hvert innlegg du skriver. Ser du det selv? Klem

    Skrevet for 3 år siden #
12. 

    Lillejenta
    Medlem

    [quote=skorpion]Det var veldig forståelig det du skriver og jeg kan kjenne meg igjen i vært ord av det du skriver. Jeg tror bearbeidelsen foregår nesten kontinuerlig, men på forskjellige plan... en bearbeider når en tar ett skritt tilbake, når følelsene er borte, når alt kjennes tomt, når føleser koker og det er kaos, når bildene kommer og bilder som ikke er der. En lærer noe nytt om seg selv, forstår ting på nye måter osv, noe som er til nytte for en når følelsene kommer igjen. Det tar tid å bearbeide.[/quote] Det er en sterk historie du beskriver. All ære til deg som har kommet deg så langt som du har. Du skriver det så forståelig og bra, det med å bearbeide på forskjellige plan. Flott at du vil være med å reflektere. For min del hjelper det meg til å forstå bedre. Klem

    Skrevet for 3 år siden #
13. 

    bare meg
    Medlem

    lillejenta=) takk for svar! du er flink å skrive=) jeg tenker også det som du tenker at at jeg på en måte ikke finner noen annen forklaring på hvorfor jeg er som er eller gjør som jeg gjør i ulike situasjoner. men samtidig er jeg redd for at det ikke er derfor, at jeg bruker det som en unnskyldning, å jeg klarer ikke helt å forstå om jeg er annerledes eller ikke selv om det føles veldig sånn av og til. det med at jeg ikke klarer å snakke om det er noe jeg har tenkt mye på, å jeg tror kanskje det at jeg ikke klarer å forklare noen hvordan jeg har det gjør at jeg blir enda mer usikker på om dette plager meg i hele tatt. det kan godt hende at det er sånn som du sier at jeg er redd for følesene mine eller historien min, har tenkt mye på det også. å så tenker jeg at visst ikke dette hadde plaget meg på noen måte hadde jeg vell kanskje ikke brukt så mye tid på å prøve å finne ut av det. jeg ser det at jeg har nye tanker hver gang ja, men dette forvirrer meg veldig også, for noe jeg kan være veldig opptatt av en dag er plutselig ikke så viktig den neste, men da er det kanskje noe nytt jeg lurer på. men det er veldig fint å ha dere å skrive med her inne!=) jeg skriver en del på pcen om hvordan jeg har det, å hva jeg tenker på å sånn. å når jeg leser det igjenn ser jeg at det er veldig forskjellig, men også at de samme tankene ofte dukker opp med jevne mellomrom. jeg synest dere er flinke til å skrive. det er fint å vite at noen andre kanskje tenker det samme som meg selv, da blir det litt lettere å tro på det jeg tenker.=)

    Skrevet for 3 år siden #
14. 

    pia
    Medlem

    Hei bare meg Det å gå til psykolog er faktisk det beste jeg har gjort for meg selv. Jeg har veldig store problemer med å snakke om ting som har skjedd i min barndom, så det tok nesten to år med regelmessig behandling før jeg klarte å si noe. Før har jeg liksom ikke helt forstått hvorfor jeg er som jeg er og jeg har alltid sett på meg selv som anerledes enn alle andre. Jeg har følt at jeg ikke ahr passet inn noe steder og altid vært usikker på meg selv og andre. Men etter at jeg begynte å bli fortrolig med psykologen min og fortalte litt om mine problemer, hjalp han meg til å se sammnehengen i tingene jeg sliter med. På en måte var det utrolig godt å vite at jeg ikke abre var rar og merkelig, men at det faktisk var grunner til at jeg var slik. At det var det de kalte for senskader. Jeg hadde umulig klart å se det selv, så for meg var det veldig godt. Klart, det gjør jo vondt også, men det er jo noe man må igjennom for å få det bedre

    Skrevet for 3 år siden #
15. 

    bare meg
    Medlem

    hei pia=) takk for svar=) jeg har avtale med ei på smi snart, det er andre gangen, å jeg har utsatt det lenge. skjønner ikke hvorfor, for første gangen jeg var der var egentlig ikke så skummelt, jeg var jo nervøs men overhode ikke så mye som jeg hadde trodd. jeg håper det blir sånn som du forteller med meg også, at jeg får fortalt om det jeg tenker på å sånn, å at jeg får hjelp, visst det er dette som plager meg da. jeg bare håper at visst dette plager meg at jeg får fortalt noe etterhvert, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si, eller hva som egentlig plager meg. Men om det er dette så kommer det kanskje etter hvert. men det er så vanskelig å få forklart,å når jeg ikke har det så verst begynner jeg å lure på om jeg bare innbiller meg ting å om jeg egentlig har det helt fint. å så er jeg litt redd for det noen av dere skriver her inne om at når det går opp for dere hva som er gjort mot dere så blir det vanskeligere å være rundt overgriperen. For overgriperen er en person jeg er nødt til å forholde meg til, og som jeg ikke vil hate. Håper ikke jeg støter noen med det jeg skriver nå:| men iallefall tusen takk for svar!! er litt tryggere å vite at noen kanskje har hatt det litt som meg og funnet noen som kan hjelpe:)

    Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.