Følelser og skam
(25 innlegg) (4 deltakere)-
Lillejenta
MedlemLa kroppen få lov å bli seg selv igjen....ja er det virkelig mulig? Jeg håper kroppens reaksjoner forandres litt i allefall i positiv retning, og at jeg en gang klarer å akseptere den kroppen jeg har fått utlevert. Jeg har tro på det...i dag i allefall. Nå de siste dagene har jeg vinglet veldig mye frem og tilbake. I det ene øyeblikket tror jeg på meg selv, men like etterpå tviler jeg på meg igjen. At dette har ikke hendt meg, at det er en vond drøm bare. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lengre. Jeg har jo så mange "symptomer" på at dette er sant, men jeg tørr ikke tro det. Da jeg startet denne prosessen, og oppsøkte hjelp, hadde jeg ingen aning om hva jeg gikk til. Ante virkelig ikke at det er så vanskelig å tro på og akseptere. Men som du sier, så må jeg vel bruke tid på det. Men det kjennes som at jeg har hastverk, jeg prøver iherdig på å komme lengre i prosessen hver eneste dag. Men det er kanskje dumt det!! Det er jo flott at du har kommet dit hen at du nå begynner å akseptere det. Ser for meg at en da kan gå til det neste steget i bearbeidelsen. Men at det skal ta så lang tid da....det er ikke jeg forberedt på, men begynner å innse at det vil gjøre det nå. Behandleren min sa nå sist, at jeg skulle prøve så godt det la seg gjøre, å legge igjen historien og alle detaljer på hans kontor til neste gang. At jeg skulle holde fokusen på skyld og skam. Men jeg vet jo at det ikke er min feil, og at jeg ikke trenger å føle skam. Men jeg klarer jo ikke å unngå å ha de tankene likevel..... Jeg må vel ta tiden til hjelp. Nå ble det kanskje mye svada her, er trøtt og klarer ikke å tenke mer. Får vel krype til sengs nå. God natt! Ha en god helg Skrevet for 3 år siden # -
Hei igjen! Jeg synes absolutt ikke dette var svada, kjente meg så utrolig godt igjen i det du skrev!! Jeg hadde det også sånn, at jeg kunne snakke(skrive om det til henne fra SMI) om det, komme med detaljer og allikevel sitte med en følelse av at det egentlig ikke er meg jeg snakker om. Og etterpå kunne jeg føle meg så utrolig liten og dum fordi jeg sa ting som kanskje ikke hadde hendt. Men alle symptomene lyver ikke, kroppen husker, selv om hodet har glemt, det kan man ikke stikke bak en stol. Men det tar tid å komme dit, la deg selv få lov å bruke den tiden! Ikke press deg selv til noe, det vil komme. Jeg vet også hvordan det er å ha dårlig tid, man vil jo aller helst blitt ferdig med bearbeidelsen igår. Men som hun sier, hun fra SMI, tenk på alle de årene som har gått fra overgrepene sluttet, til der du er idag, alle de årene har kroppen vennet seg til å leve med det slik den gjør. Det tar tid for kroppen/hodet å gjøre ting annerledes. Mange ting som skal få slippe til, alle følelsene, alle tårene, å la kroppen få troen tilbake på at man er trygg, at der ikke vil skje noe mer.. En annen ting som hun fra SMI fortalte meg, under et overgrep legger barnet skylden på seg selv, for i ettertid klare å overleve, samtidig som man kanskje må ha et tett forhold til overgriper. Det samme gjelder for skamfølelsen. Det er overgriperens skamfølelse over hva han/hun gjør, som blir overført til barnet. Men det var ikke din skyld!!!! (ikke min skyld heller, men det tar tid å tro på det, bli helt overbevist om det) Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig å skulle legge fra seg historien sin hos terapauten. Jeg tror heller ikke på at det er mulig. For når man er i den fasen du er i nå, så er det som regel det første man tenker på når man står opp og det siste man tenker på før man går i seng. Jeg føler ofte jeg har stemplet i pannen min, "INCEST" Alt rundt minner en om det som har skjedd.. Men det er noe man skal igjennom det også.. Vet ikke om du liker å lese bøker, men denne boken har jeg fått anbvefalt av hun fra SMI og anbefaler den videre. Den burde alle som har vært utsatt for incest hatt!!! "Ta livet tilbake" av Ellen Bass og Laura DavidsSkrevet for 3 år siden #
-
Lillejenta
MedlemTakk for svar igjen Majalille, setter utrolig stor pris på det
Etter at jeg har begynt å skrive her, og fått tilbakemeldinger, føler jeg meg ikke så alene lengre. Helt ærlig, jeg har ikke trodd at andre har slike følelser som jeg om dette. Det har fått meg på troen til at jeg ikke trenger å føle at jeg ikke har "rett" til å få hjelp til dette. For den følelsen sitter jeg med nemlig. I og med at alt er så usikkert, er det ikke sikkert at jeg har "historie nok" til å ha "rett" til hjelp. Men jeg har vel "rett" til hjelp så lenge følelsene er som de er vel?
Og Majalille, jeg tok motet til meg på søndag kveld og ringte til et incestsenter og fikk snakket med en hyggelig dame der. Kjempeskummelt ja, men for en lettelse etterpå. Og hun snakket også om at jeg måtte bruke lang tid, at jeg måtte skynde meg langsomt. Kroppen sier ifra når den er klar for mer informasjon.
Boka "Ta livet tilbake" har jeg bestilt, og er spent på å lese. Kikket på innholdsfortegnelsen, og det virket som ei bok som er midt i blinken for meg nå. Så takk for tipset. Skal gi tilbakemelding når den er lest.
Ha en fin dag Skrevet for 3 år siden # -
Hei igjen! Setter stor pris på å skrive med deg, jeg også. Man føler seg ofte alene om alle de merkelige følelsene her, men vi er visst ikke det.. Har fått meg et par aha- opplevelser det siste året, som har vært vanskelig å se i øynene, men som gjør at livet mitt blir mer logisk.. Det er et puslespill med masse merkelige brikker, men kanskje de kommer på plass alle sammen en gang. Så stolt av deg som turde å ringe SMI!!!!
Det var virkelig modig gjort!! Det tok nesten et helt år før jeg turde å gjøre det, og det var enda til henne jeg jo har skrevet på mail med det året.. Skjønner godt at det var skummelt, virkelig flott gjort!!!
Du sier at du er redd for ikke å ha historie nok til å få hjelp. Nå vet jeg ikke hva du har vært ute for, og det trenger du ikke å fortelle om heller, før du føler du ønsker eller er klar for det. Men ikke sammenligne historien din med andre, som kanskje har opplevd "verre" ting, for det er ikke det det handler om. Det du har opplevd er ille nok for deg, ellers hadde du ikke strevd med de tingene du strever med. Ta symptomene dine på alvor. For selv om hodet kanskje har glemt endel, så husker kroppen! Dette er følelser jeg selv har kjempet mot og gjør det nok fortsatt.
Boken er virkelig bra, synes iallefall jeg, satte i gang masse, men jeg så ting litt annerledes også, klarte å ta meg selv og mine problemer litt mer på alvor. Håper du vil like den!!Skrevet for 3 år siden # -
Maja
Medlem[quote=Lillejenta]Maja Det var sterkt å lese innlegget ditt. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen, det er så mange følelser og tanker rundt dette. Og så er jeg i starten av erkjennelsesfasen, det å tørre å tro på det. Og sannheten kommer bare sterkere til meg for hver gang jeg leser om andres erfaringer og min gjenkjennelse. Men det hjelper å lese ditt og andres innlegg, selv om det er tøft. Så takk for at du ville dele noe så vanskelig med meg og andre. Håper du også får den hjelpen du trenger. Lykke til videre![/quote] Takk Lillejenta!
Kjenner og at det hjelper og lese for og få frem ting i mitt eget liv. Jeg er heldig og får god hjelp nå, det tok sin tid men nå er hjelpen der, i tillegg har jeg en mann som støtter meg veldig.
Det er så viktig for og få rensket opp og få satt i gang en bedringsprossess og ha ord og tanker på det som har skjedd.
Klem 
"Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemMajalille Jeg sammenligner nok min historie med andres ja, du har rett i det. Det er så greit at du sier det slik. Får meg til å reflektere mer over hvordan jeg tenker egentlig. Jeg har også fått noen aha-opplevelser i det siste. Ikke så store, men små ting som jeg ikke har kunnet forklare før, har jeg plutselig fått svar på. Har du noen gang følt at følelsene forsvinner av og til? Jeg har i de siste par ukene vært helt upåvirket av situasjoner som jeg tidligere har reagert følelsesmessig på. Det er så rart. Jeg kjenner verken den ene eller den andre følelsen liksom, som om jeg fortrenger følelsene. For et par uker siden, hadde jeg en enorm stor og vond reaksjon da jeg var i samtale med behandleren min. Jeg ble fullstendig sjokka og flippet helt ut. Og etter det har det føltes som om jeg av og til er følelsesløs. Vet ikke om det har sammenheng, men jeg innbiller meg det. Gir deg en harmløs klem jeg Majalille
Maja
Flott å lese at du har så god støtte av mannen din, og at du får den hjelpen du har behov for.
Ønsker deg alt godt, og lykke til videre. Fortsett og les og skriv her inne om det hjelper deg.
Klem Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
Medlem[quote=Lillejenta]Majalille Har du noen gang følt at følelsene forsvinner av og til? Jeg har i de siste par ukene vært helt upåvirket av situasjoner som jeg tidligere har reagert følelsesmessig på. Det er så rart. Jeg kjenner verken den ene eller den andre følelsen liksom, som om jeg fortrenger følelsene. For et par uker siden, hadde jeg en enorm stor og vond reaksjon da jeg var i samtale med behandleren min. Jeg ble fullstendig sjokka og flippet helt ut. Og etter det har det føltes som om jeg av og til er følelsesløs. Vet ikke om det har sammenheng, men jeg innbiller meg det.[/quote] Leste nå et annet innlegg du skrev tidligere i kveld, og der ser jeg du er inne på dette jeg spør om. Kan jo virke som om det kan være noe i min forklaring om sammenheng, ut fra det du skriver da.Skrevet for 3 år siden # -
Jeg kjenner det er så godt å ha "faenheller", hvor vi kan snakke om disse tingene og merke at man ikke står alene om det man før trodde man gjorde. Jeg har alltid følt meg så ensom og annerledes med alle mine problemer og merkelige følelser... ser jo nå at jeg kanskje ikke er det..' Ja, Lillejenta, jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette med ikke å ha noen følelser, så plutselig er de der voldsomt, for igjen å forsvinne. Det har nok noe med, som jeg skrev til "Bare meg" at under overgrepet(ne) var det tvingende nødvendig å "slå av" følelsene, for å overleve og å ha et "normalt" forhold til overgriper(ne) i ettertid. Nå prøver kroppen å bli kjent med alle følelsene som har vært borte og det blir nok en humpete vei frem til vi er gode venner igjen. De som er lenger fremme i bearbeidelsen sier jo at det er mulig, så vi får prøve å tro på dem.. Sender deg en klem tilbake Lillejenta, de er jo ikke farlige de klemmene man får her inne..hehe.. Skrevet for 3 år siden #
-
Lillejenta
MedlemKjenner meg igjen når det gjelder ensomheten og annerledesfølelsen. Syns det er skummelt å oppleve å ikke være alene også. Da kommer sannheten nærmere meg liksom. For jeg kjenner igjen så mange tanker og følelser fra dere som har vært utsatt. Og det er skremmende når en selv egentlig ikke vil erkjenne det som har skjedd med en selv. På den andre siden føles det jo veldig godt å ikke være alene. Ja, vi får prøve å tro på dem som har kommet et skritt lengre frem en oss. De er ganske harmløse de klemmene her inne ja, og de gjør godt Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemDa har jeg lest boka "Ta livet tilbake". Deler av den har jeg lest minst tre ganger tror jeg, og jeg oppdager noe nytt hver gang. Kjenner den har hjulpet meg mye med usikkerheten min, og ikke minst "alene"-følelsen. Hva som er vanlige reaksjoner, tanker og følelser står beskrevet såå godt. Det er som om boka beskriver meg og alt det jeg har inni mitt hode, føler jeg. Denne boka var midt i blinken for meg nå Majalille, så tusen takk for anbefalingen. Jeg anbefaler den virkelig videre. Og til andre som gjerne vil lese den, så er den å få kjøpt på nettet til en rimelig penge. Bare et tips!Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.