Følelser og skam
(25 innlegg) (4 deltakere)-
Lillejenta
MedlemHuff...dette er veldig nytt for meg. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Men, det har seg slik at jeg etter all sansynlighet ble utsatt for et overgrep da jeg var liten jente. Har så vidt begynt å snakke om det i terapien nå. Men det som er så vanskelig og forferdelig å tenke på, er at jeg sitter igjen med den "gode følelsen". Eller, det vil si at jeg den gang hadde den "gode følelsen". En følelse jeg nå kjenner veldig godt igjen på kroppen, bare at den nå er veldig ubehagelig å kjenne på. Ååå.... dette er vanskelig å forklare kjenner jeg. Er det noen som forstår hva jeg mener? Jeg føler meg så utrolig dum og alene. Og har en enorm skam-følelse for den "gode følelsen". Jeg ville jo ikke være med på det som skjedde....eller? Det er en helt jævlig følelse. Noen som skjønner hva jeg mener her? Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemJeg føler jeg må skrive litt mer om dette jeg. Ser at mange har vært innom å lest innlegget mitt, men i og med at ingen har svart, går jeg ut ifra at ingen andre kjenner seg igjen. Jeg føler og er redd jeg kanskje har tråkket noen på tærne nå. Jeg har over hodet ingen god følelse over å ha blitt utsatt for overgrep. Det er så uvirkelig og ufattelig, og ikke minst gjør det så vondt i hjertet å tenke på. Jeg blir kvalm og vil egentlig ikke innse at noen har utsatt meg for noe "sånt". Men den "gode følelsen" jeg har skrevet om, er den jeg som barn hadde i etterkant. Kanskje er det fordi jeg i situasjonen følte meg betydningfull for en voksen. Endelig ble jeg sett av noen? For det var noe jeg ikke opplevde i stor grad hjemme hos mine omsorgspersoner. Kanskje den "gode følelsen" overskygger alt det ubehagelige og vonde? Nå i voksen alder, kan jeg kjenne igjen den "gode følelsen" når jeg tenker tilbake på hendelsen. Jeg kjenner den i kroppen på en måte. Men forskjellen nå, er at den er ubehagelig å kjenne på. For jeg har jo ingen god følelse for noe som er så motbydelig som et overgrep er. Vet ikke om forklaringen ble noe klarere, men nå har jeg i allefall prøvd.Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemKjære lillejanta! Eg skjønner at du hardet vondt. Eg bruker å vere snar med å komme med kommentarer, men har ikkje orket å vere aktiv i sommer. Har måttet bite i det sure eple og sette meg heilt i ro. Har fått konstatert ett kne som eg kanskje må skifte ut. derfor har eg ikkje vokna fra min egen døs før i dag. Nok om det over til deg. Eg har ikkje den gode følelsen som du snakker om, men skjønner likevel godt hva du mener. EG hugser nok mer at var eg snill og gjorde som eg vart bedt om, så fikk eg posetiv oppmerksom het etterpå. Men eg har og kome langt i min helingsprosess og vore igjennom mange stadier. Du skal ikkje gå rundt å tru at du er så mye annerledes enn andre som har opplevd det samme. Man reagerer forskjeøllig, har forskjellig strategi på å overleve, fortrenge det vonde. Ingen mennesker er like. Lett å si at du ikkje skal føle skam, for følelser kan en ikkje styre. Men du har ingen grunn til å føle skam. Det er ikkje din feil, og det er overgriper som på en måte har ødelagt måten du føler ting på. Bra at duhar kommet igang med terapi. Kanskje det også kan hjelpe deg å skrive ned det som hende. Se det på trykk og da kanskje føle annerledes. Vet ikkje om dette var noe hjelp for deg. Lykke tilSkrevet for 3 år siden # -
Hei på deg lillejenta. Jeg tror de fleste(eller ganske mange) av de som normalt svarer innpå her har litt ferie og tenker det er derfor du ikke har fått svar. For de følelsene du sitter med er veldig, veldig normale. Og det er vel en av grunnene til at man hater kroppen sin så intens, fordi man føler seg så utrolig sviktet også av seg selv. For det man opplever, er jo ikke noe godt, men kroppen reagerer helt normalt og slik det er naturlig for den å reagere. Det er ikke du/vi som skal skamme oss over hvordan vi reagerte den gang, uansett hvordan vi reagerte, enten det nå var vonde eller gode følelser vi fikk, under eller i etterkant, av overgrepet. Det er overgriper som skal skamme seg over hva han/hun utsatte oss for. Jeg sier det igjen, slik jeg har fått inn med teskjeer fra hun jeg skriver med på mail fra SMI, kroppen vår reagerte normalt og naturlig, det skal du ikke skamme deg over, selv om jeg vet at det er vanskelig å tenke slik, jeg vet iallefall hva du mener, kjenner meg veldig godt igjen i hva du mener!! Håper dette hjalp deg litt.. Mange gode tanker og hilsner fra meg!Skrevet for 3 år siden #
-
Lillejenta
Medlem[quote=farmor47]Kjære lillejanta! Eg skjønner at du hardet vondt. Eg bruker å vere snar med å komme med kommentarer, men har ikkje orket å vere aktiv i sommer. Har måttet bite i det sure eple og sette meg heilt i ro. Har fått konstatert ett kne som eg kanskje må skifte ut. derfor har eg ikkje vokna fra min egen døs før i dag. Nok om det over til deg. Eg har ikkje den gode følelsen som du snakker om, men skjønner likevel godt hva du mener. EG hugser nok mer at var eg snill og gjorde som eg vart bedt om, så fikk eg posetiv oppmerksom het etterpå. Men eg har og kome langt i min helingsprosess og vore igjennom mange stadier. Du skal ikkje gå rundt å tru at du er så mye annerledes enn andre som har opplevd det samme. Man reagerer forskjeøllig, har forskjellig strategi på å overleve, fortrenge det vonde. Ingen mennesker er like. Lett å si at du ikkje skal føle skam, for følelser kan en ikkje styre. Men du har ingen grunn til å føle skam. Det er ikkje din feil, og det er overgriper som på en måte har ødelagt måten du føler ting på. Bra at duhar kommet igang med terapi. Kanskje det også kan hjelpe deg å skrive ned det som hende. Se det på trykk og da kanskje føle annerledes. Vet ikkje om dette var noe hjelp for deg. Lykke til[/quote] Takk for svar farmor47. Jeg er så forferdelig usikker på dette. Jeg har jo egentlig ikke begynt med bearbeidelsen ennå. Jeg vet det ikke er min feil, og at jeg ikke skal føle skammen. Men det er helt umulig å ikke gjøre det. Og du har vel rett i at vi alle reagerer forskjellig. Derfor er det så greit å få litt innspill på dette. Vet nesten ikke hva jeg skal skrive nå, det er så vanskelig. Jeg har ikke turt å skrive ned noe om selve overgrepet ennå. Jeg vil ikke ha det på trykk, blir redd for at det skal komme i gale hender, komme ut. Og der kommer vel skammen inn igjen, redselen for at andre skal få vite. Men det virker også veldig skummelt å skrive ned alt, se det på trykk som du skriver. Men det er kanskje det jeg bør gjøre...etterhvert. Takk igjen farmor47, og lykke til videre med kneet og din egen helingsprosess.Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
Medlem[quote=Mayalille]Hei på deg lillejenta. Jeg tror de fleste(eller ganske mange) av de som normalt svarer innpå her har litt ferie og tenker det er derfor du ikke har fått svar. For de følelsene du sitter med er veldig, veldig normale. Og det er vel en av grunnene til at man hater kroppen sin så intens, fordi man føler seg så utrolig sviktet også av seg selv. For det man opplever, er jo ikke noe godt, men kroppen reagerer helt normalt og slik det er naturlig for den å reagere. Det er ikke du/vi som skal skamme oss over hvordan vi reagerte den gang, uansett hvordan vi reagerte, enten det nå var vonde eller gode følelser vi fikk, under eller i etterkant, av overgrepet. Det er overgriper som skal skamme seg over hva han/hun utsatte oss for. Jeg sier det igjen, slik jeg har fått inn med teskjeer fra hun jeg skriver med på mail fra SMI, kroppen vår reagerte normalt og naturlig, det skal du ikke skamme deg over, selv om jeg vet at det er vanskelig å tenke slik, jeg vet iallefall hva du mener, kjenner meg veldig godt igjen i hva du mener!! Håper dette hjalp deg litt.. Mange gode tanker og hilsner fra meg![/quote] Å hjelp, dette ble jeg glad for at du forteller. Jeg hater jo kroppen min så utrolig mye, alltid hatet den. Har følt at kroppen min (og tankene) er unormal som har reagert som den gjorde. Det er på en måte ikke slik kroppen skal reagere når en blir utsatt for noe galt. Det er jo helt sykt egentlig, å reagere med gode følelser for noe sånt? Men kanskje er det normalt da, som du skriver. Å huff....jeg blir litt opprørt her jeg sitter. Jeg er kanskje ikke så "alene" likevel...!! Takk Mayalille, dette hjalp ja.Skrevet for 3 år siden # -
Jeg har også alltid hatet kroppen min, hater tanken på at jeg i det hele tatt har en kropp, noe som har gjort at jeg har dissosiert den vekk, det har jeg blitt klar over de siste ukene. Men det var hun fra SMI som spurte meg om jeg også følte meg sviktet av min egen kropp, siden jeg hater den så ufattelig. Dermed kom de følelsene du beskriver opp og frem. Det gjorde så vondt at jeg ikke turde å si det til henne jeg skriver med, men nå fikk du hjulpet meg ut med det, så takk for det! Jeg sier videre det jeg har fått innprentet fra SMI, bearbeidelse er viktig, men det er enda viktigere å ta ting i ditt tempo. Finn den veien som passer for deg. Jeg håper du har noen som kan være der med deg og følge deg på den veien du skal gå, det er fryktelig vondt å gå den alene. Der er SMI fantastiske. Jeg har sagt det før her inne, og sier det igjen, håper alle som har behov for det og føler seg klar til det, tar kontakt med SMI, enten det er pr mail, som jeg gjorde, ringer eller tar turen innom! Masse lykke til Lillejenta!!Skrevet for 3 år siden #
-
Lillejenta
MedlemMayalille Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønte hva du mente med at du følte deg sviktet av din egen kropp. I dag satte jeg meg ned å skrev mer detaljert om den "gode følelsen", når den dukker opp, beskrev den osv. Det grøsser i kroppen hver gang jeg kjenner den. Og det er sååå forferdelig. Jeg vil ikke ha denne følelsen hengende over meg. Jeg får så vondt inni meg. Plutselig følte jeg at det er kroppen som svikter meg. Kroppen reagerer på en måte en ikke vil den skal reagere, den svikter de tankene en har. Så nå skjønner jeg hva du mener. Jeg går som sagt i terapi, men har ingen andre enn terapauten min å snakke om dette med. Derfor er det så flott at en kan dra nytte av hverandre tanker og erfaringer her inne. Har skrevet en mail til SMI, men er veldig usikker på den formen for kontakt. Er heller ikke klar for å ta opp telefonen eller stikke innom der. Men ser ikke bort fra at det kan bli aktuelt senere. Lykke til videre du også MayalilleSkrevet for 3 år siden # -
Jeg skjønte heller ikke hva hun mente, når hun først spurte meg om det. Tenkte, hvorfor spør hun slik? Hva mener hun med det?? Så satt jeg meg ned og tenkte over ordene hennes og plutselig gikk det opp for meg hva hun mente. Og som med deg, grøsninger, og jeg ble også kvalm og uvel.. Men, som hun fra SMI sa, det er ikke vi som gjør noe galt, ikke kroppen som svikter oss, selv om det føles slik. Vi reagerer naturlig, det er overgriperen som gjør ting han/hun ikke skal gjøre. Eller som i mitt tillfelle, lokke/presse meg til å gjøre ting.. Så flott at du klarte å skrive en mail til SMI!! Er virkelig glad på dine vegne! Håper du møter en som kan være en støtte og hjelp på veien. Det tror jeg også, for de er virkelig flinke, det største hinderet på veien er ofte ens egne barrierer som man må slippe litt ned, tørre å slippe noen innenfor. Jeg har store problemer med det og det tok laaaang tid før jeg turde fortelle henne noe, eller trodde at hun mente det når hun sa at hun ønsket meg alt godt eller i det hele tatt hadde lyst å ta seg tid til meg. Men hun hadde det ikke travelt, hun lot meg bruke all den tiden jeg trengte på å stole litt på henne og å klare å sette ord på alt det vonde. Og det tok faktisk over et halvt år, før jeg klarte å sette et eneste ord på overgrepene. Hun presset ikke, det var først når jeg var klar til å si noe om det at vi snakket om det. Før det snakket vi om helt andre ting, alt fra hvordan været var til hva man skulle i helgen. Er jo ikke sikkert du sliter med disse tingene, men jeg ville bare fortelle deg hvordan jeg har/hadde det. Håper og tror på at du finner din egen vei, som er riktig for deg! Mange gode tanker
Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemMayalille Jeg har også veldig vanskelig for å slippe noen innpå meg. Bruker veldig lang tid på å stole på folk. Det har tatt meg flere måneder å stole på terapauten min, så han er veldig god å snakke med. Jeg er virkelig glad for dine svar. De har hjulpet meg mye allerede. Føler at du virkelig forstår meg. Så takk for det.:) Jeg fant dette avsnittet i en artikkel på SMI: Går det ikke snart over? - Senvirkninger etter incest Lystfølelser under overgrep Mange som har vært utsatt for incest har opplevd lystfølelser i forbindelse med overgrep. Dette kan resultere i at den utsatte føler seg mer "medskyldig". Dette kan igjen påvirke hvorvidt man opplever seg selv som "verdig" til å motta hjelp. Mange vil helst glemme at overgrep vakte lystfølelse og kan dermed legge lokk på voksen god seksuell lyst. Det kan også skje at lystfølelsen i voksen alder blir synonymt med skam og skyldfølelse, og dermed noe negativt. Et godt utgangspunkt for positiv endring er imidlertid at man erkjenner de følelsene man faktisk hadde, og at man klarer å se at dette er naturlige følelser når kroppen stimuleres fysisk.Skrevet for 3 år siden # -
Maja
MedlemHei Lillejenta! Satt og leste på det dere har skrevet og tenkte først at lystfølelse kjente jeg ikke igjen, men så begynte det å dukke opp minner om episoder der jeg kjente lyst etter overgrepene. Jeg har alltid følt enorm skyld for overgrepene, de startet da jeg var veldig lita, men overgriperen var en nabo og skyldfølelsen min har handlet mye om at jeg selv gikk til han. Bodde i ei lita bygd der det for så vidt var umulig og komme unna synsfeltet hans og ser i dag at han hadde en helt utrolig sterk makt over meg. Egentlig hadde alle voksne den makta over meg, det jeg ble fortalt at jeg skulle gjøre det gjorde jeg. Jeg var nesten i tenårene før jeg klarte bryte noe av makten, da greide jeg og slutte og gå dit, og en stund etter ble hemmligheten min fortalt via en venninne til noen lærere på skolen. Men skylden sitter enormt fast, og avskyen for seg selv er som en tvilling til skylden. Har så problemer med og akseptere meg selv og min kropp. Skylden om at jeg skulle greid og stoppet det sitter fast. Skammen over kroppen og hele mitt vesen er stor. Så ja jeg kjenner igjen både skyld over lyst, avsky for kropp og elendig selvtillit. Arbeider stadig med den og det går bedre, men det går fortsatt i dype daler og ikke fullt så høye høyder. Håper du får god hjelp med alt du strever med, det kan se hardt og umulig ut, men rundt neste sving er det blå himmel og solgløtt, om ikke annet en for en kort stund. De stundene blir bare bedre og bedre og lengre. Ønsker deg alt godt
"Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"Skrevet for 3 år siden # -
Dette var virkelig skummel lesning, jeg har ikke sett dette før, og har ellers lest det meste som står på de forskjellige sentrenes hjemmesider. Men det er jo det det handler om og det jeg også strever med. Begynte hos fysioterapaut her for noen uker siden og ble først da klar over hvor omfattende problemet var. Jeg har virkelig store problemer med å merke/kjenne min kropp. De ganger jeg kan kjenne den føler jeg bare en ekkel følelse, fordi jeg hater kroppen min og fordi jeg skammer meg slik over den, gode følelser er ikke gode lenger, fordi man forbinder dem med det ekle som skjedde, som skulle være bare ekkelt, men som gjorde hodet og kroppen uvenner og veldig, veldig forvirret. (dette ble litt rotete, men kanskje du forstår hva jeg mener?). Det vil nok ta lang tid å komme over det, men min fysioterapaut sier at det er mulig... Det er så godt å ha denne siden her kjenner jeg, der man kan snakke om alle de vanskelige tingene og allikevel bli forstått. Det er også godt for meg å ikke føle seg så alene!! Alt godt
Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
Medlem[quote=Mayalille]... gode følelser er ikke gode lenger, fordi man forbinder dem med det ekle som skjedde, som skulle være bare ekkelt, men som gjorde hodet og kroppen uvenner og veldig, veldig forvirret. (dette ble litt rotete, men kanskje du forstår hva jeg mener?).[/quote] Ja, jeg skjønner virkelig hva du mener. Jeg har ikke skjønt hva dette var før. Hvorfor jeg hadde slike følelser. Trodde at det var noe helt spesielt og galt med meg. Nå skjønner jeg at jeg ikke er alene om det, og at det er normale reaksjoner. En annen ting er å akseptere det, akseptere reaksjonene. Huff...dette er sååå pyton. Den ekle "gode følelsen" dukker opp stadig vekk nå for tiden.Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemMaja Det var sterkt å lese innlegget ditt. Kanskje fordi jeg kjenner meg igjen, det er så mange følelser og tanker rundt dette. Og så er jeg i starten av erkjennelsesfasen, det å tørre å tro på det. Og sannheten kommer bare sterkere til meg for hver gang jeg leser om andres erfaringer og min gjenkjennelse. Men det hjelper å lese ditt og andres innlegg, selv om det er tøft. Så takk for at du ville dele noe så vanskelig med meg og andre. Håper du også får den hjelpen du trenger. Lykke til videre!Skrevet for 3 år siden # -
Ja, Lillejenta, det er virkelig pyton dette her, er så utrolig enig med deg i det. Men det er vel viktig å minne seg selv på at det ikke er unormalt og kroppens helt naturlige måte å reagere på, så får vi bare vente og la kroppen få lov å bli seg selv igjen, er jo mange som sier det er mulig. Det er bare så vondt i mellomtiden.. Leste hva du skrev til Maja, og det å erkjenne at det har hendt, tar tid. Jeg har såvidt begynt å "akseptere" det, ikke at det var ok at det skjedde, men benekter ikke så veldig mye lenger. Og nå har jeg jobber hardt med meg selv det siste året. Vioktig at du ikke presser deg selv, men la hodet og kroppen få bruke den tiden de trenger. Håper terapauten din er god og at du ellers får den hjelpen du trenger! Og som de sier på SMI, incest skal tales ihjel, ikke ties ihjel. Og det skjønner jeg nå, at det hjelper å snakke om det/skrive om det, selv om det også er vanskelig og fryktelig vondt. Men for hver gang letter det litt.. Ha en god dag! Skrevet for 3 år siden #
Svar »
Du må være innlogget for å skrive.