Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Vivian
   Medlem

   Jeg har hatt en vanskelig barndom, og et veldig komplisert og anstrengende forhold til min biologiske far. I løpet av de siste 14 årene har jeg sett ham en eller to ganger, og jeg håper egentlig jeg slipper å se ham igjen noen gang. Fra jeg var ett år til jeg ble seks år, var jeg på samvær hos ham annenhver helg og ca. halvparten av alle ferier. Jeg kom hjem derfra med blåmerker, var ekstremt innadvendt og kastet opp hver gang, slo, sparket og skrek til mamma osv. Hver gang han kom for å hente meg, prøvde jeg å rømme. Jeg gjemte meg, hylskrek som om det sto om livet, og prøvde med all min makt å vise de voksne rundt meg at jeg ikke ville bli med den fæle mannen. Jeg vet at jeg hadde det fælt hos pappa, at han på mange måter har ødelagt meg, men har ingen minner om overgrep i den forstand. Alle minnene jeg har derfra er vonde, og jeg husker at jeg "gikk ut av meg selv" ganske mye, bare for å komme meg igjennom oppholdene. Når jeg var seks år, gadd ikke pappa mere, og han nærmest slang meg ut av bilen utenfor hos mamma for siste gang. Når jeg var ca. 12 år, traff mamma en ny mann som vi etterhvert flyttet inn hos. De er sammen fortsatt, og han er en utrolig snill mann som jeg har blitt veldig glad i. Han er rolig og godmodig, men en gang når jeg var 14-15, jeg husker ikke hva jeg hadde gjort, men han ble i hvert fall fryktelig sint på meg for et eller annet. Pga. pappa har jeg alltid blitt utrolig redd for sinte menn, så jeg løp opp på rommet mitt for å komme meg vekk fra ham. Jeg lå i fosterstilling og gråt hysterisk, i ettertid har jeg tenkt at det må ha vært en slags psykose. Det var helt jævelig, men etter at jeg hadde ligget der en stund, var det som jeg gikk ut av meg selv igjen, og sto og betraktet den sammenkrøkede kroppen min utenfra, helt uanfektet. Det var ikke meg lenger, men jeg følte en slags medfølelse for kroppen min som lå der. Stefaren min fikk veldig dårlig samvittighet etter utbruddet sitt, og kom opp til meg for å si unnskyld. Han gråt og angret ordentlig, men jeg ble helt stiv av skrekk når han kom inn til meg. Jeg satt helt urørlig på senga mi og lot ham sette seg ved siden av meg. Det eneste jeg kunne tenke på var at han satt på sengetøyet mitt, og at det var ekkelt. Jeg ville bare at an skulle gå, så jeg sa at det gikk bra, at han ikke trengte å ha dårlig samvittighet, at han bare skulle gå. Før han gikk, ga han meg en fumlende, tafatt klem, og tok på overarmen min. Da fikk jeg panikk, skrek at han skulle gå. Etter at han hadde gått ble panikken verre, og jeg begynte å ta sengetøyet av sengen min. Det var som om det brant der han hadde sittet, og brant på armen min, der han hadde tatt på meg. Som om fingrene hans hadde laget merker som sved. Jeg kledde av meg, kastet alle klærne mine på vask, og vasket meg febrilsk der han hadde vært borti meg. Etter dette tror jeg at jeg kom litt til meg selv igjen, jeg ble skremt av meg selv og prøvde å glemme det. Men etter det har mistanken vært der mye sterkere enn før. Dette er da ikke noen normal reakson? Nå er det mange år siden dette skjedde, og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har greid å glemme det. Føler jeg bare burde la det ligge, men samtidig er det mye jeg føler presser seg på som jeg må ta tak i. Er det noen som har opplevd noe lignende? Noen som har fortrengt overgrep? Føler jeg trenger svar, uvissheten er så ekkel å være i.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Hei Vivian Sterk historie det der, følte jeg delte sinnet ditt mot din far. Det er helt klart at han har ødelagt deg på mange måter, og også vært årsaken til at du har lært deg strategier for å overleve. For når vi opplever traumatiske ting, er det helt vanlig å få slike reaksjoner som du beskriver. Jeg tror det bare er slik kroppen er laget, den beskytter seg selv når vi kjenner igjen situasjoner vi frykter. Det er helt naturlig at du kanskje har et anstrengt forhold til men, for de minner deg om tiden med pappa vil jeg tro. Langt inne der et sted, tror du at andre men er også slik som pappa var. Slike følelser er vanskelig å styre, for fornuften din sier deg noe helt annet. Men jeg skal være enig med deg at den episoden med din stefar, som bare var snill og grei, kanskje er en liten tankevekker. Det behøver ikke bety noe. Men når man opplever slik panikk når noen tar på oss og føler trang til å vaske oss fordi vi føler oss skitten av berøring, så minner det mye om overgreps problematikk. Jeg har det også slik til tider, men har egentlig alltid vært overrenslig og det kommer av overgrepene. Jeg har fortreng masse og det er ikke sikkert jeg kommer til å huske alt. Men det er som psykologen min sier : Kroppen vil alltid huske, selvom vi ikke kan sette ord på det, så vil kroppen alltid huske den følelsen. Og man kan bli stilt forran disse følelsene i dagliglivet. At noe minner kroppen på det som skjedde. Det er nok med et tonefall, en lukt, en lyd eller en situasjon. Og det er ikke så rart at utsatte har sagt før de visste noe, at jeg har alltid følt meg så unormal. Det er nettopp fordi vi ofte kommer i kontakt med disse følelsene som vi ikke vet hva er. Har du noen å snakke med om det her? Skjønner du vil ha klarhet i dette og da er det kanskje lurt å oppsøke en psykolog eller bare en person du ahr veldig tilitt til. Om ikke annet, får du bearbeidet barndommen din med din far, for jeg ser at den også kanskje vil plage deg i livet. Ønsker deg uansett lykke til pia

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   Synnemor
   Medlem

   Vivian; jeg vet ikke om faren din utsatte deg for seksuelle overgrep når du var hos han. Men uansett utsatte han deg for overgrep av en eller annen art. Jeg fikk helt vondt i meg når jeg leste historien din, fordi ingen hjalp deg slik at du kunne slippe å være hos faren din. Enn moren din da, hvordan klarte hun å sende deg til faren din for samvær, når du så tydelig uttrykte at du ikke ville være der? Det er tydelig at du har hatt foreldre som ikke visste hvordan de kunne gi barnet sitt trygg og god omsorg. Det er leit å lese. Jeg har selv en sønn som hadde det vondt en stund og følte det utrygt å ha samvær med faren sin. Jeg søkte da råd på familievernkontoret, og de sa tydelig at et barn som tydelig hadde det vondt og ikke ville ha samvær med samværsforelderen, ikke skulle tvinges. Gutten min slapp det, og jeg tok heller den kampen det ble med eksmannen min. Etter to år fikk vi gradvis endret situasjonen slik at gutten følte det trygt nok å være sammen med faren igjen. Hos oss var det ikke mistanke om seksuelle overgrep, da. Den stakkars lille jenta du var hadde ikke foreldre som kunne yte god omsorg og som kunne forstå hva du trengte. Du var helt alene. Dette har helt klart satt spor i deg. Hvis du begynner å bearbeide dette og går gjennom situasjonen din i barndommen, kan det hende at du får klarhet i om faren din gjorde seksuelle overgrep mot deg eller ikke.

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   Vivian
   Medlem

   Tusen takk, Pia og Synnemor Godt å fortelle historien sin til noen som forstår, og kan leve seg inn i det. De fleste jeg har fortalt det til har prøvd å forstå og være støttende, men jeg har ofte angret på at jeg i det hele tatt har fortalt det, for de kan ikke forstå. Jeg har nok måttet lage meg noen strategier for å overleve hos pappa, og dette kan godt være grunnen til at jeg kjenner meg igjen i så mye av det dere skriver her. Uansetto jeg er utsatt for noe seksuellt eller ikke, er det godt få noen "knagger" å henge følelsene på, og vite at det er noen der ute som føler lignende ting. Mamma prøvde så godt hun kunne, men var fryktelig redd for å miste meg i en eventuell rettssak. På den tiden var det stort fokus på likestilling i barnefordelingssaker, og det var "in" i rettssystemet å gi fedrene full omsorgsrett. Både Mamma og pappa skaffet seg advokater- pappa i et advokatfirma som spesialiserte seg på likestilling og fedres rettigheter. Mamma tøyde reglene så langt hun kunne - sa at jeg var syk og ikke kune komme på samvær o.l. Men hun måtte samtidig passe på å ikke "sabotere" samvær, da dette ville blitt lagt stor vekt på i retten. Farmor (skikkelig psycho dame) og pappa prøvde også psyke henne ut, og sendte trusselbrev og avisutklipp av barnefordelingssaker der far hadde fått omsorgen. Men jeg visste og forsto jo ikke noe av dette, og følte meg fryktelig hjelpeløs og liten i alt sammen. Det var fryktelig å gjøre alt i sin lille makt for å bli hørt og få hjelp, og så ikke få det. Jeg tror det er det som har satt de dypeste sporene i meg. Jeg satt alene midt i en maktkamp mellom flere voksne som bare tenkte på seg selv og sine egne, syke behov. For noen år siden gikk jeg litt i terapi for dette, men det var så vondt å ripe opp i alt det gamle, og jeg føler jeg bare så toppen av isfjellet da. De siste årene har jeg jobbet mye med det på egen hånd, det går veldig opp og ned, men jeg føler at det går fremover. Men det hadde sikkert vært lurt og godt å få noen å snakke med igjen Tror kanskje jeg skal gjøre det Tusen takk igjen for fine svar, dere to Stor klem fra Vivian

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.