Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   pia
   Medlem

   Det er en stund siden jeg har vært inne har nå. Grunnen til det, er fordi jeg har hatt en periode der jeg ikke har klart å sett på meg selv som et overgripsoffer. Jeg har prøvd å slette alle tanker rundt dette, men som dere sikkert har erfart selv, så er dette helt umulig. Jeg sitter bare igjen med en enorm frustrasjon og en følelse av å hate meg selv. Jeg ser jo at mine problemer har kommet til overflaten og da er det ikke bare å grave de ned igjen. Senskader av overgrep kan sikkert være så mye, men jeg lurer veldig på om det er det jeg sliter med, eller at jeg rett og slett er på randen til å bikke helt over!! Jeg klarer ikke fungere i hverdagen. Uansett hvor jeg er og hva jeg gjør, så føler jeg meg utrygg. Jeg føler jeg ikke duger til noe, har mest lyst til å gi opp. Ikke klarer jeg å fungere som mamma, ikke klarer jeg å fungere som kjæreste. Sosialt har jeg trekt meg mere unna, unngår besøk og alle former for å ha kontakt med venner og familie. Jeg føler en så stor skam som virkelig lager hinder for meg. Det har plutselig blitt veldig farlig å gå i butikken, det å nyse, snuble, feilparkere, si noe dumt m.m er jeg så livredd for å gjøre. Det virker som at alt er flaut og dumt, i hvertfall det jeg gjør. Jeg kjefter på samboer fordi han etter mange uker uten sex "koser" med seg selv. Da blir jeg bare fryktelig sint og syns han er utrolig ekkel. Mister jeg sleiven på gulvet når jeg lager middag, da er det nok til å få et sammenbrudd å gråte helt plutselig. Om jeg har besøk og ikke får unngått det, så har jeg alltid en unnskyldning på lager for å komme meg litt unna. Da går jeg på kjøkkenet og bråker ekstra med skapdører slik at det høres ut som jeg gjør noe der inne. Men egentlig er det bare en flukt fra besøket. Ofte hjelper det å late som jeg skal på do, og der står jeg da på badet og tar noen dype åndedrag. For jeg klarer ikke å puste normalt når jeg har andre rundt meg eller er i en presset" situasjon. Jeg lurer på hva som skjer med meg. Hvorfor er det slik? Hvorfor klarer jeg ikke å fungere? Er dette også en form for senskader?

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   Synnemor
   Medlem

   Jeg er overbevist om at det du sliter med er senskader etter overgrepene. Jeg har også slitt med mye av det samme som deg; jeg fungerte dårlig på jobb, hadde vanskelig for å knytte bånd til venninner, ville helst ikke ha kontakt med andre. Alt føltes farlig; det eneste trygge var å holde seg hjemme. Kjernefamilien ble til slutt min eneste trygge base hvor jeg kunne føle meg elsket og at jeg var meg selv. Jeg har også følt skam over det som har skjedd og jeg har følt meg veldig annerledes og rar og at jeg liksom ikke passet inn noe sted. Jeg har følt at andre har fulgt med på det jeg har gjort, og at jeg har blitt vurdert, målt og kritisert når jeg har gjort dagligdagse ting. Jeg vet jo at kundene i kassakøen ikke synes jeg fomler når jeg tar pengene ut av pengboka, men likevel har jeg følt det hver gang. Og det samme i mange andre situasjoner. Jeg har også trukket meg unna, f.eks. stukket av på do i friminuttene da jeg var student, eller sittet alene på biblioteket for å slippe å føle det ekkelt når jeg skulle sette meg å spise ved et bord i spisepausen. Du er ikke på vei til å bli gal, og det er ikke jeg heller. Det føltes sånn for meg også før. Jeg trodde det var noe galt psykisk med meg, at jeg bare var sånn og at jeg var et dårlig fungerende menneske som ikke hadde sosiale evner som andre. Jeg var inneforstått med at sånn kom livet mitt til å bli, og at jeg bare måtte leve det på en slik måte til jeg ble gammel. Det motsatte alternativet; å ikke leve; virket forlokkende mange ganger, men var uaktuelt fordi jeg har en mann og flere barn som jeg må ta ansvar for. Etter at jeg begynte med samtaler på Senter mot Incest og Seksuelle overgrep så jeg alt i et annet lys. For alt det jeg slet med viste seg å være helt normale senskader etter seksuelle overgrep. Gjett om jeg ble lettet! Det viste seg at tusenvis av andre overgrepsoffer følte akkurat det samme som meg, så jeg var bare en av mange. Så du er ikke gal, slett ikke. Du viser bare reaksjoner etter overgrepene på lik linje med alle andre offer. Hvis du ikke har snakket med noen om dette så håper jeg du tar mot til deg og kontakter en organisasjon som kan hjelpe deg. Der kan også samboeren din bli med på samtaler hvis dere føler for det. I det minste kan du ringe anonymt til støttetelefonen for å få åpnet deg litt. Jeg turte det for et par måneder siden, etter å ha båret alt inni meg i over 30 år. På disse to månedene har jeg fått et helt annet syn på meg selv, og jeg er overbevist om at alle problemene mine etter hvert vil føles mindre vanskelige. Jeg håper at du også kan få oppleve dette. Få snakket med noen som kan mye om temaet, så slipper du å føle deg så ille som du gjør nå.

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   pia
   Medlem

   Takker for mange kloke ord Synnemor Da jeg leste svaret ditt fikk en følelse av å bli forstått. Du skrev ting som jeg absolutt kan kjenne meg igjen i. Selvom dette er former for senskader så sitter jeg fortsatt igjen med den følelsen av og snart bli gal, men det er nok fordi de virkelig setter kjepper i hjulene mine. Jeg klarer ikke å la være og tenke på det. De kverner i hodet mitt hele tiden og gjør meg veldig deprimert. Jeg vil jo ha et normalt liv som alle andre. Og det er vondt å se at jeg ikke klarer å vise følelser, være i en samtale med andre der jeg kun tenker på hvor dum jeg må høres ut og hvor rare klærne mine er o.s.v Som du skrev, det å tro at andre syns du var treg med å finne frem penger da du jobbet, er også slike tanker jeg har. Har jeg besøk og har satt på kaffe, da kan jeg innbille meg at besøket er iritert fordi jeg somler med kaffen, og jeg føler jeg må si noe hele tiden. For stillhet det oppleves nesten som flaut, og da sier jeg heller bare masse usaklige greier som sikkert får andre til å syns jeg er tragisk. Uff, jeg hater å være sånn!!! Jeg har gått til samme psykolog i snart 4 år nå, men jeg føler egentlig bare at jeg blir verre på dette området dessverre. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det :grr:

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   Lille My
   Medlem

   Senskadene som dere beskriver hemmer dere fryktelig skjønner jeg. Og jeg synes dere er skikkelig tøffe som jobber med dere selv på den måten:), jeg blir virkelig imponert over styrken dere har!!!!! Å så må jeg stille noen spørsmål......håper det er i orden....? Jeg lurer på om dere har anmeldt overgriper, om dere har blitt hørt, trodd, og har støtte fra nær familie? Eller er det slik at dere på en måte aldri torde å fortelle, og at overgriper aldri ble meldt?..... Grunnen til at jeg lurer er om senskader kan stoppes, forhindres eller minskes hvis en tør å fortelle og føler at noen tror på en....? Eller blir det senskader uansett.....? Nå har jeg skikkelig vanskelig med å få frem hva jeg mener kanskje....sukk....:cool:. Jeg tenker selvfølgelig på mine unger, om vi har klart å forhindre senskader med å støtte opp, eller om det kommer f eks slike senskader som dere beskriver uansett? Ønsker dere alt godt:)

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   Synnemor
   Medlem

   Jeg kan prøve å svare deg ut fra mitt ståsted, Lille My: Selv har jeg nettopp startet prosessen med å snakke med noen om dette, jeg har nettopp tatt hull på byllen etter å ha båret alt for meg selv i over 30 år. Jeg hadde forsøkt å slå meg til ro med at det var bare slik livet mitt måtte være, at det var min egen skyld og min personlighet som gjorde at det var sånn. Det var først for et par måneder siden at jeg leste om senvirkninger på en nettside at jeg forsto at min medisin er å snakke om det som har skjedd. Tidligere hadde jeg snakket mye med behandlere om symptomene, men det som manglet var altså å ta tak i årsaken: de seksuelle overgrepene. Nå, som jeg har åpnet meg for noen venninner og den nærmeste familie og konfrontert overgriper, kjenner jeg at alt har blitt vanskeligere. Det vet jeg er vanlig, ut fra informasjonen jeg har fått på Senter mot Incest. Samtidig føler jeg ting bedre; jeg har tatt kontroll over livet mitt i stedet for at det som skjedde meg har kontroll over meg. Så denne jula har vært tung og vond for meg, men samtidig den beste jula på mange år. Jeg har ikke anmeldt overgriper, og har heller ikke tenkt å gjøre det. For meg er det viktigst at han nå vet at andre vet. På den måten føler jeg at jeg har "gjort min plikt": at jeg forebygger slik at det er mindre sjanse for at han gjør noe mot andre i fremtiden. Ikke det at jeg har grunn til å tro at han har gjort noe mot andre, men ut fra egen erfaring føler jeg at jeg må ta forbehold. For meg er det viktigst nå å kunne føle meg ærlig og ekte, og at folk skal forstå hvorfor jeg oppfører meg rart i enkelte situasjoner. Og det er veldig viktig å bli trodd. Jeg har blitt trodd av alle til nå, bortsett fra overgriper og hans familie. Det er vel egentlig som forventet og den mest vanlige reaksjonen når overgriper konfronteres, så det får jeg bare leve med. Så ut fra det jeg vet, er den beste hjelpen du kan gi barna dine at du snakker med dem åpent og ærlig, støtter dem og viser at du tror på dem. Du bør ikke overdrive og "overkjøre" dem med snakking om dette i tide og utide. Gi dem også noen pusterom. Du bør også være åpen med dem om at det de føler er ok. Det er greit å være både sint, lei seg, redd og også føle at det er synd på overgriper. Jeg tror nok det er vanskelig å si om dine barn vil få spesielle problemer senere i livet. Men jeg tror de har et veldig godt utgangspunkt så lenge noen vet og de har noen de kan snakke med. Da har man også mulighet til å følge med på barna og søke hjelp for dem hvis man er bekymret. Hvis du ønsker det kan dere som nå har omsorg for barna gå til samtaler på Senter mot Incest. De er velidg dyktige og har mange gode råd om hvordan dere kan legge best mulig tilrette for barna. De har tross alt et greit utgangspunkt for sin situasjon så lenge de har fortalt om dette og noen vet. Å gå å bære på slikt alene i mange år eller hele livet kan formørke og ødelegge livskvaliteten fullstendig.

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   pia
   Medlem

   Jeg føler jeg må komme med et lite bidrag her. Det virker som at de som har gått og bært på dette i mange år, eller kanskje ikke har blitt tatt på alvor, får større problemer med senskader enn andre. Det er som sagt bare noe jeg tror og det er ingen fasitsvar her. Det er ingen som reagerer likt og vi leges forskjellig. I mitt tilfelle, er det nok mange faktorere som påvirker hverandre. Det å bli forsømt som liten og leve under veldig uheldige omstendigheter som barn, tror jeg også øker faren for senskader. Det er også litt vanskelig å skille mellom de vanskene jeg nå i dag har, og hva som kommer fra hva. Men fellesnevneren er at jeg ikke tør å slippe mennesker innpå meg. Der kommer sikkert frykten for intimkontakt og redselen for å bli sviktet igjen. Første gangen jeg ble utsatt for overgrep var rundt fem års alderen, og det pågikk i noen år. Jeg sliter fremdeles med å huske, mulig det er fordi jeg var så liten, at kroppen har fortrengt det meste. Overgrepet som skjedde da jeg var i tennårene, husker jeg meget godt. Mulig alt ble forsterket for meg siden jeg hadde opplevd det som liten første gangen. Overgrepene som liten ble fremstilt for retten den gangen, men det ble ingen dom pga bevisets stilling. Jeg husker jeg satt i "avhør" med en koselig politi dame, men jeg sa ikke et eneste ord. Jeg husker bare at jeg satt å viste fingeren og løp fram og tilbake. Det var sikkert fordi jeg var redd... Overgrepet som skjedde i ungdomstiden ble anmeldt, og han fikk sin straff. Så for min del, har jeg opplevd begge tilfeller. Håper jeg ikke tråkker galt nå, men jeg tør å pastå at alle som har vært utsatt for noe slikt, får senskader i en eller annen form. For kroppen vil alltid huske, selvom hjernen fortrenger og man kanskje tror at det egentlig ikke har skjedd. Så vil arrene, lukten, synet og ikke minst følelsene være i kroppen til man får bearbeidet det. Mye mulig jeg tar veldig feil her, men det er min oppfattning av hva jeg har og fortsatt går igjennom. Men som Synnemor skriver, barn som har fortalt og blitt hørt. Som får masse forståelse og ikke minst kjærlighet og trygghet, har mye større utgangspunkt.

   Skrevet for 3 år siden #
7. 

   farmor47
   Medlem

   Hei Pia og dere andre. BArn som vert hørt , trodd og har kjærlige foreldre rundt seg, får en mye letter veg enn dem som ikkje får det frem som barn. Om dei kan få det heilt vekk, er vel vanskelig, men dei skulle vel ikkje få så masse senskader. Senskader"tror" jeg er verre for dem som fortrengt overgrepa, som ikkje hadde nok hjelp til å bearbeide dem. Eg fortrengte opplevelsene helt og delvis i ca 40 år. Men kroppen reagerte før. En hendelse, ikkje overgrep, men en episode 27 år etter at overgrepa starta, fikk kroppen min til å begynne å reagere. siden eg på det tidspunktet ikkje hugsa eller kanskje ikkje ville hugse, begynte kroppen å verke. Revmatisme slo ut over alt. Det vart verre og verre. Vart uføretrygda 3 år etter. Det gikk neste 7 år til før eg slapp følelsene løs, da var eg så dårlig at eg knapt fungerte. Flere ting skjedde, som på en måte fikk meg til å innse at eg måtte finne ut kva det var som forårsaka min fysiske og psykiske helse. I ca ett halvt år skrev eg daglig i mange timer om min barndom. Både gode og mindre gode hendelser, "snakka" med over griper og fikk til slutt frem hva som hadde skjedd. Det var Jevlig rett og slett. Gråt og gråt. snakka og snakka. Hadde 3 gode støtte spillere. 4 1/2 år er eg eit nytt menneske. Kroppen vert aldri frisk, men den er mykje bedre. Fordi min psykiske helse er så bra. Kroppen er bedre og eg taklar smerter og stivhet på en helt annen måte. Eg hadde også prøblem med nerhet til andre mennesker. Likte ikkje å få klem fra venniner f.eks. Nå gir eg klemmer. Eg har hele veien hatt en fantastisk mann og støtte meg til. Eg og trodde eg skulle bli gal ei stund, hadde ikkje lyst til å leve lengre. Tenkte at familien hadde det bedre om eg forsvann, men det er sjølvsagt heilt feil. Det er to ting som eg syns er veldig viktig når en skal bearbeide og "lege" senskader og seg sjølv. Skriv og skriv og skriv. Da får en ut så mykje meir enn ved verbal konversasjon. Og så må en ha en som en kan snakke med alt om til alle døgnets tider. Veit at den siste kan vere vanskelig for mange. Men det er den beste medisinen. Tror eg. Veit ikkje om dette var noko svar egentlig, men mest synsing. Ha en fin dag, og skriv om det som plager dere. Alt fra a til å KLEM

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.