Er dette også senskader?
(5 innlegg) (3 deltakere)-
pia
MedlemJeg har alltid spilt veldig hard og tøff når jeg er blant andre og det er nok kanskje det som skaper mest problemer for meg også. Blant venner og familie, virker jeg nesten likegyldig til det meste. Og jeg har mine faste "replikker" for å slippe unna ubehagelige samtaler og situasjoner. Men når det gjelder disse forskjellige maskene jeg tar på meg til en hver anledning, så brister de litt når jeg er alene med min samboer. De brister veldig ofte, og jeg reagerer med sinne og slibrige kommentarer som jeg ser skader forholdet vårt. Det handler nok om at han når inn til meg på en helt annen måte enn andre klarer, at han treffer de ømme punktene mine som jeg beskytter så godt ellers. Jeg kan reagere på alt han sier og klarer å snu det til noe veldig negativt, selvom det var ment som tull og tøys, eller rett og slett bare ment godt også. Da farer jeg opp og spyr ut av meg de verst tenkelige ting, akkuart som vi har kommet opp i en konkuranse der det er om og gjøre å såre mest. Og er det andre former for tull og tøys, som kiling og lek generelt. Da er det akkurat som jeg plutselig forsvarer livet mitt og slår og dytter han unna. Det er ikke snakk om å slå i ansikt og det er ikke i en voldelig karakter, men jeg merker at jeg gyver på som det skulle vært min siste dag her på jorden. Dette kan vel ikke være normalt? Dette er så forferdelig frustrerende og jeg blir så sint på meg selv for og ha reagert på denne måten. Hva er det jeg er så redd for? Og hvorfor kan jeg ikke slippe maskene mine selv når jeg er rundt han? Jeg har lenge gått rundt og trodd det er noe alvorlig galt med meg, at jeg har en psykisk diagnose av noe slag. Og jeg får også trangen til å vurdere å gå i fra han når jeg reagerer på disse måten, slik at han slipper å ha det slik. Og at jeg ikke skal bli forlatt, for det tror jeg hadde vært et så stort nederlag som hadde bekreftet hvor "syk" jeg var. Uff, vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo så glad i han, men jeg klarer ikke å slappe av og stole på han. Bare det å være stille sammen med han får meg til å tro at han tenker stygt om meg, at han ikke vil ha meg lenger o.s.v Men slik er jeg også rundt andre mennesker, tror alltid de tenker stygt om meg.Skrevet for 3 år siden # -
Synnemor
MedlemJeg tror nok absolutt dette kan være senskader ja. Prøv å forstå deg selv, pia. Det er naturlig at du beskytter deg selv slik du gjør. Når man har blitt misbrukt som barn er all tillit, også til våre nærmeste som skal beskytte oss i vårt eget hjem, ødelagt. Og da er det tryggeste å holde alle våre nærmeste litt på avstand. Det er tryggest å mistro alle andre. Det er tryggest å ikke knytte for sterke bånd. Det er tryggest å stikke seg unna når man kan og ta på seg masken når man er nødt til å stå ansikt til ansikt med andre. Man har bare seg selv å stole på, for man har selv sett at det er det eneste man kan gjøre. Prøv å se deg selv slik. Du er ei lita jente som prøver å overleve. Da kan det være lettere å forstå deg selv og måten du er på. Fortell det til samboeren din også. Så kan han kanskje forstå deg bedre og holde deg fast når verdenen din vakler.Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemTakk for fine ord synnemor :blush: Det er så godt å få andre synspunkter, spesielt fra noen som vet hvordan det er. Jeg har aldri klart å innrømme for meg selv at misbruket er grunnen til mange av mine "rare" reaksjoner. Jeg føler det blir å legge skylden på noe.... Vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg har vel alltid vært av den typen at jeg skal rette opp ryggen til en hver tid og ikke la noe gå innpå meg, selv ikke min egen oppvekst. Når det gjelder min samboer, så tror jeg han innerst inne forstår, men for han så er jo dette vanskelig å forstå seg på og det skjønner jeg. Han vil nok ikke forstå meg meg 100% og det forlanger jeg heller ikke, men for meg, blir det et nederlag hver gang jeg må prøve å "forsvare" reaksjonene mine og det gjør vondt... Men det er nok litt som du skriver, det å se på seg selv som ei lita jente, er nok enklere. Jeg klarer å bli sint når jeg tenker på hvor liten jeg var og hva mamma egentlig lot meg gå igjennom. Men det er når det kommer til alt det "dumme" jeg gjorde senere i livet som er vanskelig å "forsvare".Skrevet for 3 år siden # -
Lilo
MedlemHei:) Jeg har også tenkt flere ganger på å gå fra samboeren så han skal slippe. Eller grått og sagt til ham at han kommer til å gå fra meg, eller at han bare må hive meg ut, for han fortjener ikke dette dramaet..... Men, jeg vil aldri gå fra ham... Ta vare på samboeren din, du trenger ham, og han trenger deg, selv om du ikke ser det.... Husk at han velger å stå sammen med deg i det vonde du går gjennom fordi han ønsker det....og fordi han elsker deg.... Du ser det kanskje ikke selv, men du er ei nydelig dame, og med et godt hjerte... La samboeren din få ta vare på deg... Våg å slippe masken din for ham... Når jeg våger å slippe masken for min samboer, og lar han trøste meg, er det faktisk veldig godt, jeg tror det er godt for ham også, når jeg ikke stenger ham ute... Vi har også kommet nærmere hverandre ved at jeg har sluppet ham inn i min vonde verden... Du trenger ikke forsvare det "dumme" du har gjort. Det er logisk at en som har blitt utsatt for den omsorgssvikten som du har blitt utsatt for, vil utagere og gjøre ting en ikke forstår hvorfor en gjør... Tenk på alt det sinne og all den sorgen du har inni deg.... Det er ikke rart at du har gjort ting du har gjort(hvis du skjønner hva jeg mener;)). Du vil nok få svar på mye etterhvert som du jobber med deg selv... Gleder meg til vi sees igjen;) Klem:D"Ta tilbake makta!!"Skrevet for 3 år siden # -
pia
MedlemTakk for masse fine ord lilo :blush: Det blir så logisk når man hører det fra andre som vet hvordan det er. Men alikevel så veien lang og hard... Man vet så godt hva man må gjøre, men når det kommer til stykket er det akkuart som det er en slags besettelse. Alt skjer så fort og ubevisst og det er utrolig vanskelig å forandre på ting når man innser at det plutselig skjedde. Men kanskje etterhvert, kanskje jeg klarer å bli flinkere til å uttrykke følelsene mine. Selvom jeg ser veldig svart på det, har jo som sagt levd med disse dritt "forsvarsmekanismene" hele livet. Det å lære andre måter å uttrykke seg på, er for meg helt uvirkelig til tider. Men, tiden vil vise
Gleder meg til å se deg på torsdag, stor klem :blush:Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.