Jeg har begynt å skrive på min historie mange ganger, men har ombestemt meg hver gang. Delvis fordi historien min er så kompleks, fordi hele livet mitt har blitt preget. Og også fordi jeg har ikke selv fått helt orden i følelser og minner og tanker. Jeg har først nå begynt å få hjelp, og det har krevd mye av meg å åpne meg, og enda føler jeg at jeg bare har skrapa i lakken. Jeg har en stor jobb foran meg, en lang vei å gå.
Jeg er i midten av tjueårene, og har først nå forstått at jeg ble misbrukt seksuelt av min far allerede før jeg var fyllt et år. Hvor lenge det varte er jeg usikker på, men jeg tror det kan ha vart til jeg var 2-3 år.
Hele barndommen min var overlevelse. Jeg har aldri slappet av i hele mitt liv. Alltid på vakt. Alltid på utkikk etter nødutganger. Alltid redd. Men for hva, det visste jeg ikke. Mareritt. Spiseforstyrrelser. Selvskading (den typen som ikke setter spor, ingen måtte få vite). Selvmordstanker. Alltid annerledes, på sidelinjen, observerende. Aldri en del av fellesskapet. Men for meg var det normalt, det hadde alltid vært sånn. Jeg trodde det var meg det var noe galt med. Jeg hatet kroppen min, og jeg hatet meg selv.
Da jeg kom i puberteten endret noe seg, jeg var rasende. Og jeg gjorde det jeg kunne for å være en del av fellesskapet. Jeg begynte å ignorere mine egne grenser, fram til da hadde jeg alltid sørget for avstand, ikke kom meg for nær, men jeg forstod at jeg måtte ofre noe. Jeg lærte meg selvironi, jeg som aldri hadde hatt noen form for humor. Det ble mitt forsvar, for da var jeg i forkant av andre, da hadde jeg kontrollen.
Etterhvert møtte jeg en fyr som gav meg masse oppmerksomhet. Vi flyttet sammen, og han isolerte meg fra familien og vennene mine. Forholdet til han varte i mange år, og det ble fort preget av manipulering, vold, seksuelt misbruk, skam, skyld, press og ydmykelser. Jeg kuttet av følelsene fullstendig. Det handlet om å overleve, igjen. Alt var en kamp, og jeg tapte alltid. Og jeg satt alltid igjen med følelsen av at det var min skyld.
Nå er det over et år siden jeg dro fra han. Og jeg sliter. Så mye at jeg balanserer på en tynn line mellom liv og død. Jeg er mer redd for å leve enn å dø. Fordi livet mitt ikke er levbart, ikke på en lang stund, og ikke har jeg noen garantier for at det noengang vil bli det.
Men nei men om e ska la det få ødelegge mer 