Tenkte jeg skulle prøve meg på glattisen, har ikke turt dette før her.
Da jeg var lita ganske så lita, vokste jeg opp i ei lita bygd, i ei veldig lita bygd, jeg vokste opp uten å vite at noen var glad i meg, såkalt omsorgssvikt.
Det var vanlig der at barn ble passet av hverandres naboer uten noe videre avtale, jeg var lita og nysgjerrig på det som foregikk. En av naboene en mannlig ungkar, gammel mann, hadde fjøs med små søte lam i som jeg gjerne ville klappe og se på. Jeg kunne vel kanskje være 3-5 år, husker det så dårlig, på et eller annet hvis startet overgrepene.
De minnene jeg har er at det skjedde som oftest på kjøkkenet på en divan, husket han truet med at hvis jeg sa noe ville han komme i fengsel. Jeg kunne jo ikke være ansvarlig for det, jeg var jo snill. Hvis det skjedde unntak og overgrepene var en annen plass var dette noe med det verste som kunne skje for meg, siden jeg hadde lært meg og gå i en annen verden når overgrepene fant sted, det var ikke mulig når det skjedde på en annen plass, siden da måtte hjernen være med og jeg måtte være bevisst.
Ellers i hverdagen med overgriperen, fikk jeg gjøre mange ting som var spennende for ei lita jente og etter hvert som jeg ble større, fikk jeg kjøre traktor, båt, snøskuter, ting som var fryktelig spennede.
Men da jeg ble noe større så jeg mer på nyheter og skjønte at dette ubehagelige forferdelige som denne mannen gjorde med meg, det var ikke normalt, eller greit. Det var ulovlig til og med.
Jeg skjønte det var galt, og kanskje jeg på et hvis skjønte at jeg kunne komme meg unna. Da gikk jeg ca. i 7 klasse tror jeg. Da hadde dette pågått flere ganger i uka, året rundt,
de årene jeg husker noe fra.
Jeg fortalte dette til en ung dame som var leder på en leir, visste ikke engang hvordan jeg skulle ordlegge meg, det var mange ord i denne sammenheng som jeg ikke klarte ta i min munn.
Men hun forsto og krevde at jeg måtte si dette til en eller annen i mitt nærmiljø, hun bodde på andre siden av landet, det var nok sikkert derfor hun hadde vært lettere å snakke til en noen jeg alt kjente.
Første skoledag i 8 måtte det være, fortalte jeg det til min beste venninne, som igjen krevde at jeg måtte si dette til enten hennes foreldre eller en lærer, av de to ondene valgte jeg det minste, og valgte en lærer på skolen, som fikk totalt hakaslepp og kunne nesten ikke tro det.
I alle fall snøballen var kastet og nå rullet den fort, jeg var livredd, alene, og presset over alle kanter. Det ble raskt en samtale med barnevernet, og damen jeg snakket med så ut som et monster, noe jeg i dag vet var bare angsten som fordreide inntrykket. Jeg har sett denne damen senere og hun så helt ok ut da. Ellers så jeg bare på skotuppene mine, alt var så vondt og vanskelig, ingenting gikk an og sette ord på. Det var ingen der til og gi meg den nære støtten, tryggheten på at man skal klare dette. Ingen skulder og hvile på når det ble for mye.
Av barnevernet fikk jeg vite at dette måtte foreldrene mine få vite, det var noe med det verste som kunne skje følte jeg, jeg klarte ikke skammen av at de skulle vite, det ble avtalt at barnevernet skulle komme og fortelle dette, siden jeg overhodet ikke kunne greie det. Selvsagt ringte de og avtalte tid, det ble en masse press og spørsmål, som jeg ikke kunne svare på.
Det ble fortalt, de dro og igjen satt jeg med mistro, pressende spørsmål og anklager fra min mor, ingen støtte, ingen forståelse, ingen sorg. En usynlig far.
Etter en stund ble jeg kalt inn til avhør, dette gruet jeg så fælt til, attpåtil skulle det være en mann. Dagen før dette avhøret var som et enormt vakum, det var som om jeg ikke eksisterte. Jeg grudde så fælt.
Jeg og venninna mi gikk en tur ved en sterk straum, vi pleide det. Jeg satte meg ei stund på en benk, fjern og borte som jeg var, venninna mi gikk rundt noen pilarer.
Det neste jeg husker er at hun roper på meg og jeg hører det bare fjernt, langt borte, men gradvis kommer det opp i bevisstheten. Hun roper om og om igjen navnet mitt. Redd.
Jeg våkner opp av en transe og finner meg ytterst på en høy berknatt, der jeg svaier som et strå i vinden. Nedenfor raser malstrømmene i rasende fart, klare til og svelge hele meg og all min smerte.
Jeg kommer meg tilbake over sperringen, prøver og le det flaut bort. Men skjedd er skjedd, enda jeg ikke riktig vet hvordan. Jeg vet bare at denne smerten er for tung og bære, for tung for et menneske, for tung for et barn uten barndom. Hvordan skal hun kunne leve videre.
Jeg lever, men ønsket om og slippe har vært en hyppig gjest, men det har stilnet mer og mer. Jeg er gift og har barn, har en grunn for og leve nå, jeg vil se dem vokse.
Men tyngden av opplevelsene kan være kvelende innimellom
Ennå har jeg gått i terapi i mange år, mye er blitt bedre, men det går så sakte, jeg har ikke tid til meg nå, minn mann er syk og mine barn trenger den tiden jeg har.
Tenk hvordan noen kan ta et liv, og ødelegge det så totalt, og så er det opp til det ødelagte livet og reise seg igjen, til og kjempe seg gjennom jungelen av smerte. Jeg er så lei av og være alene, sliten av og føle meg som en raring, og som en særing og sliten av og være redd.
" Det er ikke enkelt og ta tilbake en barndom som er tapt"
Maja
