Du skulle bare visst
Så utrolig mye jeg sliter
så mye som er ødelag
som gir meg følelsen til å bare gi opp.
Og du bare sitter der
som en uviten dust
bare tenker på deg selv.
Ja du har hatt det og har det vanskelig
men du vil ikke se hva det har gjordt med de rundt deg.
Vil ikke vite hvordan vi virkelig har det
du hadde ikke taklet det.
hadde brutt sammen og syntes synd i deg selv
alt handler om deg.
Og hvem sitter da igjen med dårlig samvittighet?
Du vet ikke om alt jeg sliter med
og faktisk det nesten 100% pga av deg.
Du visste at jeg hadde spiseforstyrrelser
vet du var bekymret, og det gav MEG dårlig samvittighet, MEG!
Men du orket ikke snakke om det,
spørre hvordan det var
hvordan jeg hadde det.
Hvorfor kunne ikke du og pappa
strekt dere litt mer for å tørre å prate om følelser
og viktige ting.
Det handlet om oss
som var barn, visste ingenting.
Dere var voksne
kunne klart litt ubehag da
for oss.
Du hadde ikke problemer med å lese i dagboken min
lese i brev jeg hadde skrevet til en viktig brevvennine før det ble sendt.
skrev at du var syk og var tvangsinnlagt o.l
Det viktigste for deg var at jeg hadde sladret.
"du skal være forsiktig med det du sier.
Det var ikke så viktig det andre du leste
om hvor fælte jeg hadde det,avsky for meg selv
hvor mye jeg slet,alt var forferdelig.
Du satte deg ikke ned og spurte.
Alt handlet om deg
og det gjør det fremdeles.
Har ikke ord
var ikke rart jeg ikke følte meg elsket
ikke følte meg sett, ikke verdig noe.
Det viktigste var deg og dine problemer.
Om jeg bare hadde turdt å fortelle deg dette.
Ja,fordu skulle bare visst!
