Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Mayalille
   Medlem

   Må innrømme at jeg er sliten for tiden. Og idag er en av disse ekstra tøffe dagene.
   Jeg sov bare et par timer på morgenen idag, ingen ting i natt og nesten ingen ting natt til igår heller.. så kanskje det har noe med det å gjøre.
   Hjernen er liksom full av gamle, vonde og veldig ekle minner. Blir kvalm og uvel av å tenke på dem. Dissosierer nesten hele tiden, hjernen er på autopliot. Jeg gjør mange rare ting. Begynte å pusse tennene da jeg skulle ta på meg kontaktlinsene, la osten i skapen på badet istedetfor i kjøleskapet osv.

   I tillegg fikk jeg brev fra det sykehuset fastlegen hadde søkt meg inn på, for å få jobbet litt intensivt med historien. Men jeg fikk selvfølgelig avslag. Og grunnen til avslaget er basert på vurderingen til det sykehuset jeg har vært på før. Der hadde de ingen kunnskap eller forståelse, de klarte ikke hjelpe meg, så jeg ble ikke bedre. Dermed mente de at jeg burde ha flere innleggelser. Og den uttalelsen forfølger meg.

   Fastlegen min ringte meg idag, hun er en veldig flink lege, er veldig glad jeg har fått en så flink lege. Hun sa at hun var sjokkert over at denne vurderingen var grunnen for avslaget. Hun har også sendt en søknad til Modum Bad også, hvor de jobber med traumebehandling. Men det er sååå lang ventetid der..

   Blir bare så utrolig oppgitt og sliten av alt dette her..

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Litol
   Medlem

   Jeg er også slik jeg,Mayalille.En gang tok jeg opp husnøklene mine og forsto ikke hva det var:en ubehagelig opplevelse(demente i familien.)Jeg har vansker med å konsentrere meg om noe,men innleggene her får jeg med meg:bare dette det dreier seg om.Helt utslitt i hodet og det skremmer meg:for du har jo jobbet med deg selv i mange år:i offentligheten.Mister nesten motet jeg!Når skal det bli bedre?Hvor mye skal man snakke å forstå men allikevel ikke komme noen veg?Hva er det vi ikke ser,forstår?Jeg må liksom forstå:men forstår ingenting.Har aldri kunnet se alvoret i det.ALT er alvorlig i min barndom slik han ser det,særdeles omfattende,jo mer han"forskrekkes"jo værre blir det for meg,og han sier han tåler det og jeg tenker han ikke vet hva han snakker om...Synes det er interessant jeg:jeg kan gå å være helt usynlig for meg selv.Alt er uvirkelig.Kommer ikke inn i livet liksom,som i en egen boble.Og denne vaskeproblematikken min,vær så snill noen på dette forumet,vær litt åpne for dette tabuområdet!Føler meg absolutt alene om dette.Får ingen forståelse for dette for kun HAN vet det,men det er TUNGT for ham:vanskelig,og jeg er så vâr,merker hans uvilje i å gå i dybden av dette(jeg og...det er noe slikt:om jeg vasker meg,må jeg tørke og tørke,for i huet mitt er det da noe kliss der...kansje far tørket meg etterpå en gang i tiden?Det finnes så lite kunnskaper om dette emnet)ÅÅÅÅHHHH,nå vil jeg HYLE,hvorfor i svarteste.........Og jeg poster det for nå har jeg blitt helt skrullete.Og dette skulle vært et innlegg til deg Mayalille!!!!Iallafall en klem kan jeg sende.

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Er ubehagelig ja, når man gjør ting og hjernen liksom ikke helt skjønner hva du driver med. Kan også ofte glemme hvor jeg er, hvem jeg er, hvem som er med meg og sånn. Og får angst for at jeg holder på å bli gal, men det er nok bare dissosiasjonen..

   Jeg har jo jobbet med disse tingene en god stund nå, du har rett i det. Problemet er jo at jeg ikke har fått den hjelpen fra psykiatrien jeg skulle ha fått. Bl.a. flere innleggelser ved dette sykehuset jeg snakker om, hvor de ikke hadde kunnskap og forståelse. Dermed fikk jeg faktisk ikke lov å gå inn i overgrepsproblematikken, de ville ikke snakke om det. Jeg fikk ikke snakke om det. Så min prosess ble satt på vent i veldig lang tid. De var livredd temaet og påsto at jeg ikke var klar for å begynne bearbeidelse..

   Men hva gjør man da, når man har mareritt hver natt, masse flashbacks og dissosierer i de situasjonene man ikke har kontroll? Min eneste "ventil" var kontakten min på SMI. Jeg snakket med henne om det, selv om disse forstå-seg-påerne ikke likte det heller. Den ene psykiateren prøvde å overtale kontakten min i et møte, til ikke å snakke med meg om disse tingene! Men da fikk hun svar på tiltale, heldigvis!

   Desverre tar dette her lang tid, kjære Litol, men med rett hjelp til rett tid, kan det nok gå fortere. men man må nok snakke mye, veldig, veldig mye. Og som sagt, fordi min prosess ble satt slik på "vent" så kommer ting veldig tilbake når man begynner å gå inn i det igjen. Dermed blir det tøft og vanskelig.

   Du skriver at du har vaskeproblematikk. Min hjerne fungerer nok ikke helt idag desverre Litol, beklager det, så hvis du vil utdype det, så kan jeg svare på det. Det er vanlig å ha problemer med både å vaske seg selv for mye og for lite. Noen føler seg skitten og ekkel og vasker seg overdrevent, noen orker ikke å tenke på at de har en kropp og venter i det lengste med å vakse seg. Er det dette du mener? For dette er du ikke alene om!

   Takk for klemmen.. trengte den..

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   pernille
   Medlem

   De slitsomme dagene er det litt for mange av synes jeg, dissosiering å ptsd ...*grøss* man blir "sprø" av mindre...kaos i hodet, kaos i huset ...klarer ikke holde orden på noenting kjennes det ut som. klarer ikke komme igang med noenting. vasking?? der er jeg nok den som heller dusjer for masse enn for lite, prøver å ikke dusje mere enn en gang i døgnet, vet at om jeg først begynner å dusje oftere så tar det helt av. maten er et problem, tenner er et problem...kontakt med folk er et problem,,,egentlig veldig masse som er vanskelig. å på tunge dager blir fokuset rettet mot nettopp det som er problemene, ser ikke det som er bra å positivt liksom...kompliserte saker, når ikke de som har gått på skole for å lære å hjelpe slike som oss forstår, hvordan skal vi det da ?

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   pernille
   Medlem

   vil og si, jeg vet hvordan har er ... ikke noe særlig!! klem til dere begge to <3
   men vil å bare si at etter noen tunge dager så kommer noen bedre dager..hvertfall er det slik hos meg, selv om de tunge enda er maaaaange fler enn de gode.

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Litol
   Medlem

   Du kan ta det helt med ro,dette problemet er mitt skjønner du,måtte bare være litt åpen om det på lik linje med andre ting.Kansje det kan lette for noen.For det er vel andre og som strever med dette.
   Og Pernille er inne på det jeg og lurer på,som jeg prøvde å si noe om til deg,Mayalille:det med å ha lært om problematikken(de skolerte) men allikevel ha vanskelig for å trenge inn i det.Vi får bare stole på egne krefter, egen vilje og egne minner.Synes du er heltøff jeg,Pernille og:alle igrunnen

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   verdifull
   Medlem

   Kjenner meg sånn igjen. Må nesten le når jeg tenker tilbake på at jeg jobbet med senil demente, og serverte dem kaffi i melkeglasset, og melk i koppene. :-)Joda det er litt komisk når slike ting skjer, men ikke når de skjer hele tiden. Når en dag etter dag står i gangen å lurer på hva en holder på med, eller skulle hente. Jeg har hatt de slik i mange år.Hode var fult av alt mulig. Men jeg vist ikke hva de var... Jeg sliter med andre ting..Etter at traumene har begynt å komme fram i bevistheten er de nye vonde ting å holde styr på. Jeg er så sliten av å kjenne på alle de følelsene jeg har fortrengt. Det er bare syk vondt å kjenen på frykt, skam, skyld osv. Og følelsene presser seg frem, uansett. Jeg sliter også med det å vaske meg,dusje osv. Å legge seg i badekaret er helt uaktuelt. Jeg gruer meg til å dusje, og må skynde meg i dusjen med de samme jeg er ferdig med trening. De funker best. Jeg syns de er enda verre å smørre meg.. Hater de. Vet di gjorde de. Har av og til brukt fuktighetskrem i fast form, rett etter dusjen. Det funker litt berte i perioder. Eller er de lettere å smørre seg når jeg har kledd meg litt. Mye som sliter. Håper de går mot lysere tider for oss alle!!

   lyset er sterkere enn mørket!

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   Mayalille
   Medlem

   Der er jo heldigvis litt bedre dager innimellom, men idag har liksom bare vært en sånn skikkelig dritt dag. Håper imorgen blir bedre. Da skal hun fra SMI ringe meg, så da kan jeg få lettet litt på trykket. Vet at hun vil bli like sjokkert over vurderingen som er gjort som fastlegen.

   Hun fra SMI prøvde jo også så godt hun kunne å samarbeide med de på sykehuset, tilbød til og med at de fra SMI kunne komme og undervise gratis om problematikken, men det var de ikke interessert i!! De kunne jo ikke innrømme at de ikke kunne noe om overgrep.. De virket til tider livredd temaet.. Er ikke så enkelt å være innlagt et sånt sted..

   Bra at du er åpen om det Litol. Da slipper man å gå med det alene. Jeg sliter også selv med dette med vasking. Jeg har det sånn både og. For jeg har en ting med hendene mine, føler ofte at de lukter vondt og da vasker jeg dem ofte. Da jeg var mindre var det ganske ille, men som Pernille skriver, prøver å kontrollere det, holde det på et minimum, ellers tar det overhånd. Når det gjelder dusjing så er det omvendt. Jeg hater å dusje, for jeg hater å forholde meg til kroppen og det må man jo når man dusjer.. Jeg prøver å tvinge meg til å dusje minst annenhver dag, men må innrømme (flaut nok) at det av og til blir sjeldnere..

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   carmen
   Medlem

   Leit å høre at du har det så tungt Mayalille. Synes det er fint at du deler dette, du er så flink til komme med kloke svar synes jeg, fint å kunne "hjelpe" deg litt også. Synes det er sjokkerende at de kan så lite om overgrep på sykehuset ditt, men tror desverre at det ikke er så uvanlig. Trodde at det var ganske opplagt at man trenger å snakke om det som har vært så vanskelig, ikke bli fortalt at man ikke får lov.Har selv opplevd en sykehuslege, som mente at jeg ikke skulle tenke noe mer på overgrep,den traff for å si det sånn, prøvde å ikke tenke på det heller jeg, før jeg virkelig ble dårlig. Bra du har en flink fastlege som skjønner hva som skal til. Jeg tror at Modum er et veldig bra sted, håper du kan få en plass der etterhvert, der er det hvertfall rom for å jobbe med denne problematikken. Tror det er lurt å bruke medikamenter for å få sove i perioder, søvnmangel gjør jo at en bare får det ennå tyngre. Men det har du kanskje forsøkt? Det var veldig interessant å lese det dere skriver om dissosiasjon. Har liksom tenkt at jeg ikke dissosierer, selv om psykologen er av en annen oppfatning, men ser at det kanskje er nettopp det jeg gjør.

   Håper det blir bedre dager, til alle sammen.

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    verdifull
    Medlem

    håper du får plass på Modum. Har hørt mye bra om opplegget der. LYkke til mayalille! ønsker deg en god natt!

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    Mayalille
    Medlem

    Tusen takk Carmen.. Er fint å høre du syns jeg gir kloke svar, føler meg ikke så veldig klok akkurat, bare kjenner meg så igjen i det andre skriver. Og vi trenger alle hjelp og støtte på denne tunge veien, så setter veldig pris på svarene deres.

    Jeg trodde også det var opplagt at man skulle snakke om disse traumene, så fikk meg et par sjokk under de innleggelsene. Prøvde å komme et annet sted, men det gikk ikke, siden det er der jeg hører til. Desverre er det vel vanlig at de ikke har så mye kunnskap på disse stedene. Men det som sjokkerer meg mest er denne uviljen til å hente inn kunnskap. Det er ikke vanskeligere enn å ta en telefon til SMI og så kommer de og underviser. Da hadde de fått litt basiskunnskap i det minste..

    Jeg vil nok få plass på Modum og har hørt at det er et veldig bra sted, men de har så lange ventelister...

    Jeg har prøvd veldig mange forskjellige sovemedisiner, nesten ingen ting som har fungert. Men legen sa at hun skulle tenke på det og rådføre seg med en psykiatrer. Jeg har time på fredag, så får holde ut til det..

    Dissosiasjon ja.. Visste ikke om at jeg gjorde det heller, før. Men jeg fikk informasjon av kontakten min på SMI og etterhvert skjønte jeg jo at jeg gjorde det ganske ofte. Det mest typiske er vel det at du blir litt borte, ikke helt til stedet liksom. At folk rundt deg sier ting uten at du får med deg hva som blir sagt og sånt. Eller også at hjernen kobler på autopilot, at man gjør ting uten å tenke over at man gjør det. Da kan man også gjøre litt rare ting, som å pusse tenner istedetfor å ta på kontaktlinser, som jeg skrev over..

    Hos meg blir det mest tydelig i vanskelige samtaler. Hvis jeg snakker med hun fra SMI og hun har spurt om noe vanskelig. Da klarer jeg ikke å si et ord, blir veldig stille og tankene glir umerkelig unna. Da må man jobbe litt med å komme tilbake igjen. Ved at hun minner meg på å puste og at man kanskje bytter samtaleemne.

    Det er ihvertfall veldig vanlig at utsatte gjør dette her, men tar ofte litt tid før man blir klar over det selv. Hvis psykologen din har merket det, da kan det være noe i det hun sier ja..

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    carmen
    Medlem

    Jeg også kan bli veldig stille og tenker en masse tanker når det nærmer seg vanskelige tema. I hverdagen mister jeg snart alt jeg eier og har, fordi jeg glemmer hvor jeg har lagt det. Så bare det å komme seg ut om morgenen kan være en utfordring, blir noen runder ut og inn før alt er med. Kan gå på badet for å pusse tenner, og plutselig står jeg og vasker hendene og lurer litt på hvorfor jeg i det hele tatt er på badet? Så hvis dette er dissosiasjon, så er jeg vel enig med psykologen for en gang skyld.

    Kanskje det henger sammen med vanskeligheter med å stole på noen, men hvis psykologen mener noe, basert på erfaring og kunnskap og alt dette her, så tenker jeg umiddelbart at nei nå for det jammen være nok,lurer på om psykologen er litt "skrullete" nesten, tror liksom ikke på det. Men viser seg jo ofte at det var riktig likevel. Synes ofte jeg bremser behandlingen litt på denne måten, nekter liksom å tro på noen. Er vel heller jeg som er litt skrullete......

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Mayalille
    Medlem

    Du er absolutt ikke skrullete Carmen!!

    Men det kan høres ut som om du dissosierer en del ja, ut ifra det du skriver.

    Det er fryktelig vanskelig å stole på noen når man har denne baggasjen. Sliter fryktelig med det selv. Tok laaaang tid før jeg klarte å få tillitt til hun på SMI som jeg snakker med. Var mange ganger jeg også tenkte sånn, hvis hun spurte meg om noe, at jeg tenkte, nei sånn er det absolutt ikke!! Men etterhvert, når jeg fikk tenkt litt over det hun sa og hun forklarte nærmere, da skjønte jeg at det hun sa nok var riktig allikevel.

    Kan også ta et annet eksempel, hun spurte meg om jeg hadde koblet ut kroppen min. Hun visste at mange gjorde det og hadde vel en anelse om at var sånn. Men jeg tenkte, "nei det har jeg ikke gjort! Er du gal, det er ikke så ille med meg!" Men i tiden etter hadde jeg spørsmålet hennes i tankene og etterhvert gikk det opp for meg at det var nok sånn allikevel. For det er heller ikke noe man går rundt og "vet" det er mer noe man merker når man begynner å få mer kontakt med kroppen igjen.

    Jeg skjønte det en dag jeg var ute og gikk. Det var vår og det blåste. Jeg hadde bare en lett genser på meg Og så plutselig kjente jeg vinden mot ryggen, jeg kjente ryggen min, med full kraft. Det var en voldsom opplevelse, jeg ble helt satt ut og måtte sette meg ned. Begynte å gråte, for det var så ekkelt og ubehagelig.

    Da jeg fortalte henne om denne opplevelsen dagen etter, da sa hun at det var en typisk opplevelse hvor en som har koblet ut kroppen, plutselig begynner å merke den igjen.

    Vet ikke om du eller andre har opplevd dette her, men tenkte jeg skulle nevne det når vi var i gang liksom..

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    carmen
    Medlem

    Det er veldig nyttig å høre andres erfaringer, slår meg igjen hvor likt andre har det. Går til psykomotorisk fysioterapeut, noen ganger kan hun ta på meg og jeg merker ingenting, mens plutselig en dag, så AU, da gjør det jo vondt! Hun er forøvrig veldig på med dette å merke kroppen, prøve å kjenne kroppen når man sitter i sofaen feks, sikkert bra for å bli bevisst på at man har en kropp. Må jo innrømme at jeg til tider synes dette er litt rart å jobbe med, men skjønner jo verdien av det også. Det er kjempeviktig å prøve å stole på behandlere, men det er så uvant for meg og slippe kontrollen på en måte....

    Skrevet for 1 år siden #
15. 

    pernille
    Medlem

    kjenner meg GODT igjen i det å begynne å merke kroppen sin igjen...hehe, skummelt å intresangt på en gang.. komisk å tragisk

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.