...siden overgrepene sluttet. Av og til har jeg vert usikker på om det kan kalles overgrep siden jeg aldri sa nei. Jeg var redd. Redd for hva som ville skje om jeg en dag satte meg på bakbena. En dag klarte jeg det, konsekvensene ble ikke store, men det var tøft. Siden har jeg bare slitt med de vonde minnene som jeg stadig har prøvd å fortrenge. Det var ikke slik det skulle gå med meg.
Jeg tror det må ha pågått mer eller mindre hele livet mitt frem til sommeren jeg ble 14. Jeg hadde sjønnt det for flere år siden, at det var galt, den dagen jeg lovet han å aldri noensinne si det til noen, den dagen sjønnte jeg det. Jeg hadde lovet meg selv mange ganger at han aldri skulle få ta på meg på den måten flere ganger, men jeg klarte ikke stå i mot presset. Han hadde en sykelig makt over meg, og når sant skal sies har han det delvis ennå, bare ikke på den måten.
Jeg fortalte det aldri til noen, ikke før våren jeg ble 18. Det er bare en venninne av meg som vet det. Jeg har lyst til å skrike det ut til hele verden, så vil kanskje folk forstå hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg kun klarer å være meg selv sammen med enkelte mennesker som jeg føler meg trygg på. Det er ikke så mangen. Ubevisst har jeg fått en tendens til å se ned på folk jeg ikke kjenner, lete etter feil som er med dem. Innerst inne er jeg bare en dumsnill stakkar som har fått livet sitt ødelagt.
Det som er det største problemet for meg, er at jeg er forferdelig glad i min overgriper, samtidig som jeg hater han av hele mitt hjerte. Han er jo den eneste faren jeg har, og min far er like unik som alle andre sine. Mange ganger har jeg tenkt på at han er det mennesket i hele verden jeg er mest redd for å miste, samtidig som jeg ønsker han død, for da ville det være mye enklere for meg å komme med sannheten.
Dere sjønner nok at jeg sliter. Jeg prøver så godt jeg kan, men har sjønnt at jeg ikke kan klare det på egenhånd. Derfor har jeg omsider bestemt meg for å ta det videre til legen min. Jeg håper jeg gjør det riktige. Hjelp meg om dere kan.
