Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Synnemor
   Medlem

   Det gjør så innmari vondt når mine nærmeste slektninger vender meg ryggen fordi jeg har klart å åpne meg og fortelle om det forferdelige som skjedde meg da jeg var ei lita jente. Broren min manipulerte meg og misbrukte meg. Han ødela tryggheten min i hjemmet mitt og forringet livet mitt veldig. Min mor har sagt at hun tror på meg. Men hun vil ikke snakke med meg om dette. Selv om jeg har tryglet henne om å stikke innom på besøk når jeg har slitt med selvmordstanker og syntes det var vanskelig å være alene, så har hun valgt å ikke gjøre det. "Enkelte ting snakker man bare ikke om", er det eneste hun har å si. Søsteren min har heller ikke tatt opp dette med meg siden jeg snakket med henne om det. Hun sa at hun trodde på meg, og at det selvfølgelig har skjedd, og hun hjalp meg til å konfrontere overgriperen om saken. Jeg har skrevet et langt brev til henne for å forklare hvordan dette har vært for meg, og hvilken vanskelig prosess jeg må gå gjennom nå. Der ba jeg om støtte og forståelse. Jeg tok en sjanse og vrengte sjelen min fullstendig, fordi jeg håpet at det kunne gjøre at hun ville forstå meg. Etter to uker hadde jeg ikke hørt noe fra henne, og jeg måtte spørre om hun hadde mottatt brevet. "Ja, men jeg vet ikke hva jeg skal svare på det.", var svaret fra henne. Hun har altså ikke klart å ta avgjørelsen om hun vil støtte meg, engang. Og det er søsteren min. Det gjør så jævlig vondt! Jeg vil ikke bli utstøtt av familien, og det blir jeg vel heller ikke. Men saken er at de andre oppfører seg sånn at jeg blir nødt til å trekke meg unna dem. Det blir invitert til familieselskaper som før, der det er meningen at jeg skal sitte og drikke kaffe og småskravle med overgriperen. Og det blir jeg og min familie som blir sittende hjemme, mens de andre "har det hyggelig" sammen. Det blir jeg som blir nødt til å takke nei, til å trekke meg unna. For jeg kan jo ikke velge å fortsette med å ydmyke meg i selskaper og slikt, sammen med overgriper, slik jeg har gjort i 30 år. Og de andre sitter der og sier "neivel, hun velger nå selv om hun vil komme eller ikke". Det føles ikke som mitt valg i det hele tatt... Det er så vondt, så vondt. Det smerter at jeg, som ble misbrukt og ødelagt som barn, nå sitter igjen med svarteper. Mens han som ødela meg, går der som om ingenting har hendt. Det føles så utrolig urettferdig og vondt.

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   Dehlin
   Medlem

   Hei Synnemor.Jeg kjenner meg så innmari igjenn i det du skriver.Jeg har i mange år forsøkt å ta opp dette med min familie men det når ikke inn.Jeg har skrevet utallige brev og mail.De vil ikke høre fordi det er så vondt....de gjør det for å beskytte seg selv.Alt jeg er at noen skal være glad i meg akkurat som jeg er .Det er ikke synd på dem men det var synd på meg.Jeg skal tåle å bære smerten alene mens de beskytter seg med å si at nei ,nå må du legge det bak deg.Det er så mange år siden nå.Det er jeg som lever med marerittene,spolert skolegang og psykopater til ektemenn og atter nye overgripere. Men nå er det nok.Jeg gidder ikke lengre å prøve å få dem til å forstå.De har tatt valget selv.Akkurat nå er jeg så fyllt av hat og ønsker ikke lengre ha noen som helst kontakt med familien min. Blod er ikke tykkere enn vann.Det er bare når en er alvorlig syk eller har bursdag at det kommer en sms eller annet. Jeg hater bursdagen min,det er om noen dager Skal ta meg en sovetablett og være hjemme fra jobb og sove bort hele dagen.Jeg orker ikke alle patetiske meldinger og telefoner. Hvor er de ellers i året? Jeg har en sønn som er svært alvorlig psykisk syk.Vi vet enda ikke hva han har opplevd men noe har skadet han på en eller nnen måte,han har aldri klart å fortelle hva det var.I mange år har han slitt uten at vi har fått hjelp.Jeg er overbevist om at han er utsatt fra overgrep fra en lærer. Nå,ni år etter har han fått diagnose psykotisk.Han går på Solian for å forsøke å vekke han opp.Ikke et eneste ord fra familien min.Han var et uønsket barn av alle andre enn meg pga at hans far er en overgriper men det er ikke sønnen min sin skyld. Han skal ikke straffes for det. Det er derfor jeg hater dem så jævlig.Fordi de ikke bryr seg og nå straffer de ikke bare meg men sønnen min også. Verden utenfor ble for vond å takle så han skapte sin egen og flyktet inn i den. Ja jeg er sint og til helvete med hele familien min.Jag har klart det før og skal klare det igjen. Det er et valg jeg har tatt at jeg ikke ønsker kontakt med dem.De gjør det sånn at jeg trekker meg unna. De får meg til å føle meg liten og dum og som en evig bråkemaker. Vel så la meg være det for jeg er meg og det skal ingen ta i fra meg.Jeg er der for gutten min og skal hjelpe han tilbake til livet uansett hva det måtte koste av krefter. Jeg skal ikke være så forbanna feig som moren min var og sende han på et jævla hjem og la han bli en godbit og et lett offer for andre overgripere. Jeg har bestemt meg for å ikke gi opp.Familie eller ikke familie.Det er ikke genene våre som avgjør det.Det er den som er der for deg uansett og den som du føler deg nær og trygg på.Jeg setter sammen min egen familie jeg nå.Skaper meg et eget liv.Trenger dem ikke og orker ikke bruke mere krefter på å tenke og håpe på noe som jeg aldri vil få tilbake.Familien min..... Men,først skal jeg komme over bursdagen min 16 april.Det blir liksom helvetes dagen.............Den er den verste dagen i hele året..........bare vonde minner.Har ikke klart og skape nye gode heller og sms de sender meg og tlf jeg får med alle unnskyldninger om hvorfor de ikke kan komme osv går meg på nervene.Etter det kommer alle grunnene de har for ikke å ha fått kjøpt noe til meg.Har ikke fått lønning osv..........Jeg vil ikke ha noe.Et besøk og en bukett hestehov hadde holdt lenge .Det hadde jeg satt pris på. Faktisk hadde det i år hvert bedre om jeg ikke hørte fra dem i det hele tatt.Jeg vet at jeg har forsøkt å rette opp,være snill pike men det hjalp ikke så nå er det nok.Jeg har gitt opp.Går videre uten dem. Kjære synnemor det er ikke deg det er noe galt med.Det er de som ikke tør kjenne på sine egne følelser og beskytter seg ved å ikke svare deg eller d ebørster deg av banen. Men husk,du er ikke alene.Vi er mange.Mager trøst men sånn er det...........Fortsett å stå på.,

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   Sliter
   Medlem

   Hei Synnemor. Jeg hviste om denne siden først i går. Men er enig med Dehlin DU er ikke alene om dette jeg trur det er ganske mange der ute som sliter med det samme. Jeg har 7 søsken og en mor, jeg har ikke kontakt med noen av dem. Stefaren min som misbrukte meg i mange år er takk og lov død og begravet. Eneste gangene de kontakter meg er når det er sykdom eller noen trenger hjelp. Hvis jeg vil prate om mine problemer så lukker de ørene og later nesten som om jeg ikke eksisterer. Så jeg har gjort som deg lagt familien min langt ned i en skuff, den er satt hengelås med kode som jeg har kastet å glemt. Men takket være min kone og hennes familie som har fått vite alt jeg har hvert igjennom virkelig STØTTER meg i tykt å tynt. Samtidig som jeg har en STOR vennekrets som virkelig bryr seg om meg. Så min egen familie bryr jeg meg ikke om lenger hvis de ringer e.l så tar jeg ikke tlf lenger, for det er vel bare for å be om hjelp til noe. Jeg sier som Dehlin Forsett å stå på

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Jeg sliter også med å nå igjennom til min egen familie. Jeg har vel endelig insett at jeg må gi slipp på dem om jeg skal ha det bra. Har gitt beskjed at jeg kommer ikke tilbake hit og kommer til å kutte kontakten med dem etter at jeg har hatt et opphold på Betania Malvik.. Om de ønsker kontakt så får de besinne seg å prøve "rette" opp foreldrerollen en smule selv... Ikke den økonomiske siden, men menneskelige som ligger mest i null punkt her i huset. Tror de kan kjøpe seg fri... Det gjør veldig vondt ja, klem til deg Synnemor og lykke til videre med kampen din!

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   Saphiire
   Medlem

   Skjønner dere godt. Følelsen av en familie som ikke legger merke til deg, som ikke spør deg hvordan du har det, eller i hele tatt bryr seg med hvor du er hen i verden. Jeg har en far jeg ikke har god kontakt med, han takler ikke at jeg er syk, og blir faktisk sint på meg. Han har holdt meg nede hele tiden, aldri støttet meg, så nå når jeg fikk meg en kjæreste fra et annet land, fortalte han meg at han var skuffet over meg. Jeg mistet faren min der. Jeg vil egentlig ikke ha noe med ham å gjøre, men jeg prøver. Jeg fortalte ham at jeg ikke aksepterte det han sa og komfronterte ham med at jeg var lei meg for at jeg aldri var den han ville jeg skulle være. Når det gjelder de andre i familien, så er jeg knust. Broren min sliter noe alvorlig med sinne+++ Og da jeg var med mamma til instutisjonen han var på, så var også tanta og søskenbarnet mitt der (en jeg har vokst opp med og mistet da han ble eldre) De snakket om hvordan de skulle hjelpe broren min med ditt, broren min med datt, mens jeg satt der som et null. De visste hvordan jeg hadde det. Utenfor sa jeg at jeg ville svelge en haug tabletter å bare sovne inn. Komentaren fra tanten min, satte meg ut av spil -"Du er voksen nå.." Så for noen dager siden var jeg i selskap, der onkelen min (broren til tanten og moren min) og hans samboer satt igjen på slutten. Så ble det bråk mellom meg å bror min, og det onkelen min spurte om var:-Er ikke du voksen da? Fordi jeg var lei meg og sa jeg ikke ville ha broren min boende med mamma (vi krangler ofte og han er utrolig vanskelig+ at jeg blir værre i psyken av å ha ham rundt meg, han er 16 år) Så, familien min bryr seg ikke. Mamma sier jeg kan prate med henne, men det jeg forteller går inn i øret hennes og pakket vekk. Det er som om jeg aldri har fortalt henne om alt det vonde, og det er ikke godt. Men jeg vet hun sliter selv pga pappa(hun ble også mishandlet), broren min og diverse andre ting, så jeg prøver så godt jeg kan med å støtte henne. Synnemor, de vet ikke hvor uheldige de er som mister deg. de har virkelig ikke peiling<3 Er såå glad for at det finnes sterke mennesker som dere!<3<3<3

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.