Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Herbie
   Medlem

   ..av å føle at en mestrer hverdagen, bare det å i det hele tatt orke å stå opp om morningen, å komme seg på skole eller jobb hver dag. Overskudd til å gå lange turer i skog og mark om ettermiddagen. Herlig. Samme hvor mørk tunnelen er så er det jo lys i enden, og det er så utrolig deilig å kunne se det. Ja, jeg ser lyst på livet for tiden, og ser for meg en god fremtid. Selv om det skal lite til før jeg får meg en knekk, så har de gode periodene bare blitt lengre og lengre, og jeg har lært meg å takle ting jeg synes er vonde og vanskelige på en mye bedre måte Håper det kan fortsette i samme retning. Tror nok at det var mye som løsnet når jeg begynte hos psykologen for litt over en mnd siden. Det høres kanskje rart ut, men jeg gleder meg til hver time, for da vet jeg at jeg kan få snakket om alt jeg vil. Deilig Jeg har det bra fortiden, håper det kan vare

   Du er tøffere enn du tror!

   Skrevet for 4 måneder siden #
2. 

   Herbie
   Medlem

   Men jeg blir så ufattelig lei av at folk dømmer meg, at folk går rundt og tror og mener en hel masse som faktisk ikke har rot i virkeligheten. For de kjenner meg faktisk ikke, ikke godt nok til å lage seg opp en hel masse meninger om meg. Jeg har det fortsatt bra med meg selv, jeg tenker mye på det, på tross av alt det vonde jeg har opplevd så kunne jeg faktisk aldri tenkt meg å bli noen andre. Når det gjelder hverken utseende eller personlighet. Jeg er meg og meg er bra. Jeg har alltid vert sterk, både fysisk og psykisk. I tunge perioder har jeg glemt hvilken styrke jeg faktisk sitter inne med. Det jeg først og fremst jobber med nå er å finne frem igjen og bygge opp denne styrken. Det kommer seg. Skriver dette for å hjelpe meg selv, og ikke minst for å hjelpe andre. For jeg er sikker på at uansett hvor mørkt det ser ut så er det håp. Alltid. Ikke la andre dømme deg. Jeg har endel broer jeg ønsker å brenne, men enda flere jeg har lyst til å bygge. Ting går seg til, sakte men sikkert Gi aldri opp!

   Skrevet for 4 måneder siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Takk for at du tar opp dette emnet Herbie!
   Det er viktig å prøve å tenke positivt, selv om(for meg) ofte er veldig vanskelig.

   Det hjelper imidlertid å høre at andre kommer til det punktet hvor de begynner å bli fornøyd med seg selv, like å være seg selv. Det gjør godt å vite at ting blir lettere etterhvert.

   Jeg merker det jo innimellom jeg også, merker lettelsen hver gang jeg har klart å dele litt av det vonde, klart å snakke om de fryktelige minnene, klart å få ut litt av de følelsene som ofte er så vanvittig fastlåst.

   Takk for at du minner oss om dette.. For vi er faktisk veldig sterke, vanvittig sterke. Tenk hva vi har overlevd??!!

   tussi_19_90@hotmail.com

   Skrevet for 4 måneder siden #
4. 

   Herbie
   Medlem

   JA! Jeg synes vi har all grunn til å være stolte over oss selv!! Det som også er viktig for mange å tenke på er, det kommer ingenting godt utav å ligge hjemme og synes synd på seg selv. Samme hvor tungt det er, så bare kom deg ut!!! Gjør noe fornuftig, det funker alltid, hvertfall for meg. Fyll dagene med gjøremål! Jo mer man kan utrette, jo mer verdifull føler man seg Det er ikke alltid så mye som skal til for å redde dagen, og har man reddet en dag, så finnes det også mer motivasjon for å redde neste. Dermed blir det en slags god sirkel

   Skrevet for 4 måneder siden #
5. 

   Mayalille
   Medlem

   Vi må, som du sier, prøve å være stolte av oss selv, og nei, det kommer ingen ting godt ut av å synes synd i seg selv. MEN det å ha opplevd overgrep, det henger der en voldsom sorg over, sorg over tapt barndom, tap av familiemedlemmer, følelse av hjelpeløshet og kanskje det verste av alt, sorgen over å miste sin egen seksualitet, å få alle de fine, gode tingene ved den tilgrist og ødelagt.

   Det er viktig å la seg selv få lov til å sørge, det er viktig å gråte alle de tårene man aldri gråt som liten og la det lille barnet få komme fram, være barn, være lei seg og så bli trøstet.

   Først når alt er ute kan man begynne å bygge seg opp igjen. Og da er jeg helt enig med deg Herbie. Da er det viktig å finne noe du interesserer deg for, som gir deg energi og som du kan glede deg over og hvor du kan hente krefter. Når sorgprosessen er over, da må man prøve å komme seg videre i den nye fasen og ikke grave seg ned.

   Det er bare veldig viktig å huske at alt er så individuelt, noen bruker et halvt år på denne sorgprosessen, andre flere år. Jeg har jobbet i snart tre år enda og kan ikke si at den fasen er over..

   Men da er det godt å kunne lese dine innlegg og se at det går ann å komme dit!

   Skrevet for 4 måneder siden #
6. 

   Herbie
   Medlem

   Veldig, veldig enig med deg! Som sagt er vi alle forskjellige, noen trenger mye tid, andre trenger mindre. Jeg har alltid vert en person som tar ting raskt til meg, dette tror jeg er noe som også har fulgt meg i denne prosessen. Men uansett må alle få ta ting i sitt eget tempo. Men så kan jeg jo også si at jeg mer eller mindre har sørget hele livet, innimellom, men samtidig klart å leve et tilsynelatende normalt liv på siden.

   Det som jeg tror er viktig når man er i den såkallte sorgfasen, er å ta vare på de gode stundene og dagene, prøve å gjøre de lengre og lengre. Da kommer man seg etterhvert over til "oppbyggingsfasen" som forståelig nok er et mye bedre sted og være. Selvsagt må man som du sier få bruke den tiden man trenger på sorgfasen, men jeg tror at det også er viktig å ikke bli der for lenge.

   Skrevet for 4 måneder siden #
7. 

   Mayalille
   Medlem

   Du sier veldig mye bra Herbie! Og bra at du deler det her inne.

   Jeg kan jo bare snakke for meg selv, fordi vi alle er så forskjellige og alle har forskjellige historier, selv om der ofte er mange likhetstrekk.

   Jeg er en person som helst vil bli ferdig med ting igår. Syns dette her tar vanvittig mye lenger tid enn det jeg hadde tenkt at det skulle ta. Angrer mange ganger på at jeg startet prosessen, men jeg hadde vel ikke noe valg. Mitt problem er det at alt har vært fortrengt og da tar alt kanskje lenger tid, fordi man kan ikke sørge seg ferdig med en gang. Man får opp ett minne, prøver å akkseptere, sørge og bearbeide og så, når man er ferdig med det, så kommer der ett nytt minne, sånn går det om igjen og om igjen. En ordentlig berg og dalbane tur, til en dag alt som er fortrengt har kommet fram og jeg kan sørge meg ferdig. Og..begynne oppbyggingen, erstatte de vonde minnene med nye.

   Dette er desverre helt utenfor min kontroll, jeg må bare la det ta den tiden det, har fått streng beskjed om ikke å stresse. Skal ikke tvinge frem nye minner heller, de må komme selv. For som hun sier, kontakten min på SMI, betrakt kroppen som et filter, som filtrerer ut det du takler å huske, når du takler å huske det. Hvis jeg tvinger frem ting for fort, da kan det hende jeg ikke klarer å håndtere det og da kan det gå veldig galt.

   Jeg får ofte beskjed om å lytte til kroppen og gjøre det jeg orker, ikke tvinge meg ut på tur f.eks, hvis jeg ikke orker. Men som du sier, viktig å ta vare på gode stunder også, prøve å ta små pustepauser innimellom all jobbingen.

   Skrevet for 4 måneder siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.