Det er en humpete tur dette her, en ordentlig berg og dalbane tur, som jeg pleier å kalle det. Opp, ned, opp, ned.
Dagen idag har vært merkelig, men jeg har bestemt meg for å forkusere på de positive tingene. For det er ikke hver dag jeg opplever positive ting, viktig å ta vare på de når de er der.
Skulle en tur inn til Oslo og på SMI idag. Satt på toget, og det blir av og til litt vanskelig, spesielt hvis der er mange folk, noe der var idag. Jeg satt på et sete rett ved døren, fordi kupeene var så fulle (de var ikke egentlig det, men det var mer enn nok for meg) men jeg kjente allikevel angsten komme smygende. Den lammet meg nesten helt, kjente hjertebanken begynne og merket at jeg fikk vanskeligheter med å puste vanlig. Men så sa jeg nei til meg selv. Ikke nå! Jeg tenkte på det jeg har lært av kontakten min på SMI, trekke pusten rolig inn, fokusere på den. Så kjente jeg på angsten, hva var det jeg var redd for? Der var jo ingen fare der og da! Jeg klarte å si det til meg selv, at jeg var trygg, og at der ikke var noen rundt meg, ingen ville gjøre meg noe. Og etter et par innpust til, så gled angsten litt etter litt bort!!
Og jeg kjente at jeg ble glad, for jeg hadde klart det! Jeg hadde klart å overvinne angsten!!
Resten av turen gikk fint, jeg kom meg inn til Oslo og bort til SMI. Kontakten min var litt opptatt i et møte, skulle komme ut når hun var ferdig. Men jeg kjente at det gikk greit. Var fint å sette seg på stua og bare slappe av. Jeg satt der og kjente på tryggheten og roen som SMI utstråler. Jeg ble trygg og rolig. En annsatt jeg ikke kjente så godt kom og satte seg i stuen sammen med meg og jeg klarte å snakke litt med henne. Og det er det ikke så ofte jeg klarer å snakke med ukjente, så det var veldig kjekt.
Etter en stund kom kontakten min ut og vi fikk snakket sammen om mye forskjellig. Det var fint å få snakke litt ansikt til ansikt også, vi som normalt bare snakker pr telefon (fordi jeg har sånne vansker med å snakke direkte)
Så da jeg gikk derfra hadde jeg en skikkelig god følelse. Det var så godt å ha det sånn, for det er så vanvittig sjelden!
Jeg ville bare dele det med dere. Si at det er faktisk håp, jeg har kjent på det idag, selv jeg, som har slitt mye med å tro på det når noen har fortalt meg det. Det hjelper å bearbeide, det hjelper å snakke, og man kan ta det i sitt eget tempo, slik jeg har måttet gjort, man kommer fremover selv om skrittene noen ganger er så små at de nesten ikke synes. De små skrittene teller. Det er fremskritt uansett!
Klem til dere! Og takk for at dere er her inne!
