Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Lita
   Medlem

   Føler det eneste jeg gjør er å bygge opp de negative følelsene og forsterke depresjonen.
   Jeg er så sliten og lei.
   Utslitt, men ingen ro i kroppen.
   Jeg vil slappe av igjen.
   Se film. Lese ei bok. Skrive dikt igjen. Hekle. Lage kort.
   Greier ingenting som krever roen.
   Jeg går på jobb uten å ha sovet. Tørr ikke si i fra. Vil gjøre jobben min. Være pliktoppfyllende. Men å dra på jobb i så "dårlig form" styrker udugelighets følelsen. Følelsen av å gjøre en dårlig jobb. Ikke høre til. Ikke god nok. En dritt. Ingenting. Passer ikke inn der heller.
   Jeg har hest. Den tia er over. Slik kan jeg ikke leve. Egoistisk, ja. Kan jo ikke akkurat klage på at jeg er sliten, og holde på enda mer arbeid.
   Jeg kan ikke gå delvis sykemeldt, og få betaling fra nav. De skal dekke mine utgifter for å holde dette livet, ikke dekke en hest.
   Jeg har hatt ferie og har ingen grunn til å være sliten. Jeg bør ha hvilt ut. Men jeg greier ikke bare ikke. Prosjekter og full rulle døgnet rundt.
   I andres øyne er allt jeg gjør positivt. "Ååå så koselig" - ikke spm om jeg hadde det fint. Vil ikke rette på andre. Orker ikke gi dem sannheten.
   De kjenner meg ikke. Jeg føler meg som en totalt fremmed. Jeg har prøvd (tror jeg hvertfall) Ingen forstår. Når de ikke forstår meg nå, kommer de nok aldri til å gjøre det. Og da orker jeg ikke gjøre flere forsøk på å gi de sjansen til det heller.
   Matinntaket har jeg ingen kontroll over lenger. Har lyst på allt mulig, men greier ikke få det i meg.
   Jeg tenker for mye. Vil koble ut tankene. Legger planer for å rømme unna. Prøver gang på gang.
   Nå har jeg gått for lenge med allt for lite søvn. Jeg trenger hvile. Jeg har ingen forpliktelser de neste dagene. Jeg har fått tak i noe å sove på, og nå er ønsket bare å få en god natts søvn og pause fra tanker.
   Jeg er lei av å være så alene.
   Sliten av å gråte.
   Jeg vil leve igjen. Jeg vil være noen. Jeg vil være noe for andre. Være en del av denne verden igjen. Bety noe. Ha trygghet.

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Mayalille
   Medlem

   Kjære deg Lita..
   Er vondt å lese om hvordan du har det, vet at du har hatt det sånn lenge og jeg skulle sånn ønske at det var noe jeg kunne gjort for at du skulle få det bedre. Det eneste jeg kan gjøre er å lese det du skriver og svare deg..
   Det er ikke noe rart at du er sliten. Når man har denne bakgrunnen her og man ikke får noe særlig hjelp til å bearbeide (eller ikke klarer det) da blir man sliten, fordi hjernen faktisk har mer enn nok med det som skjer der inne. Den har ikke overskudd til å takle alt det andre utenom. Slik har jeg det selv. Er der masse vonde følelser, minner, tanker osv, da klarer jeg ikke å ha overskudd til andre ting. Prøver man, da faller man igjennom.

   Som jeg har skrevet til deg før, den eneste som kan gjøre noe med situasjonen er du, for det er du som må bestemme deg for å få det bra. Det høres kanskje strengt ut, det er ikke ment vondt, heller tvert imot. Men man må bestemme seg for å bestemme seg liksom. Man må sette seg noen mål og man må fokusere aktivt for å jobbe seg dit. Man må ta gode valg for seg selv, som å oppsøke/ta kontakt med SMI, ta ut sykemelding fra jobb hvis man er sliten, finne en psykolog som er god, osv.

   Man må jobbe benhardt og utfordre seg selv hele tiden, for å få det bra, ingen andre kan gjøre det for deg. Ingen kunne det for meg heller.. Og det var tungt å komme dit, se det selv, at jeg måtte gjøre denne jobben, selvsagt med støtte fra andre (folk her inne, SMI og kommunen)men størstedelen av jobben var min.

   Vi her inne vil gjerne være der for deg på veien du går. Du må gjerne skrive til meg, om du trenger noen å snakke med. Du må også mer enn gjerne bli med i det andre forumet jeg har opprettet.

   kjære Lita.. ta deg selv såpass på alvor, ta den lille jenta inni deg såpass på alvor at du kutter ned på de tingene som gjør deg sliten, slik at du får mulighet å jobbe med de tingene du trenger for å få det bra.
   For du er viktig, du er verdifull og du er ikke alene!
   Klem til deg og håper du får en ok natt.

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Lita
   Medlem

   Hvordan skal man ta seg selv på alvor, når ingen andre gjør det?
   Og skal man kutte det som gjør en sliten, når det samtidig er det nermeste man har. Og det som holder en i gang.

   Jeg tar meg selv på alvor. Faktisk. Jeg prøver. Virkelig!
   Eller er det bare jeg som føler det?
   Jeg setter meg mål. Jeg prøver meg frem med små steg hele tiden.
   SMI har jeg tatt kontakt med.
   Sykemelding.. Jeg skulle sykemeldes, men var sta og bestemmte meg for å greie siste uke frem til ferien. Jeg var i samtaler med ei og hun skjønnte at jeg hadde fått nok. At det ble for mye. At det var galt. Men så ble jeg send videre. Første dagen var det på grensa til tvangsinnleggelse. Neste dag hadde de vurdert litt. Da var det plutselig jobb kjempepositivt. Da hadde jeg jo det framover.. og jeg ut dørene der igjen. Skuffet? Irritert? Sint? nei jeg vet ikke lenger.
   Ut og inn. Ene etter den andre.

   Jeg har vært bortreist, for å prøve koble ut. Men kroppen vil ikke slappe av. Bøkene, filmene og skrivesakene jeg hadde pakka med meg ble liggende i bagen. Ligge i sola og lese ei bok på hytta langt oppi skogen. I stede hadde jeg alt mulig andre innfall. Problemer med maten. Men utallige butikkturer og svirring blandt hyller. Gikk 10km til en annen butikk for å kansje ende opp med noe derfra.
   Jeg har vært redd for hva jeg selv ønsker. Sa ja til å passe hund fordi da var det noe som var avhenging av å ha meg på beina.
   Å møte folk er slitsomt. Kjempetungt. Blir irritert på meg selv som har sakt ja. Irritert og mindre prasom. Vil helst legge meg. Men gjør jo ikke det om jeg er alene uansett, så hvorfor irritere seg? Men samtidig har avtaler "reddet" meg fra mine egne planer (da mener jeg ikke SM, bare så det er sakt)

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   erika
   Medlem

   For ca 1 år siden var hodet og kroppen min i fullt opprør og alt opplevdes forvirrende og umulig å ta tak i. Jobb, familie, meg selv og helsa mi ....
   Jeg visste rett og slett ikke "hva det var" eller hva jeg trengte.
   Bare kaos.
   Var til fastlegen min og ba om henvisning til psykolog, men greide ikke helt å få sagt til ham hvordan jeg hadde det.Det var nok derfor jeg fikk avslag fra DPS første gang.
   Nytt legebesøk, denne gangen med følge av hun fra SMI.
   Jeg var likevel ikke i stand til å si så mye på legetimen, og kaoset i hodet fortsatte.
   Så satte jeg meg ned å skrev et brev til legen, fortalte om manglende framtidstro, fortvilelse over ikke å strekke til hjemme og om kaoset inni meg. Da var jeg sykmeldt allerede.
   Legen anket avslaget jeg hadde fått fra DPS, og endelig fikk jeg hjelp!
   Nå har jeg det bedre, selv om formen svinger mye ennå.

   Lita - kanskje fastlegen din også sitter med en nøkkel i din prosess?
   For meg hjalp det ihvertfall å skrive ned tankene først. Uten å sensurere dem.
   Så trakk jeg pusten dypt og leverte brevet i luka på legekontoret.
   Og jeg har ikke angret på det!!

   Du trenger ikke å slite med dette alene!

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   verdifull
   Medlem

   Kjære Lita.
   Så vondt du har de. Når eg leste tenkte eg at dette kunne vært meg får et år sidan. Før eg vist om alle dei vonde minnene. Før eg begynte til traumebehandling. Den gang når dagane var oppjaga fordi eg måtte rømme. Hadde tankekjør, søvnlause netter, kvalme, brekkniger, følte eg hugsa ingen ting og klarte ikkje gjera jobben min. Ei grusom tid. Alt var berre kaos- som erika skriv. Vist ikkje kvifor eg hadde de slik, eller kva eg trengte. Men så kom minnene fram, og etter kvart fekk eg hjelp. Skikkeleg traumebehandling. Krevnede, utfordrande , vondt. Men verd de . verd alt. For eg får de godt. Kjenner eg er ein annan, skjølv om livet (på grunn av traumene) er ei berg- og dalbane enda.Men eg har ikkje tankekjør og søvnproblem slik som før. Eg har de nok verre enn før når traumene presser på. Men når eg har jobba meg gjennom de har e de fint...
   Så eg håper du våger å prøve igjen. Eg har hatt fleire psykologar.Men berre ho eg har no som verkeleg har kunna hjelt meg. For ho forsto kva eg trengte å jobbe meg. Håper du våger. Våger å sleppe den vesle jenta inni deg fram, og gi henne lov til å fortelle.. ( trur at Modum er ein bra plass)
   Så de med hesten din.. Eg begynner nesten å gråte på dine vegne.For eg trur du treng den.Håper du kan beholde den..For vi som har opplevd alt detet vonde treng ikkje være sjukemeld for å ligge på sofane. Vi treng å finne ein plass der vi kan slappe av. Av og til er de på sofaen, men ofte er de andre stader. På hesteryggen, på tur i fjellet.... osv. Eg unner deg verkelg den hesten. Du har de vondt nok, om du ikkje må være uten den også.

   Lykke til !
   Klem

   lyset er sterkere enn mørket!

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Den frustrerende følelsen av å rømme, ville bort fra noen eller noe... Vet ikke, klarer ikke stoppe opp, men tenk det går ann. Om du legger deg så fortsetter maset i kropp og sinn, nesten som det ikke går ann å slappe av, men jo det skal gå ann det gir jeg ikke opp på! Jeg håper at du finner noen ting som du kan tro på at du skal klare for DEG selv. Noe som gjør deg glad. Om du har EN fast ting som gjør deg glad hver dag da har du noe. Det hjelper bygge klosser av positivitet i deg. Jeg har musikken, håndarbeid og naturen. Tro på deg selv, husk ingen kan leve livet for deg, du må selv finne ut av det og gå dine egne veier og venner går på siden av deg

   Jeg ser du strever og har det tungt. Om der var noe jeg kunne gjøre for deg? Jeg kan ikke trylle, men kan prøve være her for deg.

   Klem <3

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.