Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   pia
   Medlem

   Vet ikke hvor jeg skal begynne, men skylder deg en forklaring. En forklaring på alle mine "dårlige dager"... Jeg vet jeg stenger deg ofte ute, både fysisk og følelsemessig. Og jeg ser du er sliten og lei, sliten av og ikke vite hvor du har meg. Sliten og bekymret fordi du aldri vet om jeg vil avvise deg eller ta i mot deg. Og du er sikkert sliten fordi du påtar deg alle oppgavene i huset, spesielt når jeg ikke klarer å henge opp litt tøy en gang. Men du skal vite at jeg setter utrolig pris på alt du gjør, jeg ser du prøver så godt du kan. Du prøver å vise meg kjærlighet, selvom du får en kald skulder og et lukket ansikt tilbake, gang på gang. Du tar alt ansvar og alle gjøremål når du ser jeg er sliten, selv når du har vært på jobb hele dagen og er utmattet. Jeg forstår så godt at du føler deg sliten og alene, av mangelen på min oppmerksomhet og kjærlighet. Men jeg klarer bare ikke å gi deg det du trenger når jeg har mine tunge perioder. Da har jeg nok med å holde "hodet over vannet". I slike perioder svinger humøret mitt veldig, og jeg kan veksle fra latter til gråt på bare sekunder. Jeg viser aldri noen synelig gråt og kanskje derfor er det ekstra vanskelig for meg også. For jeg får liksom aldri utløp for de vonde følelsene, for det er så smertefult. Vi kan sitte i sofaen sammen og plutselig er det neo som skjer inni meg, noe jeg ikke forstår selv. Da føles plutselig alt ekkelt og jeg vil bare sitte i fred, men egentlig vil kroppen helst løpe å gjemme seg. Men det gjør jeg aldri, for jeg er redd du skal skjønne at noe er galt, at du skal se at jeg sliter... Jeg skulle så ønske at jeg klarte å sette grenser for meg selv der, og klart å fortelle deg hvordan jeg føler det og hva jeg ikke har lyst til. Jeg skulle så gjerne ha klart å forklare deg når jeg ikke vil bli tatt på og når jeg egentlig ikke klarer å legge meg samtidig med deg. Men i stede presser jeg meg abre gjennom ting, uten en eneste synelig mine, kun et helvetes uro inni meg. Det er så frustrerende og hjerteskjærende at jeg plutselig ikke skal kunne klare å ta i mot, fra den kjæreste jeg har. Jeg vet du sikkert syns dette er vondt å få bekreftet, alt det du har lurt på, alt du syns var rart. Men jeg syns det er viktig at du forstår at det ikke er deg det er noe galt med, det er meg! Men bare på et øyeblikk så er jeg tilbake der jeg var når jeg var seks år igjen, og alt følels så virkelig igjen. Da er det helt umulig for meg og kunne klare å være intim med deg. Alt bare vrenger seg innvendig, jeg vil bare vekk, slik at jeg kan få puste igjen. Men det er ekstra vondt når jeg får slike øyeblikk at du "forvandler" deg til å bli ekkel for meg. Jeg kan sitte å se på deg og føle avsky, få grøssninger og bli kvalm. For det er du som sitter der, et øyeblikk så er du min største trussel. Jeg vet dette sårer kjære, men vær så snill og husk at det er ikke deg, det er meg det er noe galt med! Det er kroppen min som plutselig kjenner igjen vonde ting og bruker kroppen som skjold, slik at ingenting vondt skal få skje noe mer. Det er mine reaksjoner, min "galskap". Jeg har ikke klart å fortelle deg det, for det gjør så vondt. Og jeg er så redd du skal bli lei deg, eller bli lei denne "galskapen" min at du reiser din vei... selvom jeg hadde forstått deg om du så gjorde... Intimkontakt er vel det jeg sliter mest med når jeg har sånne perioder, og jeg vet innerst inne at du syns vi har for lite av det. Og veldig ofte syns jeg synd på deg og føler meg som en elendig partner. Og da i frykt for å "ødelegge" det vi har, så tvinger jeg meg selv til å ha sex med deg. Hvordan jeg klarer å skjule det, aner jeg ikke, men om lyset er av triller tårene og jeg biter tenna sammen. jeg er overhodet ikke tilstede, kun tilstede i min egen lille "fluktverden". Det gjør meg vondt å vite at du leser dette nå, skjønner at det er vanskelig for deg å høre noe sånt. Men jeg må bare begynne å være ærlig med deg, fortelle deg når jeg ikke vil og ikke er motagelig. For det tar livet av meg om jeg skal presse meg gjennom situasjoner jeg ser kroppen protesterer på. Jeg kan ligge på gulvet å gråte fra meg dagen etterpå, og bli sint på selv fordi jeg ga deg sex når jeg ikke ville. Det er nesten som å føle seg litt misbrukt på nytt... men det er jo ikke din feil, hvordan kunne du vite? Jeg er jo så god til å skjule... Men jeg blir bare dårligere av å spille dette "skuespillet" for deg, og jeg er livredd for at hele samlivet vårt kommer til å bli et stort stykke. Det er helt ufattelig at kroppen og hodet kan reagere på en så avvisende måte ovenfor noen man elsker så inderlig, støte bort på en så brutal måte. Er det rart man kanskje sliter med å "passe inn" i andre sosiale sammenhenger, når man ikke kan leve normalt med den som faktisk står deg nærmest?!

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   Unikum
   Medlem

   Når jeg leser det du Pia har skrevet her,er det som om det er noe jeg selv har skrevet. Akkurat slik har jeg det også. Men hva hjelper det annet enn at vi må prøve å forstå oss selv, og prøve å skille klinten og hveten.

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.