Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   pia
   Medlem

   Min mor var 18 år gammel da jeg ble født. Hun gikk rett inn i "alenemor verden", da pappa bare var 17 år og født alkoholiker. Det første leveåret mitt var min mormor mere mor for meg enn det mamma skulle vært. Jeg klandrer henne ikke, hun var jo ung. Og det å ha ansvaret for et lite barn når man bare er barnet selv, er vel ingen enkel jobb. Så det bare ble slik. Men da jeg var 2 år gammel, fikk mamma ny kjæreste og vi flyttet inn til han. Det å måtte miste mormor, var i seg selv en traumatisk opplevelse, for innerst inne tror jeg ikke at jeg og mamma hadde så nært forhold når jeg var liten. Jeg søkte alle andre, untatt mamma. Den nye kjæresten til mamma hadde svart langt hår og bart. Han brukte cowboy støvler og samlet på alt han kom over av Elvis ting. Han sa aldri mye, men det trengte han ikke heller. For det lyste egentlig ondskap av han, vet ikke hvordan jeg kan si det, men jeg husker jeg var redd han og det begynte før overgrepene. Det viste seg at han var veldig voldelig mot mamma. Hun fikk ikke lov til å ha egen meninger eller egne gjøremål. Hun var liksom fanget i huset... Alle minnene med mamma, er inne i huset. Jeg ser for meg det triste ansiktet hennes, hun virket understimulert og veldig deprimert. Det er slike ting jeg har klart å se nå i voksen alder. Jeg derimot, var mest på rommet mitt og lekte. Jeg var aldri i barnehage og det var det vel kanskje en grunn for, siden mamma ikke fikk lov til å forlate huset med meg. Om mamma måtte forlate huset for å gå på butikken. Noe hun gjorde faktisk veldig ofte, for han skulle ha øl hele tiden. Så måtte jeg bli igjen hos han. Jeg fikk aldri lov til å bli med mamma. Og det har jeg skjønt i ettertid at var fordi jeg ble på en måte holdt som gissel, i tilfelle mamma skulle finne på å reise, eller skaffe hjelp. De første gangene overgrepene skjedde, var om natten. Jeg var sengeveter og tisset som regel i sengen hver natt. Noen ganger klarte jeg å våkne i siste liten, men som regel våknet jeg av panikk og prøvde å skjule alle spor av "uhellet". Var livredd for å få kjeft, mamma ble alltid så sint på meg hver gang det hadde gått galt. Vi bodde i et gammelt hus. Veldig dårlig standar og lite møbler. Mat var det sjeldent mye av, for kjøleskapet skulle være overfylt av øl til en hver tid, ellers fikk mamma gjennomgå som vanlig. I kjelleren hadde vi et stort bad, det avr ikke spesielt pent. Men det var varme i gulvet og veggene var mur, så jeg følte meg trygg hver gang jeg hadde tisset i sengen når jeg snek meg ned dit. Jeg vasket meg alltid nedover lårene, husker at det varme tisset gjorde at jeg klødde nedover beina. Så la jeg meg alltid på badegulvet og dro morgenkåpa til mamma over meg. Der sovnet jeg alltid og våknet av at mamma kom ned å vekket meg neste morgen. Jeg hadde soverom innerst, måtte alltid gå igjennom soverommet deres for å komme meg ned i 1.etg. Jeg husker fortsatt synet av hvordan de alltid lå når jeg gikk forbi. De sov, men de lå kliss nakene. Husker jeg syns det var ekkelt. En natt da jeg lå på badegulvet, våkner jeg av at stefaren min sitter på huk ved siden av meg. Det er det første jeg husker. Mye er veldig svakt og det er også mange ting jeg er usikker på om har skjedd. Det er så frustrerende å ikke vite alt. Men jeg husker at han befølte meg, og puttet fingeren sin inn i meg. Jeg husker at det jeg var mest redd for, var å få bråk fordi jeg hadde tisset i sengen igjen. Og når jeg ble noen år eldre, var jeg nesten overbevist over at det han gjorde mot meg, var straffen jeg fikk fordi jeg var sengeveter. Jeg var veldig redd han og tror ikke at jeg sa nei til han når han forgrep seg på meg. Det vet jeg ikke sikkert, men det har plaget meg mye. Jeg tror jeg hadde følt det litt bedre ved å vite at jeg sa nei til han, selvom utfallet kanskje ikke hadde blitt anderledes. Etter overgrepene begynte, kan jeg fornemme at han ble mer voldelig mot mamma. Jeg husker spesielt en gang da han satt i stuen og drakk, noen han alltid gjorde. Så plutselig reiste han seg opp og kastet en ølflaske i hodet hennes. Det var en mørkegrønn flaske... Jeg husker ikke hvordan jeg reagerte da, men det neste jeg husker, er at jeg følger mamma opp på soverommet og trøster henne. Hjelper henne med å holde et håndkle over såret i hodet. Veldig ofte når jeg satt i sofan og så på barnetv eller spilte nintendo, tvang han mamma til å ha sex med seg foran meg. Og der satt jeg å så på tv, mens de lå på gulvet å hadde sex, under et ullteppe. Jeg husker det veldig godt, men husker ikke hvordan jeg reagerte eller hva jeg gjorde. Mulig jeg trodde slike ting var helt normalt, så jeg bare fortsatte med mitt sikkert. Men jeg hørte jo at mamma gråt forsiktig... Jeg husker han hadde et lite rom i 2.etg som var fylt med pornofilmer. De var plasser i alfabetisk rekkefølge i hyller, fra gulvet og opp til taket. Jeg husker veldig godt en dag mamma fikk lov å reise ut, mot at jeg var hjemme. Da tok han med meg inn på dette rommet, som ble kalt "voksenrommet" Jeg husker han kledde av meg og løftet meg opp i en lenestol som stod der. Jeg ser for meg ansiktet hans og hører han skjelver i stemmen. I dag vet jeg at det var fordi han var opphisset, men den gangen virket sint. Jeg måtte ta på penisen hans, mens han befølte meg på akkurat samme måte som alle de andre gangene. Jeg vet det skjedde mere inne på "voksenrommet", men jeg husker bare glimt av forskjellige ting og gjennstander. Og jeg vet at han brukte gjenstander på meg, for de fant mye bevis da politiet hadde rassia når jeg ble overflyttet på barnehjem. Det var en førskolelærer som fattet mistanke når jeg begynte der, for jeg hadde et veldig vulgært språk og viste tydelig tegn på at jeg var utsatt for overgrep. Jeg ble tatt av barnevernet og ble boende på barnehjem og i forskjellige fosterhjem i mange år. Da jeg ble tennåring vant min mor tilbake omsorgen for meg og vi flyttet langt unna. Drømmen om en ny og problemfri start var høy, men slik ble det dessverre ikke. Det viste seg at min mor ikke bar preg av et psykopatforhold, men at hun faktisk var uegnet som mor. Hun begynte å drikke mye og skiftet mellom et hav av mannfolk. Jeg visste aldri hvem hun kom til å ta meg seg hjem, som skulle bli min nye "stefar". Jeg fikk ei veldig god bestevenninne og vi hang sammen hele tiden. Siden min mor hadde blitt ei flyefille, var det veldig stas å være hos meg, siden jeg ikke hadde grenser eller noe. Mamma satt ofte på pub, til langt over stengetid. Denne gangen skulle hun også være ryddehjelp og jeg og min veninne skulle igjen være alene hjemme. Vi syns jo dette bare var gøy, jeg var jo vant til det, men for henne var det ekstra stas. Mamma hadde nettopp møtt en ny kar. Han hadde overnattet hjemme hos oss noen ganger, så han var ikke helt fremmed. Han skulle også på pub, dit mamma skulle. Senere på kvelden satt jeg og min venninne og så på tv. Da hørte vi at noen låste opp og det var han som kom. Mamma hadde gitt han nøkkelen. Jeg husker jeg la merke til øl stanken... Han kom og satt seg i sofan sammen med oss. Sendte ekle blikk, smilte på en så utrolig ekkel måte. Plutselig begynte han å prate om den "andre jobben" sin. Han fortalte at han tok bilder av jenter for et blad. Så lurte han på om ikke vi kunne reise oss opp å gå bortover gulvet, slik som modeller gjorde. Jeg husker at det ringte en bjelle inne i meg, i det han spurte om det. Jeg stivnet helt og ingen av oss svarte. Han satt lenge å så spørrende på oss. Plutselig reiser han seg brått opp, skyver stuebordet unna, med sinte og raske bevegelser. Han sa jeg var like hore som mamma var og at jeg måtte lære meg å adlyde voksene folk! Jeg kjente gråten i halsen og reiste meg opp for å gå unna. Da tok han tak i håret mitt og lugget meg ned til jeg satt meg frivillig i sofan. Jeg husker jeg så bort på venninnen min, hun så livredd ut, det kom ikke en lyd i fra henne. Han tar tak i armen min og viser meg bort på gulvet og sier at jeg bare skulle gå litt for han, så han så om jeg hadde potensialet som modell. Tenk at en voksen mann kan foreslå noen slikt for to jenter på 14 år! Jeg tørte ikke annet enn å gjøre som han sa. Så jeg begynte å gå, da gikk han etter og holdt hendene sine rundt livet mitt. Sa jeg måtte vrikke mere på rumpa. Så stopper han meg plutselig opp, legger håndflaten sin over skrittet mitt og ser på meg mens han smiler hånelig. Jeg vet jeg begynte å gråte for da klikket han helt. Tok tak i håret mitt og spurte om jeg ville at det skulle skje mamma noe, om jeg ikke oppførte meg. Akkuart i det øyeblikket, tror jeg at det svartnet litt for meg, for jeg husker ikke alt. Kanskje jeg bare koblet ut for å finne en måte og ikke være tilstede på. Det neste jeg husker, er at jeg sitter i sofan uten bukse og at han prøver å ta av meg trusa. Venninnen min sitter fremdeles i sofan ved siden av meg og hun gråter. Ikke høyt, men det rant tårer hele tiden. Han brukte fingrene på meg, mens han løftet det ene benet opp. Så hadde han oralsex på meg. Plutselig lot han meg være og gikk bort til venninnen min. Han begynte å beføle henne også, på akkurat samme måte. Men alt så jeg ikke, for jeg husker at jeg lukket øynene og latet som jeg var et annet sted. Jeg håpet på at noen skulle ringe på døren, eller plutselig komme inn. Jeg skjønner ikke den dag i dag, at jeg aldri prøvde på å løpe ut. Løpe etter hjelp eller skrike. Det enestejeg vet jeg tenkte, var at jeg ikke ville gå i fra min venninne. For da visste jeg ikke hva som kom til å skje henne. I dag har jeg fått mange senskader etter alt dette. Jeg fungerer veldig dårlig sosialt, jeg tror alle har en baktanke med det de sier eller gjør. Jeg er skeptisk til alt og tenker farer over alt hvor jeg er. Jeg er veldig hard og streng mot meg selv, jeg gråter aldri i nærheten av andre. Det syns jeg er skamfult og ekkelt, da må jeg gjemme meg eller komme meg fort vekk. Jeg har store problemer med nærhet. Og dette ødelegger så enormt mye når jeg vil så gjerne ta i mot kjærlighet og muligheten til å være intim, men jeg klarer det ikke så bra. Ene dagen er jeg veldig fraværende fra samboer, neste dag er jeg der med en gang. Det er så frustrerende å leve i en berg og dal bane følelsesmessig. Hver dag våkner jeg og føler meg trist, jeg er så lei av å si at jeg er sliten, lei av å stå opp. Men sannheten er at jeg er helt utslitt uten av å egentlig gjøre noen ting, uten å vite egentlig hvorfor. Jeg klarer ikke å være i jobb, jeg prøver, men hver gang får jeg angstanfall. Jeg blir jo så fortvilet, for jeg vil jo ha et normal liv der jeg kan klare det som forventes av meg. Ansvar gjør meg livredd.... Fremmede mennesker gjør meg usikker og på vakt. Bare det å reise på butikken, er vanskelig. Da går jeg bare rundt og ønsker at jeg hadde vært usynelig, at ingen så meg. For jeg føler at alle ser ned på meg, ser hvor svak jeg er og mener jeg er mindre verdt. Selvtilliten min har egentlig bare blitt verre og verre med årene. Jeg kan ofte stå i speilet å si de verst tenkelige ting om meg selv, men på en måte så hjelper det litt. Det høres sikkert helt feil ut, men jeg klarer liksom å ta meg i sammen ved å gjøre det. Jeg har så mange forskjellige masker jeg må bruke hver dag. Masker jeg tar på meg for og ikke bli "avslørt". For jeg klarer ikke å gjøre meg sårbar og svak. Orker ikke tanken på at andre skal se hvordan jeg egentlig har det. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal være så redd for ting som er fine, ord som kan få meg til å føle trygghet, en klem som kan være trøstende. Det gir liksom ingen mening, aller er ikke slemme. Alle har ikke baktanker, jeg vet det, men det skjer bare helt automatisk at jeg styrer unna alt som egentlig skal føles godt. Hvorfor skal ting fortsatt være så vanskelig? Jeg føler jeg tar ett skritt fram og to tilbake... Det er som å gå med kroppen dekket fullt av møkk, du vasker og vasker, men det går ikke bort. Du dekker til fasaden med fine klær og sminke, du setter på deg en passende maske med et stort smil som ikke viser verken skam eller tristhet. Skulle bare ønske jeg klarte å være meg selv. For meg selv og ikke minst for min sønn, han er fortsatt liten, men han fortjener å ha en mamma som ikke er trist bestandig. Han fortjener å ha en voksen person som klarer å være engasjert hele tiden. For det klarer ikke jeg, jeg kan plutselig "falle" ut og være i min egen verden. Og jeg blir fort stresset og sint, noe som dessverre kan gå litt ut over han. Hvordan klarer dere å gå videre? Skulle ønske det fantes en knapp jeg bare kunne trykke på, så forsvant alt det vonde. Jeg har alltid klart å kontrolere hva jeg skal tenke på, nesten klart å bestemme meg for at nå orker jeg ikke å bli nedfor. Akkurat som jeg har klart å stenge av når jeg vil, men det klarer jeg ikke lenger. Mulig det er fordi jeg er i begynnelsen av prosessen, at jeg må bearbeide og jobbe hardt en stund før jeg kan klare å få et normalt liv.... Takk for at det finnes en side som dette.

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   pia
   Medlem

   Jeg vet ikke hvorfor, men jeg angrer på at jeg skrev "min historie" her inne. Det bare føles som at jeg har sviktet meg selv litt, kanskje utlevert for mye. Og plutselig får jeg en følelse av at jeg kanskje ikke skulle vært her inne. Noen ganger tror jeg ikke helt på hva jeg har opplevd, mens andre ganger da jeg har vært hos psykologen og vi har snakket om det, grøsser jeg langt nedover ryggen og vet at det stemmer, dessverre. Jeg drømmer mye om det, derfor er det veldig opp og ned noen dager. For jeg får følelsen av at hjernen spiller meg et puss, at det er drømmen som lager minnene. Men når jeg leser i journalpapirene mine, som jeg fikk kopi av fra barnevernet nå i voksen alder, så ser jeg jo at de også bekrefter det jeg husker. Men skulle så gjerne ønske det bare var en vond drøm... Er ikke meningen å syte og klage her inne, men jeg blir så fort usikker på meg selv. Jeg er så flink til å tro at andre tenker jeg ikke burde være her.... Sånn, da fikk jeg lettet litt på trykket.

   Skrevet for 3 år siden #
3. 

   farmor47
   Medlem

   Kjære kjaære pia. eg er mye her inne, men har likvel ikke sett innlegget ditt før nå. det var veldig sterkt å lese. Veldig. blir så sint, trist og lei meg på dine vegene. Du må så apsolutt ikke føle att det var dumt at du utleverte deg. atdu skrev din historie, men det er nok sant at du er i starten av en prosess. Det tar desverre tid. Og det er knalltøft. Og såmå en gå veien sjølv. klatre opp stigen,ramle ned att litt og starte å klatre igjen. Trøsta er den at kjemper du og kjemper så når du til sist den siste bratte stigen og når du er kommet opp den, så er mål ett par skritt unna. Liker godt dette bilde på livet's kamp for å komme opp av den avgrunnen vi har havna i. For sjølv om vi møter mye motstand på veien, så kjem vi oss alltid opp. Fordi vi er knallsterke. vi har jo overlevd desse overgrepa. all motstand som en overlever gjer man sterkere. Du er knall sterk, du bare viet ikkje om det. usikkerhet om kva som virkelig hende, er det mange som slit med. Men, tru på deg sjølv og at det du husker desverre er snat. Veit ikkje om dess frasene mine er til noe hjelp, men håper det. vi er mange og vi hjelper kvarandre, så til slutt så seirer du og. stor klem fra en gjnganger her inne

   Skrevet for 3 år siden #
4. 

   denise
   Medlem

   Hei Pia Synes ikke du skal angre på at du skrev historien din, man kan ofte føle seg litt hudløs sånn med en gang, men det er jo bra at du tør å gjøre det. Er selv småbarnsmor og sliter med mye dårlig samvittighet, man vil jo ikke at barna skal ha en trist mamma, men jeg tror på å være åpen mot barn, fortelle dem at det ikke er deres skyld osv men at mamma er litt trist nå og at det ikke har noe med dem å gjøre, har selv gjort det til mine. Det du forteller om at du ikke lenger kan bestemme deg for hva du skal føle er et skritt i riktig retning, men det er skremmende når man er i en slik "snuoperasjon". Tenker som deg jeg, at jeg kanskje ikke burde være her, men det er vel den usikkerheten igjen, vi får bare trosse den så godt vi kan. Stå på videre, ønsker deg lykke til

   Skrevet for 3 år siden #
5. 

   pia
   Medlem

   Takker for fine tilbakemeldinger. Det du skriver Denise, er veldig viktig. Barn kan fort føle at de er grunnen til at foreldre er triste og sinte. Jeg prøver også så godt jeg kan å forklare at mamma er bare litt sliten, eller litt trist. Men når du føler at du nesten skulle gjort det hver dag, så syns jeg det blir litt ille. Min sønn er veldig sårbar, han har adhd og asberger. Så jeg føler jeg må skjerpe meg til en hver tid når han er rundt meg. Først når han har lagt seg, kan jeg være "meg selv". Det er utrolig vanskelig og vondt, for når man er mye nedfor og samtidig har et lite barn med så store vansker, så føler jeg meg også mislykket i morsrollen.

   Skrevet for 3 år siden #
6. 

   Kirder
   Medlem

   Pia:Kom faktisk litt inn i din historie,følte åssen det nesten var,og det var helt jævlig. Vi er ikke alle mann folk sånn da heldigvis. Men hva skjedde egentlig videre?Hva gjorde han kom noen inn osv? Det er ikke dumt det du skriver,kun folk som føler med deg. Hadde vært fint og fortellle mer. Lykke til,husk aldri blandjobben eller din Mann,ikke bry deg.Mann kan ikke bære på alt mann husker,selv hadde jeg en far som var hardhendt flere ganger vært sint,men jeg glemmte det,noej eg gjorde med vilje.:)

   Skrevet for 3 år siden #
7. 

   pia
   Medlem

   Hei Kirder. Historien jeg har skrevet er en kort og diskre versjon. Jeg skrev bare en del av historien med hensikt. Det å registrere seg her inne, har for meg vært både fint og samtidig litt skummelt. Jeg har alltid vært skeptisk til andre mennesker og var da redd for å legge ut for mye om meg om mine ting, da andre lett kan kjenne igjen historien og da vet hvem jeg er. Men det som skjedde etter denne hendelsen, var at vi anmeldte forholdene til politiet. Og det var en lang prosess som ble bringt opp igjen etter over ett år etter at det hadde skjedd. Og fram til da hadde jeg døyvet smerten med utagerende festing og selvskading. Inn og ut av uheldige livssituasjoner som jeg ikke klarte å se den gang. Det at jeg som lite barn ble utsatt for seksuelle overgrep, gjorde at alt kom tilbake på nytt også ting jeg hadde fortrengt. Jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger og rømte vel fram meg selv på en måte. Nå i dag har problemene kommet tilbake igjen, men mye fordi jeg har blitt mor og har hatt en enorm egenskap til å legge lokk på alt det vonde jeg ikke ville tenke på. Men nå som jeg er voksen, klarer jeg ikke lenger å skyve disse tingene unna meg. Derfor må jeg vel bare oppleve alt enda en gang.... Jeg har akkurat fått alle dokumeneter tilsendt fra da jeg var liten. Alle papirer som er skrevet om meg siden jeg var 2 år gammel og frem til ungdomsårene. Det er utrolig tøft å lese og målet er å huske. Huske de grusomme detaljene som gjør at jeg kanskje en dag kan klare å leve med det. For så lenge jeg ikke husker alt, kan jeg heller ikke gå videre.

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.