Bilder som forsvinner
(10 innlegg) (4 deltakere)-
Lillejenta
MedlemJeg har hatt ett konkret bildet i hodet mitt i mange år. Har såvidt begynt å snakke om det hos min behandler, og jeg har skrevet ned detaljert hva jeg ser på det bildet. Men nå er det som om bildet forsvinner i hodet mitt. Jeg klarer ikke å se det så tydelig som før. Jeg klarer ikke å beskrive det jeg ser lengre. Hva kan det bety? At bildet mitt bare er tull og tøys, noe jeg har oppfunnet selv og som går i glemmeboken ettersom tiden går? Eller kan det være at det forsvinner fra netthinnen fordi jeg har begynt å bearbeide innholdet? Det er veldig frustrerende, fordi jeg har en følelse av at jeg før ikke så alt på dette bildet. Og nå når det forsvinner, føler jeg at sjansen for å se det som "manglet" er liten. Kan et tredje alternativ være at jeg stenger av bildet i redsel for hva jeg evt. kan få se? Noen som har opplevd noe lignende, evt har kommentarer til dette?Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei lille janta. det kan vere vanskelig å sei. Men det er heilt sikkert ikkje fordi det berre er noe du har funne opp. Kanskje det er fordi en del av deg så gjerne vil vite kva det er som skjer og den andre delen ikkje vil. Og så er det den reddeste delen av deg somfor tiden vinner. Hadde ei tid føralt strømmet på med meg at eg gikk og "pratet" med min overgriper(far). Han var død så eg snkket med han inni meg. Eller gikk i skogen og pratet med han. Han svarte ikkje, eg maste og han svarte ikkje. eneste bildene eg såg var at han krabbet opp av grava og eg sprket han ned att. Til slutt, så begynte han å svare meg og eg fikk sette meg ned og skreve. da trengte eg ikkje snakke da kom alt. Eg var da heilt open, lot alt komme, det var heilt forferdelig J....., rett og slett. Men, det var einaste måten eg kunne ordne det på. i4 månader var eg heilt open og det aller meste kom. Såg alt natt og dag. Skreiv og skreiv fra eg stod opp til eg la meg. Det finnes heilt sikkert mange meir skånsomme måter å gjere det på. For har man ikkje noen som eller flere som støtter en 110 % døgnet rundt, så kan man ikkje klare det på den måten. Eg tenker deg meg som ei hard avrusning. uten att eg har vore med på det, så eg kan ikkje vite. Eg såg alt og det var forfedelig. Så til poenget. når eg hadde fått frem hele bildet, og bearbeidet det over noen år, så er ikkje bilda farlige lengre. Eg ser dem fortsatt viss eg prøver på det. Men nå står eg ved siden av og føler ikkje det vonde i det. Altså nå tror eg at det er du som ikkje orker å sjå heile sannheten og prøver å stene det vekk. Men, du er nødd å få sett det før du kan bezarbeide det. Det er det som er så vondt med det hele. Eg har begravd min far og vi vart "enige" om at han skulle forbli i grava. Etter den avtalen, har han altså ikkje vore i mine drømmer om natta lengre. Dette vart mye meir ennsvar på ditt spøsmål. Fingrene mine elsker å skrive
Du må bli sint også, fryktelig sint. For du har nok veldig mye opplagret sinne inni deg. Det må ut.
lykke til. Om du tar det JEVELIGE KAMPEN fult ut, kan du få eit godt liv etterpå. DEt har eg.Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemFarmor47 Hvordan klarte du å bli åpen og la alt komme? Det er jo det jeg vil, la alt komme, jeg føler meg åpen også. Men jeg er kanskje ikke det likevel, for jeg vil jo ikke helt tro på at mistankene mine er sanne. Jeg kan bare ikke fatte at det er sant. Jeg har for lite "bevis" på det føler jeg. Og sinne, det kjenner jeg ikke til i forhold til evt. overgriperen. Jeg har bare dårlig samvittighet overfor han, syns nesten synd på han fordi jeg "beskylder" han for overgrep i mitt hode. Samtidig vet jeg jo at det ikke er min skyld, hvis det viser seg at han virkelig er min overgriper. Er glad for at du svarer jeg farmor47, så bare skriv i vei Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemDet tok tid før det opnet seg. Begynte å snakke med han i august og i januar løsna det. Og da rant det ut. Sinne kommer når du får frem fakta. Og dårlig samvittighet skal du i alle fall ikkje ha! Prøver å svare så godt eg kan. Da renn eg av og til litt over, men det er vel bedre med litt for mye enn lit for lite. Bare spør om det er noe mer du tror eg kan kommentere. ha en fin dagSkrevet for 3 år siden # -
skorpion
MedlemHei lillejenta Og sinne, det kjenner jeg ikke til i forhold til evt. overgriperen. Jeg har bare dårlig samvittighet overfor han, syns nesten synd på han fordi jeg "beskylder" han for overgrep i mitt hode. Samtidig vet jeg jo at det ikke er min skyld, hvis det viser seg at han virkelig er min overgriper. Fikk bare lyst til å si du ikke er alene om å føle det slik. Men med god hjelp i den prossesen du er i vil den dårlige samvittigheten kanskje bli bedre etterhvert. Jeg merker at etterhvert som hele kroppen begynner å forstå mer av min historien, minsker den dårlige samvittigheten...men sinne mot overgriper er fortsatt vanskelig. Spesielt når det dukker opp bilder og flash back jeg ikke er 100% sikker på...den dårlig samvittigheten kjennes enda verre etter å fortalt behandler om bildene og følelsene som jeg bare kjenner, men ikke vet. Jeg kom til en ny behandler for noen måneder siden som spurte om jeg slet med fantasiflash back i tilegg, dermed ble jeg veldig usikker på det jeg har begynt å akseptere som en del av min historie. Er noe av det jeg opplever bare fantasi....? Har jo grublet mye over dette, tvilen er så vond. Den andre behandleren min har ikke vært så opptatt av dette. Når jeg har uttrykt tvil om det jeg husker til henne har hun sagt at det viktigste er å jobbe med de bildene og følelsene som er der, ikke spekulere på hva som er virkelighet... så lenge jeg ikke vet og hun ikke vet, er det bedre å fokusere på opplevelsen av overgrepene som er her og nå, i stede for å tenke for mye på hva som er den absolutte sannheten. Kanskje finner vi noen svar etter hvert...kanskje må man bare leve med at noe er litt usikkert. Mange ting vet jeg har skjedd, men en del er uklart for meg...selv om bilder og følelser er der. Jeg vet denne usikkerheten er vond...nesten en følelse av å være "perverse" på grunn av at bilder og følelser som er fortrengt kommer fram, uten å direkte huske. Du spurte farmor om hvordan hun greide å være åpen og la alt komme. Kanskje er det en blanding av det farmor skriver og redselen for at det ikke er sant. Håper du får noen brikker på plass etterhvert.... Min erfaring er at det er lurt å sette ord på det uklare også, og prøve å akseptere at det er normalt å kjenne dette uklare. Kanskje kommer det mer etterhvert som man geier å åpne opp og akseptere seg selv og det som kommer....selv om det er fryktelig vondt også! Kjenne på det gode, i det onde...du er kommer et steg videre for hver gang noe faller på plass, selv om det ikke alltid føles sånn.Skrevet for 3 år siden # -
farmor47
MedlemHei! Det er veldig vondt å gå vite, uten å vite. Ting gnager på deg fordi du tror ting har skjedd, men vet ikkje kva. Derfor må alt ut. Var ofte itvil eg og om det eg fikk frem og husket var virkelig. Men, eg skjønte att det stmte helt, da min søster sa til meg i ein annan samanheng." Du skal ikkje vere redd, det var berre deg han prøvde seg på ,ikkje meg". Med den lillse stningen datt alle bilder på plass. Til og med ho hadde skjønt det. Bilder som kommer frem er sant, gå utifra det. Jobb utifra det. Man går ikkje rundt og verker i kroppen, har det vondt både inni og utenpå for noe som ikkje har skjedd. Kjemp på jenter. Dere klarer det. Når eg har klatret opp på toppen så gjør dere det og. Eg brukte bildet om stigespillet en gang i sommer. det er ett godt bilde på livet og kampen. mann klatrer opp en stige og raser ned en annen, men står man på og kjemper videre så kjem ein dag heilt i mål. stå på, så får dere oppleve det gode liv. På veien dit, ta vare på dei gode stundene, for dei er der, det er berre å vere open for å sjå dei. lett for meg å sei, men det er sant .klemSkrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
Medlem[quote=farmor47]Det er veldig vondt å gå vite, uten å vite. Ting gnager på deg fordi du tror ting har skjedd, men vet ikkje kva. Derfor må alt ut. Var ofte itvil eg og om det eg fikk frem og husket var virkelig.[/quote] Jeg har det akkurat slik. Det er en del av kroppen som sier meg at jeg vet sannheten, men likevel vil ikke den andre delen være med på å bekrefte det. Og det var faktisk godt å lese at du også var i tvil og om det du husket var virkelig. Det er godt å få bekreftelse på at en ikke er alene om å føle det slik. [quote=farmor47]Man går ikkje rundt og verker i kroppen, har det vondt både inni og utenpå for noe som ikkje har skjedd.[/quote] Nei, det er det jeg også tenker på. Hvorfor gir kroppen så mange signaler hvis det ikke har skjedd?Skrevet for 3 år siden # -
Lillejenta
MedlemVet du, jeg har trodd at det å ikke føle sinne, og bare ha dårlig samvittighet for overgriper, var nok et bevis på at det faktisk ikke var sant. Men når vi er flere som har det slik, da er det vel greit og normalt for utsatte likevel kanskje? Og jo flere jeg har fortalt min "hemmelighet" til, jo mer dårlig samvittighet har jeg fått. Hm...du fikk meg på noen tanker nå. Takk skorpion, for at du fortalte det. [quote=skorpion]Jeg vet denne usikkerheten er vond...nesten en følelse av å være "perverse" på grunn av at bilder og følelser som er fortrengt kommer fram, uten å direkte huske.[/quote] Du får sagt det skorpion, akkurat slik kjenner jeg det også. Jeg skammer meg over bildet mitt og følelsene rundt det hvis det bare er fantasi. Men hvis det er sannhet, tror jeg ikke skammen er så stor. Takk for svar skorpion. Innlegget ditt fikk meg på mange tanker.Skrevet for 3 år siden # -
kristin
Medlem[quote=Lillejenta]Jeg har hatt ett konkret bildet i hodet mitt i mange år. Har såvidt begynt å snakke om det hos min behandler, og jeg har skrevet ned detaljert hva jeg ser på det bildet. Men nå er det som om bildet forsvinner i hodet mitt. Jeg klarer ikke å se det så tydelig som før. Jeg klarer ikke å beskrive det jeg ser lengre. Hva kan det bety? At bildet mitt bare er tull og tøys, noe jeg har oppfunnet selv og som går i glemmeboken ettersom tiden går? Eller kan det være at det forsvinner fra netthinnen fordi jeg har begynt å bearbeide innholdet? Det er veldig frustrerende, fordi jeg har en følelse av at jeg før ikke så alt på dette bildet. Og nå når det forsvinner, føler jeg at sjansen for å se det som "manglet" er liten. Kan et tredje alternativ være at jeg stenger av bildet i redsel for hva jeg evt. kan få se? Noen som har opplevd noe lignende, evt har kommentarer til dette?[/quote] Jeg tror at man kan stenge av når man er redd for å se sannheten. Jo åpnere man er, jo mer ser man.. dersom man velger å tørre å se. Man får ikke mer enn man tåler, ikke mer enn man klarer å ta imot.. Ble det uforståelig? Skrevet for 3 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.