Det har vært tøffe dager, jeg detter ned i disse svarte hullene hvor jeg ikke ser noen lysning. Føler meg totalt ensom, har bare ett ønske og det er å slippe å være til. Like fort som det kommer så går det litt opp igjen, akkurat som to verdener nesten. Jeg har alltid hatt forskjellige virkeligheter på en måte, vanskelig å forklare, føler jeg velger litt hva som er virkeligheten min av og til, litt ettersom......, men jeg tror det begynner å demre litt for meg, skjønner mer sammenhenger, skjønner at jeg detter når gamle ting blir trigget, skjønner kanskje til og med at det er faktisk meg som har opplevd overgrep. Jeg ser hvordan jeg som liten har skapt denne ene verdenen hvor alt har vært i orden og den eneste det var noen feil med var meg selv, det var måten å overleve på. Virkeligheten er ikke sånn, jeg har opplevd vonde ting, jeg skal jobbe ordentlig med det nå, for jeg orker ikke å dette lenger. Det å lese her inne at andre også tviler på sin egen sannhet men at dere våger å høre på den lille jenta, det gir meg litt mot til å prøve å høre på barnet i meg også. Er på vei opp igjen, håper det varer en stund nå.
Merker også at jeg har problemer med å fastholde min opplevelse av ting i møte med andre, tror jeg finner på, tar feil osv, akurat som jeg tviler på min egen historie, samme greia, men kanskje jeg endelig har skjønt litt av mekanismene bak.
Vel, dette ble rotete som alltid, men jeg må våge å dele litt her inne hvertfall, greit å være anonym når man bare føler seg dum 
