Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Mayalille
   Medlem

   Vanskelig det der med berøring.. Kanskje flere som sliter med det.. Jeg har ihvertfall store problemer med det, ihvertfall noen berøringer. Jeg var ute en tur med min kusine idag og da vi var inne i en butikk la hun intetanende hånden forsiktig på ryggen min, rett under skulderbladene.

   Det varte bare i noen sekunder, men for meg virket det som en evighet. Jeg krympet meg, trakk meg vekk og klarte å si at hun ikke måtte gjøre det. Egentlig vet hun det jo, men der og da glemte hun det. Og det skjønner jeg så inderlig godt. Det er jo en helt naturlig ting å gjøre, er bare meg og mine reaksjoner som er rare og "unormale," ihvertfall føler jeg de er det.

   Jeg merket også at dissosiasjonen satte inn, hjernen koblet på autopliot. Jeg husker ikke de neste minuttene, men min kusine sa etterpå at jeg hadde gått og funnet meg en genser, betalt og til og med svart henne på flere spørsmål før vi gikk ut av butikken og hun skjønte at noe var galt.

   Vi satte oss på en benk til jeg "kom tilbake." Så klarte jeg å forklare henne hva som hadde skjedd. Syns bare det er så vanskelig.. Hvorfor skal det være sånn at min egen kusine ikke skal kunne legge hånden på ryggen min uten at jeg "kobler ut"? Frustrerende!!

   Andre som sliter med dette?

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   pernille
   Medlem

   Ja, gjør det..jeg og !! slitsomt å frustrerende..føler meg så amputert liksom. Føler meg s åødelagt , der andre er helt normale er jeg helt rar å vanskelig. Når mannen min tar på meg må han alltid si fra først..ellers blir jeg liksom "borte" slitsomt, men han kjenner meg å akseptere det uten spørsmål, med ungene er det annerledes, de er bare hærlige uansett!! men det er kanskje naturlig ? jeg vet ikke....hva er normalt å ikke...har og et ENORMT behov for privatliv...kan ikke ha noen på badet når jeg er der..får fullstendig fnatt av det. kommer nok av at stefaren min aldri gav meg fred på badet..fulgte etter meg å satt å såg på meg om jeg badet\dusjet eller var på do. var jeg så frekk å låse døren ble det virkelig huskestue med straff å påfølgende overgrep.

   Taushet er overgriperens beste venn....

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Mayalille
   Medlem

   Godt å ikke føle seg så alene med dette.. Jeg må også vite om berøring på forhånd, da går det som regel greit, men noen berøringer takler jeg ikke uansett.. Jeg har ikke egne barn, men har noen nydelige tantebarn og de tåler jeg nesten alt fra.. Så rart at du også har det sånn! Men barn er vel "ufarlige"?

   Privatliv ja.. Jeg takler heller ikke noen på badet sammen med meg.. Det går IKKE.. Jeg har også fullstendig nakenfobi. Tåler ikke å se noen uten klær på, eller at noen ser meg uten klær på..

   Er et veldig overgrep det der, å bli fullstendig fratatt privatlivet i oppveksten. Lurer ofte på hva som får folk til å gjøre slikt mot små uskyldige barn..

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   carmen
   Medlem

   Jeg klarer ikke berøring hvis det kommer brått på, uten at jeg er forberedt, da reagerer kroppen umiddelbart, blir helt stiv i kroppen og kjenner at svetten begynner å piple, får lyst til å løpe min vei. Blir redd også hvis folk kommer bort til meg og sier hei feks, hvis de kommer litt overraskende på. Veldig slitsomt i dagliglivet, ikke minst i jobbsituasjon. Hvis noen plutselig lener seg over meg feks eller setter seg litt tett inntil uten at jeg er forberedt, da er jeg alvorlig ute å kjøre. Akkurat disse tingene synes jeg ikke slipper taket selv om jeg har jobbet mye med meg selv, blir så redd for at det aldri skal gå over. Føler jeg går rundt med en radar som prøver å fange opp alt som skjer rundt meg, men kan jo ikke ha kontrollen hele tiden heller.
   Men barna er en annen sak ja, finnes ikke noe bedre enn å klemme på ungene mine

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Ja utkoblingen kjenner jeg meg meget godt igjenn på. Det du beskriver om å snakke om og ikke være tilstede dette skjer ofte hos meg. Kansje den automatiske overlevelsesevnen som har oppstått i oss som har disosiasert så mange ganger at vi har sluttet å telle og følge med på hva som egentlig skjer rundt osss.

   Om noen står bak meg krymper jeg og slutter nesten å puste... Uten at de en gang er borti meg, det er pusten og den "nærhets" føleslene at noen er der.. Fryser!

   Liker ikke at folk tar borti meg, noen ganger skvetter jeg, andre kan jeg fyke til uten forvarsel hvis de berører meg uanmeldt. Andre ganger bare rømmer jeg bort inni meg eller bare springer bort også. Som ett piggsvin med pigger som slår ut!

   Savner å gi sønnen min klemmer, derfor holder jeg godt rundt bamsen min som jeg alltid har hatt med meg. Får til å sove om natten da. men MÅ låse døren! Føler som jeg fenglser meg selv, men gjør hva som helst for å beskytte meg selv heretter. Ikke flere overgripere på listen min nei takk!

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Mayalille
   Medlem

   Det er nok den overlevelsesmekanismen som slår inn når vi "forsvinner" ja.. Men det er så slitsomt når det skjer. Er livredd for å miste kontrollen og har av og til gjort mange rare ting når jeg har vært "borte" er ekkelt.. huff..

   Jeg takler heller ikke særlig godt at noen står bak meg, ihvertfall ikke hvis de er veldig nær. Men verst er berøring uten forvarsel. Noen berøringer kan jeg takle, men den følelsen av en hånd mot ryggen, den klarer jeg ikke. Da kobler hodet fullstendig ut. Myke, forsiktige berøringer er helt vanvittig skremmende.

   Forstår veldig godt at du savner å gi din sønn klemmer Janne- Helen.. Forhåpentligvis kommer du til et punkt hvor det blir annerledes!

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   kjmaelan
   Medlem

   Jeg er i et forhold, som nå er inne i det tredje året. Min kjæreste, kvinne, har vært utsatt for repeterende overgrep som barn og en voldtekt som voksen. Hun har i perioder sterkt behov for å være alene i sine trygge omgivelser. Til å begynne med følte jeg dette som en avvisning, men har lært etterhvert at dette ikke er det og respekterer når hun setter grenser.Hennes grenser har så til de grader ikke blitt respektert så tydelige grenser er viktig for henne. Vi har bodd sammen i nesten et år og vi har funnet ut at vi flyttet sammen for tidlig. For å bevare kjærligheten vil vi nå bo hver for oss og møtes i gode stunder. Jeg sliter også med mitt, ikke fysiske overgrep.
   Vi har snakket mye om hennes opplevelser, far som overgriper, og også hun dissosierer og noen ganger vet jeg ikke hvor hun er, mentalt, og om hun er voksen person eller liten pike. Hun er til tider helt følelsesløs og vil da ikke ha berøring. Gjennom vårt forhold har hun kommet i kontakt med egne gode følelser og har oppdaget nær relasjon og tilstedeværelse også på intimt plan. Men klarer hun ikke mer og føler, ved mitt fysiske nærvær, at jeg er innvaderende og truende i perioder. Vi har gåt til parsamtale på SMI og hun begynner nå i terapi. Jeg har fryktelig vondt av henne og står ved siden av henne gjennom det hun nå skal igjennom. Hun hater kroppen sin, ønsker noen ganger å dø eller selvskade seg, det er så leit og trist for hun er en fantastisk person som jeg er veldig glad i, hun er ofte redd for ordet "være glad i, det gir ikke mening for henne og hun skjermer seg. Når hun går igjennom sine vanskelige perioder kan jeg ikke hjelpe henne og får heller ikke lov, hvilket jeg repekterer. Andre ganger en hun nær og ønsker intimitet, hun har gjennom vårt forhold sluttet med å "kappe hodet" som hun sier og det er fint. Hun har bodd alene i 16 år, uten noe forhold til en mann, så hun er modig som har turt å gå inn i et forhold med meg.
   Jeg søker kunnskap omkring problematikken. Har lest mye på dette nettstedet og kjenner igjen mange av innsenderenes personlige beskrivelser og det er forferdelige beskrivelser og vondt å lese. Søker litteratur som kan gi større innblikk slik at jeg forstår mer omkring dette. Er det noen der ute som vet noe om dette og hvor jeg kan henvende meg for å få mer kunnskap? det ville være fint. Og kanskje noen kan gi råd om hva jeg kan gjøre for kjæresten min? Og hva jeg ikke skal gjøre?

   Hilsen en som vil hjelpe.

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   mosmo
   Medlem

   jeg sliter kjempe mye med det.. takler ikke klemmer for eks.
   for når mennesker gir en klem kommer enten hode eller hender nærme halsen
   jeg takler ikke når folk har hender i nærheten av halsen.. trenger ikke være direkte på halsen bare i nærheten.. da får jeg masse flashbacks og kobler helt ut.. husker veldig lite.
   takler tilogmed ikke når min egen datter skal gi meg klem.
   noen ganger går det bra, noen ganger ikke, da må jeg bare sette meg ned mens hun gir meg en klem.. syns det er skrekkelig å ikke kunne få en klem av min egen datter.. føler meg tapt...

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   Mayalille
   Medlem

   Ser det er lenge siden du skrev dette, kjmaelan, så vet ikke om det er så mye nytte i å svare, men jeeg velger å gjøre det allikevel, kanskje du kommer over det, leser og får nytte av det, kanskje noen andre kan få nytte av det.

   I et forhold blir der mye fokus på kropp og følelser, og alt dette trigger historien til de som har bakgrunn med overgrep. Gode følelser kan være like ille som vonde følelser, berøringer kan føles truende og innvaderende selv om man vet med den voksne og rasjonelle delen at det slett ikke er sånn. Det som er uendelig viktig i et forhold er å bygge trygghet. Hun må kunne stole på at du kun skal gjøre de tingene hun selv ønsker, at du kun skal berøre henne når hun klarer det og tørre å tro på at du er glad i henne selv om dere ikke har et intimt forhold. Hvis man virkelig elsker noen da elsker man ikke den personen pga det intime, men for personen selv. Den intime delen er et pluss. Klarer du å si det til henne? Få henne til å tro på det? Klarer du å være såpass avholdende at du lar henne få bruke den tiden hun selv trenger på å bygge egne grenser, slik at hun tørr å si nei, og dermed også si ja, når hun faktisk ønsker?

   Dersom dere klarer å bygge en slik tillitt og en slik trygghet dere imellom, da vil dere vinne mye. Da vil hun klare å la deg være hos henne og orke din berøring også når ting er vanskelig, fordi hun vet at alt ikke handler om noe seksuelt. Det å bli trygg på vanlige berøringer, som en klem, bli holdt rundt, stryking på ryggen eller magen, kan bli trygt og godt, fordi hun ser at det ikke MÅ føre til noe mer, men at berøringen stopper der, at hun har lov å si nei.

   Dette handler ikke om avvisning fra hennes side nei, det handler ikke om at hun ikke er glad i deg, det handler om at alt som har med berøring å gjøre er så dobbelt pga hennes fortid. Alle berøringer er som regel farlig, fordi ALLE berøringer handler om noe seksuelt og ALT leder til noe mer.

   Klarer man å komme over den, bli trygg på at partneren kan berøre en uten at det er noe seksuelt over det, klarer man å bli trygg på at det er lov å si nei, da kan man også kjenne på at berøringen kan være god, at det er godt å bli tatt på. Og etterhvert vil det også bli trygt å ha et såpass intimt forhold som du og nok hun også, ønsker seg.

   Dette med dissosiasjon er vanskelig når man lever i et parforhol. Der er det viktig at du tar alle signaler hun sender ut på alvor. At du sier til henne, enten som voksen eller når hun dissosierer og er liten, hvem du er, at d\hun er trygg, at du ikke skal gjøre henne noe, at der ikke er noen farlige der og at du kan passe på henne. Spesielt er det viktig å understreke dette med berøring når hun dissosierer, gjør aldri noe seksuelt med en som dissosierer, da kan der oppstå nye traumer. Det er viktig å påpeke at det er noe hun aldri MÅ gjøre, at det er kun noe hun skal gjøre dersom hun ønsker det,og kun når hun er voksen og helt og holdent seg selv, ikke dissosiert.

   Det høres virkelig ut som om du bryr deg om henne og at det er vondt for deg å se henne i denne situasjonen. Husk bare å ta vare på deg selv også oppi dette. Det er krevende og vondt å være nær pårørende til en utsatt..

   Håper du leser dette. Om du gjør det og du trenger å snakke mer om det, så gå mer enn gjerne inn på bloggen min, skriv en mail eller meld deg inn i forumet jeg har opprettet.

   Klemmer og lykke til.

   Skrevet for 8 måneder siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.