Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Maja
   Medlem

   Hei er det mange av dere som sliter med angst etter det vi har vært igjennom

   Selv sliter jeg mye med det. Sosial angsten er kanskje den aller verste.

   Jeg sitter akkurat nå med en diger rivende følelse inni meg som får det til å dirre selv lengst ut i fingertuppene, jeg er begynt på skole igjen, har ikke gjort det på 13 år.

   Da måtte jeg slutte på grunn av at barndommen inhenta meg grådig, siden har jeg levd med angst, har vært så dårlig til tider at jeg helst ikke ville se noen, det å gå på butikk for å handle selv det minste, førte til totalangst, der jeg ikke hadde mulighet til å huske hva jeg skulle ha, selv om det kunne være bare en ting, var det noe jeg leita etter kunne jeg stå og se i hylla i minutt etter minutt uten og se det jeg var ute etter enda det sto rett foran meg.
   Og så var det å komme til kassen, rødflammet, svett og helt svimmel, klare og betale, presse frem et smil og omsider komme seg ut. Endelig ute innser jeg at jeg er gjennombløt, av svette. Helt gjennombløt.
   Og dette til og med i en butikk jeg er vant til.

   Dette er blitt bedre, men nå er det andre boller, nå sitter jeg og skjelver og føler meg dum. Jeg har begynt på skole på deltid, gleda meg vannvittig til og ta igjen det tapte, vise at se her jeg kan. Har arbeidet i år inn og år ut for og få helse nok til og begynne igjen. Prøve og nå mål og drømmer.

   Geleklommpen jeg er nå er ikke like fokusert på drømmen og målet, på nytt igjen stopper angsten opp all drivkraft, den kraft jeg skulle bruke til og løfte hodet, til å ikke bry meg hva andre gjør og tenker om meg.

   Langt inni meg hører jeg en liten redd stemme som sier til meg at nei jeg bryr meg ikke om alt det jeg tror andre mener om meg. Jeg er god nok slik jeg er. Men den er bitte liten, nesten nyfødt, hes og spinkel i stemmen.
   Enten drukner den i angsten, ellers får den vokse og ta tak i angsten og holde den i sjakk. Ikke vet jeg, akkurat nå føles det tryggest å gjemme seg bort, finne seg et jordhull helt for seg selv og slippe og føle, slippe og være til, slippe å være meg.

   Dette var mye trist, det var nok litt greit og skrive det ut. Kanskje noen av dere også sliter med forskjellig angster? Delt byrde er lettere å bære på.

   Ønsker dere ei god helg!

   Maja

   "Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   Liiz
   Medlem

   Hei Maja.
   Har hele livet slitt med angst og sosial angst.. Har hatt virkelig problemer med å bli videre kjent med personer rundt meg...har de komt for nærmt har jeg trukket meg unna og fått panikk. Har opplevd mye som tilsier de tingene jeg har slitt med men har aldri innsett det før de senere år. Det har også gjordt at jeg har følt mye på at det er noe galt med meg og hvorfor er jeg slik..?
   På skolen ble jeg endel baksnakket og gjordt narr av, vet de synes jeg var rar.. holdt meg for meg selv og om noen snakket til meg så rødmet jeg og så i bakken...
   Angsten har alltid vært der, i mer eller mindregrad i de siste årene. Men synes det bare går bedre og bedre... og det er verdens beste følelse og kunne slappe av sammen med andre og knytte vennskap...derfor er jeg bevisst på at jeg skal jobbe enda mer med det.... nå kan jeg snakke lettere med fremmede og bli kjent, Men merker når det bli litt mer personlig får jeg panikk. men tenker at jeg trenger bare si det jeg vil... gjør vondt når noen snakker om familien sin og at de f.eks savner moren sin o.l. helt hverdagslige ting, da går jeg for meg selv og gråter av og til..
   Har også i perioder hatt problemer med å bare gå på butikken f.eks. eller en liten tur...ser for meg oppi hodet mitt hvilken vei som er "tryggest" å gå osv.... merkelig og slitsomt...
   Har hatt problemer med å gå på skole pga angst og alltid følt meg utenfor... Har virket håpløst. Men nå i høst begynte jeg på høyskolen og skal ta 3år... følte først at kommer vel ikke til å klare dette som vanlig... men det går veldig fint og kjempegrei folk i klassen... tør å bli kjent med folk, selv om noen blir jeg veldig usikker rundt.. Liker det jeg holder på med og vet at jeg klarer det om jeg virkelig vil... Det som har ødelagt for meg er jo ikke at jeg ikke er flink men at jeg har hatt store problemer som har styrt meg.... føler jeg har litt mer styring nå..
   Vet kordan følelsen er de du føler at du ikke kommer til å klare noen ting.. Har brukt mange mange år for å styrke selvtilliten min og føler meg mye mer sikker på meg selv.... Det er tungt men verdt det...Livet e4r verdt å leve,har mye bra i vente
   Har gått i terapi i mange år....det er først de siste 3årene ca jeg har innsett ting som har skjedd med meg og sett sammenhenger...men tenker jeg har lang tid igjen...for veldig vanskelig likevel å snakke om ting...att det ska være så vanskelig da !!!!!!!!!!!!Piss.. Har truffet verdens beste psykolog...Hun er så utrolig flink og engasjert..og hun sier ofte ting rett ut...kan bli litt provosert,hehe, men trengt å høre det... Er så heldig å ha fått hun til behandler
   Og det som har hjelpt meg masse er at jeg har gått i slike gruppeterapi, veldig bra...selv om det har vert tøft og ha lyst til å slutte fordi det va skummelt så hjelper det deg på sikt.. Har gått i uttrykksterapi, psykisk treningsgruppe og nå enkel samtalegruppe terapi...da du på en måte må ta ordet selv og prate om det du vil.... kanon at det finnes slike tilbud!!!!!!
   Annbefales...

   Bare skriv til meg privat om du vil snakke mer...
   Klem Liiz

   Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.