Amandas hemmelighet Jeg har også en historie å fortelle. En smertefull historie, som desverre ikke er enestående. Jeg har fortalt den før, så det er i og for seg ingen hemmelighet. Men jeg har sjeldent fortalt den på en seriøs måte. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Det er så mye. Og så lite. Føler vel også at historien ikke er alvorlig nok til å skrives ned her. At den ikke er verdt å dvele for mye ved. Det er så mange andre som har opplevd langt værre ting enn jeg. Likevel føler jeg et sterkt behov for å få historien ut. Få den ned på papir. Likevel gjør det vondt i kroppen. Jeg svetter og hjertet mitt dunker hardt. Kvalmen sitter i halsen. Jeg kjenner en sterk motvilje i meg. Kvier meg for å skrive dette. Det gjør så vondt. Så fryktelig vondt! Av og til er ikke følelsene til å holde ut. Jeg må i perioder tvinge meg selv til å ikke tenke på det. Jeg er ofte nødt til å gi meg selv skylda for det -hvis ikke greier jeg ikke holde ut. Av og til vil jeg bare dø. Slippe unna. Hva skal jeg skrive? Hva er det å si som ikke er blitt sagt? Hvordan skal jeg gjøre en lang historie kort? Hvordan presse 10 år inn på en side eller to? Vel, jeg får prøve... Voldtekt... Jeg tenkte aldri at det var voldtekt jeg hadde vært utsatt for. Først for et år siden fikk jeg hjelp til å forstå og innrømme at det var, ja nettopp voldtatt jeg hadde blitt. Jeg har alltid syntes veldig synd på voldtektsofre. Men jeg... Jeg har da aldri vært no offer for noe som helst! Alt jeg har opplevd i mitt liv, har vært min egen feil! Fordi jeg er ond, løssuppen, villig og "fri"...Fri ja...Det er vel det siste jeg er! Voldtektene, eller overgrepene skjedde for ti år siden. Da jeg var tretten. Jeg var en liten og redd trettenåring, med et stort behov for å bli sett. Jeg husker ikke så mye av overgrepene. Bare enkelte episoder. Og en setning: "Vi er brødre og vi deler på alt". Det inkluderte meg. Kroppen min. Kjønnet mitt. Livet mitt. Friheten min. Det var to Etiopiske brødre og kompisen deres. De var rundt ti år eldre enn meg. Første gangen ville jeg ikke. Så nei og prøvde å stoppe han flere ganger, men han bare fortsatte. Jeg husker jeg hadde på meg en beige sommerkjole med trykknapper nedover hele fronten. Han rev opp knappene. Jeg hadde mensen, så jeg vet ikke om jeg blødde... Jeg husker ellers ingenting av denne først gangen. Min debut. Etter dette skjedde det flere ganger. Jeg møtte dem frivillig, derfor ble det hele min skyld i ti år etterpå. En venninne av meg hjalp meg litt med tidsperspektivet. Det foregikk i en periode på rundt om tre måneder. Jeg traff dem jevnlig. Jeg gikk visst på rundgang. Først han ene, så han andre, så han tredje. Og ihvertfall en gang med de to brødrene samtidig. Da husker jeg at jeg blødde. Men ikke fra kjønnet... Det må ha gjort vondt. Både fysisk og psykisk. Husker ikke hva jeg tenkte eller følte. Jeg var redd og forvirra. Skjønte ikke hva som skjedde. Bare at det var noe galt med det. Men jeg skjønte heller ikke nok til å prøve å løpe. Stikke av. Eller slutte å treffe dem. Det har jeg alltid klandret meg selv for. Hvorfor gjorde jeg ikke mer motstand? Gikk det så fort å ødelegge meg? Dette har preget så mye av livet mitt. Forandra meg. Gjort meg anderledes. Gjort meg "løssluppen" og "villig". Uten at jeg egentlig visste at det var dette som var grunnen, før ti år senere. For at jeg skulle overleve, MÅTTE dette være min feil. Jeg tok på meg skylda. Og slikt straffer seg. Det ble en hard straff å sone for andres synder! Det var derfor jeg kunne fortelle om det. Fordi jeg "tok ansvaret for hva jeg hadde vært med på" som jeg ofte sa. Men jeg snakket alltid om det som at det var min skyld. Ville ikke snakke inngående om det. Tilla det lite betydnig for mine problemer og min livsførsel, som blandt anna innebar veldig mye tilfeldig sex og selvdestruktiv adferd. Jeg var inn og ut av psykiatriske avdelinger i flere år. Begynte først hos psykolog da jeg var femten. Gikk på forskjellige slags anti-depressiva. Ingenting hjalp noe videre. Enda jeg prøvde å fortelle historien min, tok ingen av psykologene eller legene det alvorlig. De tok aldri tak i det. De bare godtok at jeg ikke ville snakke om det. At det var min feil. Jeg begynte å skade meg selv som attenåring. Kuttet meg selv på armene med barberblad. I løpet av 2-3 år ble det større og større kutt. Dypere og dypere. Jeg visst ærlig talt ikke hvorfor jeg gjorde det eller hva godt de gjorde. Må ha vært virkelig desperate rop om hjelp. Noen måtte da skjønne hva som feilet meg? Det var fortvilet! Ingenting hjalp. Ikke terapi, ikke medisinene, ikke innleggelsene, ikke det et og et halve året jeg bodde på et flott botreningssenter fullt av fagfolk. Og heller ikke selvskadingen førte meg noe sted. Jeg opplevde mye tøft de gangene jeg var på sykehus. Beltelegging (hvordan drepe et menneske med angst og fysisk uro...), skjerming, overvåking... Siste gangen jeg var innlagt sluttet jeg å spise i flere måneder. Jeg nektet også behandling og tilslutt skrev jeg meg ut - mot alles anbefalinger. Jeg bestemte meg for at jeg fikk klare meg selv og "fikse" livet mitt på egenhånd, uten hjelp fra andre. Da fikk jeg heller dø hvis jeg ikke klarte det! Etter et år med mye fyll og fest, sex og dop ble jeg kjent med en jente som overtalte meg til å prøve terapeuten hun gikk til, for hun skulle være helt genial. Jeg for min del tvilte sterkt på dette. Motvillig avtalte jeg en time hos henne. Heldigvis! Denne terapeuten var faktisk fantastisk. Ikke som de tidligere jeg hadde sett. Hun skjønte med en gang hva jeg hadde opplevd og at det var alvorlig, fordi hun var åpen om at hun også hadde vært utsatt for overgrep. Endelig har jeg fått fatt i årsaken til mange av mine lidelser og smerter. Årsaken til hvorfor mine tidligere forhold ikke fungerte. Hvorfor jeg hadde sex med nesten hvem som helst, når som helst. Jeg fikk svar på hva jeg rømte ifra. Det gjør fortsatt sinnsykt vondt og jeg føler meg fortsatt ofte anderledes enn andre. Men det hjelper litt å vite årsaken. Jeg har innsett at dette nok vil prege meg resten av livet. Prege mitt syn på menn, på meg selv, på sex. Fortsette å gjøre det vanskelig for meg selv å sette grenser iforhold til andre mennesker. Men jeg håper å finne en måte å takle det vonde på. Takle angsten. Angsten er det verste av alt. Nei forresten, det værste av alt er selvforakten. Og hvordan dette hindrer meg i å stole på de jeg er gla i og elsker. Hindrer meg i å stole på meg selv. Og hvordan det gjør god og vakker sex, skummelt, skittent og vondt! Det verste er å fortsette å hate seg selv, tvile og skamme seg, enda man vet med fornuften at en ikke behøver det. Kroppen og følelsene sier noe annet! Amanda
Amandas hemmelighet
(1 innlegg) (1 deltaker)Svar
Du må være innlogget for å skrive.