Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Lillejenta
   Medlem

   Her er en liste over vanlige senvirkninger for overgrepsutsatte. Noen kan ha mange av de, noen få, og noen kan ha senvirkninger som ikke er nevnt her. Lista er funnet på smiso sine nettsider.

   - Utrygghet
   - Manglende tillitt til mennesker
   - Liten tro på egen evne til å mestre og lavt selvbilde
   - Kroppslige problem, muskelspenninger
   - Energitap og dårlig immunforsvar
   - Selvskading og selvdestruktiv atferd
   - Spiseforstyrrelser
   - Psykiske problemer og psykosomatiske tilstander
   - Vanskelig forhold til egen kropp, nærhet og seksualitet
   - Vanskelig å grensesette ved sinne og selvoppofrelse
   - Skam og skyldfølelse
   - Rastløshet og konsentrasjonsproblemer
   - Depresjon, angst og sosial angst
   - Følelse av å være annerledes
   - Identitetsforvirring og redsel for å bli gal
   - Isolasjon
   - Stort kontrollbehov
   - Problemer m opplevelse av egen kjønnsrolle
   - Hallusinasjoner
   - Søvnvansker og mareritt
   - Følelse av å være skitten, ekkel, ødelagt og/ eller pervers
   - Bagatellisering av overgrep
   - Ønske om å forsvinne og suicidalitet
   - Tendens til å bli offer på nytt
   - Utvikling av overgrepsatferd og en aggressiv, konfliktskapende væremåte
   - Dissosiative lidelser og hukommelsesproblemer
   - Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

   Her er det mange punkter som kan være "tegn" på at en har vært utsatt for overgrep. De uthevede punktene gjelder meg personlig, og de fleste er som du ser uthevet. Likevel klarer jeg ikke å forstå og akseptere at jeg har blitt utsatt for overgrep som liten jente. Og det er fordi jeg ikke husker noe av det, og ikke klarer å få opp bilder av overgrep. Jeg har kun følelser av at det har skjedd, og det er forferdelig slitsomt. Jeg klarer ikke å akseptere at det virkelig har skjedd, men heller ikke at det ikke har skjedd. Jeg vet jeg er utålmodig, ting tar tid å få frem. Og jeg vet at ting kommer frem når en er klar for å ta imot det som kommer, men likevel...! Hadde jeg ennå klart å stole på mine egne følelser, og klart å akseptere at jeg faktisk ikke vet mer enn som så på nåværende tidspunkt! Men jeg klarer ikke. Og det er frustrerende, og til og med skamfullt. Det må være ti ganger bedre å vite sannheten. Da vet en i allefall hva en driver og bearbeider. Jeg føler meg mutters alene når det gjelder akkurat dette. Og denne alene-følelsen og annerledesfølelsen er sterk. Noen som kjenner seg igjen?

   Skrevet for 2 år siden #
2. 

   TRULTE
   Medlem

   Hei.sitter her å griner og har det så vondt etter å ha lest om "symptomene"..Har ikke mine ting oppe i bevisstheten..det ligger og gnager og sliter meg halvt ihel...er så lei av å være der.har ødelagt mye av det "gode"i forhold til barn og mann..har alltid kjent at det er NOE galt med meg...og nå er det kommet litt opp..Jeg er så ensom i "min"verden..orker ikke lengre å ha kontakt med "normale"mennesker...venner,familie,jobb og ser helst at jeg får være ifred hele tiden..men det går jo ikke pga familie.Men skulle ønske jeg kunne hatt noen.Håper det kan dukke opp ett menneske i nærheten.

   Skrevet for 2 år siden #
3. 

   TRULTE
   Medlem

   Hei,jeg lurer på hvilken hjelp du får eller tenker på å få? Jeg har spurt om råd her inne på Faenheller, men ville høre med deg tenkte jeg.

   Skrevet for 2 år siden #
4. 

   Lillejenta
   Medlem

   Trulte. Nå er du ikke ensom lengre, ikke jeg heller, vi er i allefall to som kjenner på mye av det samme. Kjenner meg igjen i det du skriver. Det sliter noe helt forferdelig å ikke vite sannheten. Og det å ha kontakt med andre rundt meg, er ikke så lett. Det får meg til å føle meg enda mer ensom egentlig, de forstår ikke likevel. Jeg går i psykiatrisk behandling ukentlig og har også kontakt med Senter mot incest og seksuelle overgrep. Begge deler er veldig godt for meg.

   Skrevet for 2 år siden #
5. 

   TRULTE
   Medlem

   Hei..takk for svar.Skal høre med legen min om kjenner til noe her i nærheten..og så håper jeg at jeg får hjelp nå. De har ikke vært så flinke med å "analysere"overgrep, men nå vet jeg mer hva hjelp jeg ønsker..Jeg tenker det har skjedd mye i fortiden som har satt sine DYPE spor,og jeg har hatt mine "metoder"for å holde ting i sjakk, men det går ikke lengre..Men det som jeg tenker er litt det at jeg "husker"jo ikke...har jeg da noe på et slikt senter å gjøre? HUff nå spør jeg mye..men er du i gruppe eller alene? Huff nå ble det sent..Natta

   Skrevet for 2 år siden #
6. 

   idalie
   Medlem

   Her er en liste over vanlige senvirkninger for overgrepsutsatte. Noen kan ha mange av de, noen få, og noen kan ha senvirkninger som ikke er nevnt her. Lista er funnet på smiso sine nettsider.

   - Utrygghet
   - Manglende tillitt til mennesker
   - Liten tro på egen evne til å mestre og lavt selvbilde
   - Kroppslige problem, muskelspenninger
   - Energitap og dårlig immunforsvar
   - Selvskading og selvdestruktiv atferd
   - Spiseforstyrrelser
   - Psykiske problemer og psykosomatiske tilstander
   - Vanskelig forhold til egen kropp, nærhet og seksualitet
   - Vanskelig å grensesette ved sinne og selvoppofrelse
   - Skam og skyldfølelse
   - Rastløshet og konsentrasjonsproblemer
   - Depresjon, angst og sosial angst
   - Følelse av å være annerledes
   - Identitetsforvirring og redsel for å bli gal
   - Isolasjon
   - Stort kontrollbehov
   - Problemer m opplevelse av egen kjønnsrolle
   - Hallusinasjoner
   - Søvnvansker og mareritt
   - Følelse av å være skitten, ekkel, ødelagt og/ eller pervers
   - Bagatellisering av overgrep
   - Ønske om å forsvinne og suicidalitet
   - Tendens til å bli offer på nytt
   - Utvikling av overgrepsatferd og en aggressiv, konfliktskapende væremåte
   - Dissosiative lidelser og hukommelsesproblemer
   - Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

   Her er det mange punkter som kan være "tegn" på at en har vært utsatt for overgrep. De uthevede punktene gjelder meg personlig, og de fleste er som du ser uthevet. Likevel klarer jeg ikke å forstå og akseptere at jeg har blitt utsatt for overgrep som liten jente. Og det er fordi jeg ikke husker noe av det, og ikke klarer å få opp bilder av overgrep. Jeg har kun følelser av at det har skjedd, og det er forferdelig slitsomt. Jeg klarer ikke å akseptere at det virkelig har skjedd, men heller ikke at det ikke har skjedd. Jeg vet jeg er utålmodig, ting tar tid å få frem. Og jeg vet at ting kommer frem når en er klar for å ta imot det som kommer, men likevel...! Hadde jeg ennå klart å stole på mine egne følelser, og klart å akseptere at jeg faktisk ikke vet mer enn som så på nåværende tidspunkt! Men jeg klarer ikke. Og det er frustrerende, og til og med skamfullt. Det må være ti ganger bedre å vite sannheten. Da vet en i allefall hva en driver og bearbeider. Jeg føler meg mutters alene når det gjelder akkurat dette. Og denne alene-følelsen og annerledesfølelsen er sterk. Noen som kjenner seg igjen?

   Jeg sitter nå å gråter så tårene renner fordi jeg er i samme situasjon. jeg har lest lista di og kjenner meg igjen på nesten alle pungter, spesielt de du har uthevet.. jeg er i akkurat samme tilfelle som deg å bare brøyt sammen nå som jeg vet at det har skjedd. Tror jeg prøver å akseptere men helst bare vil late som ingenting. Annerledes, isolasjon å sosial angst er noe av det jeg sliter mest med. daglig.. jeg ønsker kontakt så bad ^^

   Skrevet for 2 år siden #
7. 

   Lillejenta
   Medlem

   Hei..takk for svar.Skal høre med legen min om kjenner til noe her i nærheten..og så håper jeg at jeg får hjelp nå.
   De har ikke vært så flinke med å "analysere"overgrep, men nå vet jeg mer hva hjelp jeg ønsker..Jeg tenker det har skjedd mye i fortiden som har satt sine DYPE spor,og jeg har hatt mine "metoder"for å holde ting i sjakk, men det går ikke lengre..Men det som jeg tenker er litt det at jeg "husker"jo ikke...har jeg da noe på et slikt senter å gjøre? HUff nå spør jeg mye..men er du i gruppe eller alene?
   Huff nå ble det sent..Natta

   Jeg går i både en gruppe og har enesamtaler med veilederen min, og begge deler er utrolig hjelpende for min del. Og jeg har tenkt og tenker av og til fortsatt som deg,....har jeg egentlig noe å gjøre på senteret? Og svaret er JA, jeg er der for å bearbeide min historie, selv om jeg føler at min historie er vag og liten fordi jeg ikke husker noe. Den er viktig uansett, og det er din historie også. Vil anbefale deg å ta kontakt med et slikt senter om det finnes i nærheten av deg. De er så utrolig godt å møte den forståelsen, respekten og støtten fra de som jobber der, og også fra andre utsatte som går der. Det er verdt å prøve i allefall.

   Skrevet for 2 år siden #
8. 

   Lillejenta
   Medlem

   Jeg sitter nå å gråter så tårene renner fordi jeg er i samme situasjon. jeg har lest lista di og kjenner meg igjen på nesten alle pungter, spesielt de du har uthevet.. jeg er i akkurat samme tilfelle som deg å bare brøyt sammen nå som jeg vet at det har skjedd. Tror jeg prøver å akseptere men helst bare vil late som ingenting. Annerledes, isolasjon å sosial angst er noe av det jeg sliter mest med. daglig.. jeg ønsker kontakt så bad ^^

   Kjære idalie

   Skjønner at dette ble vondt for deg. Samtidig ser jeg ut fra det du skriver at det på en måte også var noe bra i det. Du prøver å akseptere skriver du, men vil helst bare late som ingenting. Det beste på sikt, er jo at du erkjenner fakta, og hvis det er det du er i ferd med å gjøre nå, så er det bra selv om det er kjempevondt. Ser du det selv?

   Og bare skriv hvis du ønsker det

   Skrevet for 2 år siden #
9. 

   Synnemor
   Medlem

   Jeg kjenner meg også veldig igjen. Spesielt i den ensomhetsfølelsen. Har liksom alltid følt meg så annerledes, så rar, at jeg ikke passer inn noe sted..... at jeg bare er her, men egentlig ikke burde ha vært her....

   Skrevet for 2 år siden #
10. 

    Janne-Helen
    Medlem

    Jeg har vært der og vet kor smertefullt det er.. Men å vite at det faktisk har skjedd og faktisk er sant gjør det også mye vondere... Fordi det er alt så for sykt. Kontrastene fra en du er "glad" i som kan finne på gjøre noe SÅ sykt mot deg... Det å måtte lære puste i sannheten, lære leve med det... Ta tilbake et liv og leve, ikke bare eksistere. Alene følelsen vil ikke forsvinne, den er der hele tiden... Nå har jeg fått stillhetens tomhet rundt meg. Fordi alle tror at "hei nå blir alt så mye bedre for deg".. Tror du ja, du lever ikke med arrene, du lever ikke med den utryggheten som har grodd seg fast. Du forstår bare ikke når du sier det... Alle minnene som kommer tilbake som du skal måtte leve med hver dag.

    Du sier det så klart Synnemor, passer ikke inn, føler meg som en ailien... Feil planet...

    Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

    Skrevet for 2 år siden #
11. 

    Maja
    Medlem

    Det er vondt å ikke vite, men ane.

    Jeg vet jeg ble utsatt for overgrep, men husker så lite. Noen ganger tror jeg nesten det bare var en forferdelig vond drøm, men desverre det var det ikke, det sier alle symtomene og de få bruddstykkene av hukommelsen. Lista dere skrev er slik jeg har det, det meste av den.

    Hvorfor kan jeg bare ikke få huske, tror det ville hjulpet.
    "det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"

    "Det er tungt og ta tilbake en barndom som er tapt"

    Skrevet for 2 år siden #
12. 

    Rachel
    Medlem

    Hei, jeg lurer på om det finnes opplegg som gjør at man kan huske, gradvis mer og mer etterhvert? Men det er vel for å beskytte seg selv for å kunne overleve og å klare å
    eksistere sammen med overgriperen uten å gå helt i stykker at man husker så lite.
    Man har jo ikke noe valg som liten unge, man er utlevert til den voksens unormale seksualitet.
    Ihverfall tror jeg disse mekanismer er sterkest jo yngre man er, for barnet er jo helt
    avhengig av den voksne som på den ene siden skal være en slags beskyttelsesperson, på den andre siden oppleves som en farlig person som gjør ting som griper over de "normale" grensene mellom voksne og barn og mellom foreldre og barn.
    Nå som voksen husker jeg enkelte episoder med min stefar som sier meg nå i ettertid at dette var et ikke normalt voksen-barn forhold.Dessuten er det mange rare kroppsreaksjoner hos meg som også forteller meg at her er det skjedd ting som ikke skulle ha skjedd.Endelig har jeg lært å skjønne at dette ikke min egen skyld men den voksnes . Det som også skjedde var at denne mannen formidlet til meg at jeg var en
    "dårlig pike" en "hore" osv.det var altså min "skyld" at jeg som bitteliten "utfordret" ham!
    Å bli kvitt denne skammen har tatt tid og enda jobber jeg med det.Det som må til for å
    få det bedre i vårt nåveærende liv er en aksept for at det vi føler er autentisk og viktig og at kroppen og sinnet "husker" det vi vil glemme. Altså at vi tar vår kropp og vårt sinn på alvor og ingen andre skal fortelle oss at det vi så smertelig må erfare
    i kropp og sinn er "falske" minner.
    Listen ovenfor gjengir mange av mine symtomer,vi er jo et ganske stort lidelses-fellesskap i denne verden.

    Skrevet for 2 år siden #
13. 

    Synnemor
    Medlem

    Rachel: Jeg går i traumebehandling hos en psykolog nå. Hun bruker en metode som heter EMDR. Jeg har skrevet en tråd om det her før. For meg funker den metoden sånn at jeg gradvis husker mer. Jeg hadde bare to klare minner da jeg startet der, og syntes egentlig det var rart at jeg ikke husket mer. Men kroppen har fortrengt det vonde og da det skjedde fokuserte jeg på andre ting, noe som gjør at minnene er veldig vage. Etter noen behandlinger husket jeg plutselig en episode jeg ikke hadde husket før. Det var overgrep som hadde skjedd på et annet rom i samme hus. Det nye minnet bare slo ned i meg helt brått og uventet, og jeg er sikker på at kroppen min da hadde taklet de minnene jeg husket, og dermed kunne lete frem nye minner fra underbevisstheten. Det er akkurat som om minnene står i kø, og at hjernen din leter dem frem etter hvert som du er i stand til å takle dem. Veldig rart, og samtidig veldig interessant å tenke på at hjernen og kroppen vår fungerer sånn.

    Så hvis du tør og orker tanken på å huske mer enn du gjør nå og kjenne på mer enn det du føler nå, så kan du vurdere å undersøke om noen praktiserer metoden der du bor.

    Skrevet for 2 år siden #
14. 

    Rachel
    Medlem

    Hei igjen Synnemor.Det var en meget interessant forklaring på samspillet mellom kropp og
    hjerne, mellom kropp og sinn.Jeg kjenner på meg at jeg nok skal være varsom med å "overfylle" min bevissthet med for mange inntrykk på en gang,men det håper jeg en EMDR-terapeut kan hjelpe til med å styre.Inntil nå har jeg kjent på vemmelse og sinne
    og en avmaktsfølelse, jeg opplever vold og sadisme i det jeg har vært utsatt for. Så det er sikkert viktig å gå frem forsiktig.
    Det som nå i de senere år føles som enda et overgrep for meg er at denne brutale mannen etterhvert som tiden har gått(han har nå vært død i mange år)nærmest har fått "helgenstatus" som den oppofrende far hos mine halvsøstre og min mor. Det er rene grusomme hykleriet og så usant som det kan bli.Det familien ga uttrykk for inntil hans død var at de hadde det meget vanskelig under hans dominans, men nå glattes det over.Det er klart at hele denne atferden har en funksjon for dem, men for meg føles det som om de knuser meg enda en gang.
    Det er ikke enkelt. Jeg har jo av og til lest referater fra rettssaker der mor og søskenflokken til en kvinne som er gått til sak mot sin far har benektet alt.Og det på tross av at andre i søskenflokken også kunne ha helt entydige symtomer på overgrep.Det er merkelige mekanismer som gjør seg bemerket i slike saker.

    Skrevet for 2 år siden #
15. 

    alsoeren
    Key Master

    gfgdfgdf

    gfdgdfgdf

    Skrevet for 2 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.