Akkurat nå syns jeg dagene er allt for tunge å stå i. Jeg er så sliten og lei av å bare holde ut og være til.
Jeg gråter om morgenen. Av fortvilelse over hele situasjonen. Over at ingen vil forstå. Over at jeg må stå i dette, dag etter dag. Jeg knekker totalt sammen, etter hver eneste dag jeg har holdt ut tia på jobb. Jeg presser meg avgårde selv om jeg har fått nok. På jobb etter netter uten søvn. Bestemmer meg for å greie det fram til legetime. For da har jeg hvertfall ikke sluntra unna noe dager. Blir vi enige om at det ble for mye for meg, har jeg hvertfall gjort mitt og stått i det. Men det fortsetter.. "du har ikke vært så lenge i jobb, så jeg vil du skal fortsette" -Da tørr jeg ikke si noe om hvordan jeg har det engang. Ingen grunn til at jeg skal ha det som dette. Vil gråte, men holder det for meg selv til jeg får forlate timen. Og det siste jeg gjør om kvelden, bare gråting. Svak. Ubetydelig. Alene.
Jeg får ikke sove om nettene.
Jeg får ikke i meg nok mat.
Jeg vil ha og trenger hjelp, men føler jeg aldri når frem.
Ordene blir for få, og signalene for utydelige.
Jeg savner første psykologen min, savner fremgangen jeg hadde. Andre, nei.. Tredje kunne jeg klart det med, hadde hun bare forstått det var det jeg ønsket.
Tid
Tillit
Trygghet
mitt Tempo
Tolmodighet
Jeg har gått poliklinisk og vært innlagt, men ikke kommet med så mye av historeien min. Etter hvert bytte har det stoppa opp. For hver nye, har det tatt lenger tid å nerme seg overgrepene. Jeg har låst meg mer og mer...
Jeg er redd for å gråte. Og det tror jeg kommer av at jeg har vært vandt til å få kjeft for det. Bli bedt om å slutte. "Du treng ikke kom med de der krokodilletårene". Jeg tror jo ingen behandlere vil være sånn, men det sitter bare i kroppen. Innlært. Printa inn sånn som allt det andre. Jeg gråt mye da jeg begynnte i behandling. Men så var der ei sykepleier som brøt utav seg "Jeg syns ikke synd i deg altså", da "fallt" jeg helt tilbake. Tenkte jo at neeei det er ikke det jeg vil dere skal heller. Er det det de tror? Det er jo ikke signalene jeg vil gi. Jeg gråter ikke for at de skal syns synd i meg. Og etter det stopper det helt opp for meg om jeg må gråte. I samtale, så låser jeg helt av om tårene presser på. Da greier jeg ikke få sakt no heller. Holder bare ut til timer er over, og knekker sammen så snart jeg får trukket meg unna for meg selv.
Nå går jeg ikke lenger i behandling. Formen har vært helt elendig. Jeg presser meg og styrer på. De siste måndene har jeg gått 15kg ned i vekt. Det blir langt merke til og kommentert. "Du har blitt så tynn" "nu må du begynne spise" MEN ingen spør meg om hvordan jeg faktisk har det. Jeg fortsetter.. noe jeg ikke lenger makter!
