Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Guest
   Medlem

   :secret:jeg har det så vondt.. og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. jeg prøver å lese andres historier,prøvd å fortalt min, fortalt det som har skjedd meg til noen, men jeg føler meg verre en noen gang... jeg har forstått at jeg har vært igjennom overgrep som fåregikk over mange år, trakassering og trusler.. samtidig som det er dager der jeg ikke føler meg som den som har vært gjennom det. men verst av alt føler jeg at jeg ikke har lov til å føle smerte av det som har skjedd. jeg har lenge latet som alt er ok, at jeg er dom og rar som føler at noe galt har skjedd meg. min bror har misbrukt meg seksuelt i flere år.. jeg har kommet meg bort fra han nå men minnene og smertene er der som aldri før.. senere var jeg desverre utsatt for overgrep av en annen... jeg følte virkelig at det hele var min skyld.. jeg ble manipulert, truet og han fikk meg til å føle som det han gjorde var rett. og pågrunn av min oppvekst med seskuelle overgrep av min egen bror så trodde jeg da at det var slik det skulle være. jeg trodde det var offer jeg skulle være, at en mann skulle få gjøre som han ville og at han kunne slå meg om nødvendig.. når jeg nå ser tilbake vet jeg jo at det var helt gale tanker av meg.. jeg vet jo at det ikke var min skyld. jeg fortalte om det ene overgrepet til min mor, men etter hennes reaksjon angret jeg bittert. hun ville ikke snakke om det som hadde skjedd meg, hun ble skuffet.. hun så ikke på meg som den samme. aldri har jeg vært så skitten.. det var en veldig tøff tid hvor jeg hadde mareritt hver natt og var stort sett deprimert heletiden. jeg gråt hver dag. nå et år senere vil hun fortsatt ikke snakke om det, heller ei høre om det.. hvordan kan jeg da fortelle sannheten om min bor????? jeg vil ikke si det.. så jeg tier.. hver gang vi møtest. jeg må tie og lyve om livet mitt og hvordan jeg har det fordi at jeg er mer redd for hva som skjer om jeg sier det.. og det har jeg grunn til.. jeg fortalte det også til en av mine venninner, jeg måtte ut med det til noen, å da HELE sannheten.. hun forstod og var oppriktig lei seg for at det hadde skjedd meg, og ikke minst var hun sjokket.. ettersom tiden gikk snakket vi mindre og mindre om det og nå unngår hun temaet.. hun vil ikke snakke om det. hun spør meg aldri om det... det gjør meg redd og sårbar.. jeg er redd det er jeg som har ført henne til det punktet.. kansje har jeg vært for voldsom, kansje var det for vanskelig for henne å vite at dette faktisk har skjedd meg.. jeg vet jo at det er vanskelig for pårørende også, men jeg føler meg så grusom for å ha sagt det at det har bare blitt verre.. jeg vil jo forstå henne men vi kommer ingen vei.. jeg føler meg virkelig såret.. det gjør så vondt å ha fortalt denne grusome hemmeligheten og så får jeg disse tilbake meldingene.. jeg trenger råd, jeg vet at hun er til å stole på og at hun bryr seg, men hun har veldig vanskelig for å snakke med meg. jeg vil ikke at hun skal ha det vondt av min fortid.. jeg vil jo høre hennes side også.. jeg må si jeg er redd for å virkelig si hva jeg føler her og nå men jeg vil gjerne prøve og jeg må før jeg eksploderer.. jeg føler meg ikke tatt på alvor, føler at det var meningsløst å si det, føler at jeg er den som ødelegger ved å fortelle min historie,sannheten.. jeg er så lei meg.. jeg har flashbacks heletiden, jeg fikk et for ca 30 min siden, da måtte jeg bare stå opp og skrive dette før jeg begynte å hylgrine av smerte.. jeg sover ikke godt lenger, har ofte mareritt, og får ofte gjenfortalt at jeg hyler å gråter om natta. om dagen er jeg fullstendig utslitt og kan bare ligge på sofaen og sove. jeg har minst 3 sammenbrudd hver uke hvor jeg detter i gulvet og hyler,gråter,slår rundt meg.. jeg er nesten ikke utendørs mer, jeg tør ikke.. jeg klarer ikke.. føler jeg har merker over hele kroppen som alle ser.. føler meg så grusomt alene selv om jeg VET at jeg ikke er det.. jeg hater å si alt dette, det virker jo som jeg syter og ikke prøver å få det bedre.. men jeg prøver å snakke om det men uten særlig hell.. i det siste har bare det å stå opp blitt tungt og jeg har angst ofte.. selv om jeg er glad for livet mitt og ser så mye godt så er det akkurat som jeg ikke greier å ta del i det.. og de gangene jeg har dratt på fest har jeg bare blitt ekstremt deppa og ikke greid å hatt det morsomt. jeg henger ikke med i samtaler og faller inn i meg selv heletiden. jeg har selvmordstanker, jeg er REDD.. hva er det som har skjedd med meg?? jeg har jo ikke kontroll mer, jeg føler meg gal.. føler meg ikke som en livsglad 20 åring.. føler min fortid har tatt meg igjen og ødelegger meg.. hva skal jeg gjøre... jeg har det så fryktelig vondt.. jeg prøver å være modig å tøff men jeg er egentlig bare at vrak.. jeg sliter hver dag. jeg er ikke meg......................... har jeg egentlig rett til å føle dette? føler meg så vond som har sagt det.. er redd det skal forbli slik inni meg..

   Skrevet for 3 år siden #
2. 

   farmor47
   Medlem

   Kjære lillesøster! Det gjør meg vondt å lese. Det gjør det alltid når eg leser nye historier som både ryster meg og som eg kan kjenne meg igjenn i enkelte ting. du trenger hjelp av noen som kan dette, som kan forstå og hjelpe deg.Du skal ikkje leve med dette alene. Tror du trenger hjelp av noen som jobber med incest. Er der noen slikt i nerheten av deg. Kanskje du kan gå til fastlegen din og så kan han henvise deg videre. Å gå medd desse tankene alene uten å få dem ut og bearbeidet dem, er veldig ødeleggende. Venninen din har ikkje mulighet til å sette seg inn i det ud har opplevd, derfor vet hun ikke hvordan hun skal ragere og snakke om det. Ingen som ikke har opplevd slikt, harmuligheten til å fult ut forstå. De prøver men når de skjønner at dette skjønner eg ikke vil de forståelig nok trekke seg litt unna. For da sier de i alle fall ikke noe galt. Mødre kan være "grusomme" uten å ville det. Noen tenker bare på seg selv. Har klanskje litt med at det blir ett nederlag for dem fordi di ikke har fanget opp det som skjedde. Slik min mor gjorde. Ho ville ikke snakke mer om det etter at ho hadde fått vite hva som skjedde meg som barn. Hun orket ikke tanken på at ho ikke hadde oppdaga det, derfor så ville ho ikke høre mer om det. For det man ikke snakker om det har ikke skjedd. kjære lille venn, du har allerede startet prosesssen dn nå, for du har skrevened litt og sendt det videre til oss. Det er første lille steg på vegen videre. En sprekk i det "kistelokket" som du kanskje ikkje har lyst til å opne, men som må helt opp før du kan begynne å klatre opp stigen att. Liker godt å bruke metaforer. Eg har skreve det mange ganger her inne, men eg syns det er så viktig, så eg skriver det att. Skriv og skriv. Det er en av de beste terapiene eg vet om. Den kan vere forferdelig Jevelig.For du får ut det vonde. Ser det skreve på papiret. Men når du får det ut så er det så mye enkelere å ta tak i det. Viss eg skal prøve å konkludere. Så ta kontakt med lege/helsepersonell som kan hjelpe deg og skriv ned så mye du orker av det som har skjedd. Alt må ut. Send det gjerne fra deg. Det gjorde eg. Såt på jente, du klarer dette!

   Skrevet for 3 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar

Du må være innlogget for å skrive.