Er det noen av dere som har noen erfaringer om hvordan dere klarte å huske mer? Hvordan fikk dere "bildene" til å bli klarere og til slutt skjønne hele bildet? Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg om dagen... Jeg vakler veldig, den ene dagen er jeg så nær, mens den andre dagen kan jeg til og med begynne å tvile. Er det noe rart man blir usikker...
Når bildene "tar over dagen", tar over tanker og spiser meg opp innvendig. Da skjønner jeg at mye av det jeg "ser" faktisk har skjedd, men så kan neste dag komme og da er det akkurat som om jeg fornekter alt for meg selv og tror at hjernen min fantaserer. Hva kan jeg gjøre for og virkelig huske det jeg ser ordentlig? Jeg vil så gjerne, selv om det er fryktelig vondt. For jeg kommer meg liksom ikke videre før det...
Å huske, hva gjør man...
(9 innlegg) (4 deltakere)-
pia
MedlemSkrevet for 2 år siden # -
Lillejenta
MedlemHei pia.
Forstår utmerket godt hvordan det er å ikke klare å huske mer. Jeg har det slik selv også. Har kun et bilde som jeg "ser" delvis. Men så vil jeg så gjerne huske resten, selv om det kan være noe veldig vondt å "se". Men det er vel noe med at kroppen og hodet ikke tar i mot mer enn den klarer å fordøye. Det er ikke lett å akseptere for meg, for når er jeg klar nok til å ta i mot da? Jeg føler meg klar nok nå, men likevel kommer det ikke frem mer.Og tvilen, den er vond. Jeg tviler veldig i perioder, klarer ikke å tro på at det virkelig er noe i det bilde jeg "ser". Jeg tror alt er fantasi, og det er også vondt. For jeg vil ikke være en skrullete jente som fantaserer noe så forferdelig motbydelig som et overgrep er. Samtidig vil jeg ikke at det skal være sant heller. Veldig vanskelig dette.
Jeg vil videre, men som du føler jeg at jeg ikke kommer meg videre i forhold til dette. Skulle ønske jeg hadde et klart og konkret svar til deg. Men så enkelt er det nok ikke.
Lykke til videre pia.
Skrevet for 2 år siden # -
Janne-Helen
MedlemHei Pia...
Min erfaring med å huske har vært opp å ned. Noen ganger kommer det av seg selv som mareritt, andre ganger fordi noe minner meg om overgrepene. Bare en sofa eller synet av ei seng gjør det enkelt. Han holdt meg nede og tvang meg til ting jeg ikke ville..
Det å være på åsted for overgrep vekker store traumer. For din del håper jeg du slipper å gå oppe i åstedet.. Da husker du hva som har skjedd.
Å være på rømmen fra det vonde er vel ett innebygget forsvarsvåpen, så å skulle stoppe opp fra rømmingen å møte det som er vondt å bearbeide det er ikke lett. Det å skulle lære seg å kunne slappe av og ikke frykte og flykte noe mer..
Det at min overgriper er anmeldt og har innrømmet hjelper også veldig mye, men jeg vet at alle er ikke så heldig med den biten som meg. Men det er like vondt for meg som for de som ikke har en overgriper som erkjenner sine ugjerninger. Overgrepene har skjedd og faktisk flere enn jeg klarer å huske.. Det var enda vondere å få vite om..
Lykke til Pia. Klem, forstår at det er veldig frustrerende..
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 2 år siden # -
pernille
Medlem<jeg tror at For å huske må man være trygg, føle seg trygg...både på seg selv, plassen man er på ,og på de som er rundt .
Jeg har alltid "husket og visst om " overgrepene, ikke alltid hvordan eller når. og om det har vært noe jeg føler jeg ikke får med meg alt i så sørger jeg for å ha en god dag, gjøre ting som jeg liker,slapper av å koser meg med mitt. etter en sånn dag er kroppen avslappet og "klar" da sørger jeg for å få være alene ( er gift og har flere unger) etter at ungene har sovnet. så setter\legger jeg meg på sofaen å slapper av, går inn i minnet og søker etter det som er borte. vanligvis så klarer jeg huske det da.
Jeg kan også gå en tur alene ute i naturen, der jeg ikke treffer på så mange folk. da får jeg luftet hodet å kan gråte å styre uten å måtte begrense meg . det er deilig etterpå det!!
etter en slik turn kommer gjerne en nedtur, fysisk å psykisk... jeg er utmattet i flere dager.
å huske er viktig, å føle er viktig. å se det som har hendt, ta minnene tilbake , føle det vi aldri fikk lov til som barn, gjøre minnene til akkurat det, et minne. å ikke huske er utrygt, gjør minnene overgriperens og dermed skummle .
jeg føler at å huske,kjenne på de,se de , gjør de til mine...ufarlig gjør de , å da er det greiere å ha de inni meg.Taushet er overgriperens beste venn....Skrevet for 2 år siden # -
pia
MedlemTakk for mange nyttige svar. Det fikk meg vel også til å tenke over om jeg egentlig har følt meg trygg noengang..da mener jeg i forhold. Der er vel min store utfordring. Jeg har det bra, tror jeg, på en slik måte som er mulig å ha det til tross for alt jeg sliter med. Men jeg er nok inne i en veldig dårlig periode nå, for jeg klarer ikke å ha noe nærkontakt med han. Hver gang han tar på meg, kjenens det ut som smerte. Det stikker i hele kroppen og jeg overreagerer hver gang. Blir irritabel og trekker meg enda lenger unna.. Det er vondt å ha det sånn. For jeg vet jo at han ikke gjør meg noe vondt. Men jeg vil bare være alene, ikke ha noen rundt seg som bryr seg. Jeg vil liksom ha tankene mine og alt det rare for meg selv. Men jeg får aldri være alene nok, jeg klarer ikke ta tak i tingene slik jeg ønsker. Og for hver dårlige periode jeg kommer i, flykter jeg bare enda mere bort fra vikrleigheten. Det gjør at jeg blir redd for neste runde, som jeg vet kommer. Det er akkurat som om kroppen min vil jeg skal ha det vondt, jeg vil ikke! Men alltid er det kroppen som seirer til slutt. Derfor prøver jeg så hardt å huske, for jeg vil seire jeg også, jeg vil kunne ta tilbake all kontroll som har blitt tatt fra meg før. Jeg vil så gjerne se meg i speilet og kunne si, at det jeg ser, er verdt like mye som alle andre. At jeg også, har et mål med å være her, at det målet ikke skal være depresjon for resten av livet. Og at jeg ikke skal være en belastning for de som virkelig vil være rundt meg. Hvofor kan jeg ikke bare slippe de inn? Det er jo det jeg aller mest ønsker meg her i verden!
Skrevet for 2 år siden # -
pernille
Medlemde dårlige periodene er nødvendig for å bearbeide det man bærer på, de er viktige...men man må la seg selv få ha det dårlig og da...da mener jeg ikke man skal dyrke derpesjonen, men rett og slett epå det dårlige å la det komme ut. jeg har det og slik i perioder med mannen min..da prater vi om det å han lar all fysisk kontakt skje på mitt intinativ. ingen press, å da er det mye lettere.
Du er verdt like mye som alle andre, husk at du er allerede en vinner, du overlevde overgrepene, du lever i dag , du er sterk !!! tro på deg selv, tro at du klarer det, det er en steinete vei, full av synkemyrer...hver stein å myr må undersøkes,flyttes på så veien blir kjørbar. du er ditt viktigste verktøy.Skrevet for 2 år siden # -
pia
MedlemDet å se bilder, sånn plutselig. Og man får de ikke vekk, det er så skremmende for meg, at jeg noen ganger blir redd for hva det gjør mot meg.
Da jeg var ungdom, prøvde jeg flere ganger å ta mitt eget liv. Mulig det egentlig var et rop om hjelp, siden jeg aldri klarte det..
Men i voksen alder, at disse bildene nesten skal få meg til å skade meg selv igjen, er vanvittig skremmende.
Media blåser jo dette med fortrengning opp på en krenkende måte, i hvertfall rettet mot overgrep. Mange forskere mener at man kan få falske minner o.s.v, så uansett hvor jeg retter fokuset om dagen, så blir jeg veldig usikker. Kommer jeg til å huske mer enn det jeg vet til nå? Og om jeg kommer til å huske mer, er det da falske minner som har kommet fordi jeg prøver så hardt å huske?Skrevet for 2 år siden # -
pernille
MedlemJeg skjønner hva du føler ang det med bilder. ang det med å stole på seg selv om det har skjedd eller ikke så spiller det ingen rolle hva andre måtte si, DU vet hva som har hendt, du kjenner det på kroppen din. TRO på deg selv, TRO at det er sannt,selv om det er grusomt.det er DINE minner DINE følelse. DU er viktig for deg selv.
Skrevet for 2 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.