Vil sitere et spørsmål og svar fra et magasin jeg leste i dag.
Hva tenker en ti-tolv år gammel gutt når leken og samværet går over til å bli noe seksuelt, er det et skifte de raskt plukker opp?
Det er klart de plukker det opp. Et av problemene er at de flytter skylden over på seg selv, altså at de tenker at de kunne sagt nei. Men kan de egentlig det? Nei, de fanges i situasjonen. I tillegg er det et annet veldig vanskelig aspekt. Det kan i noen tilfeller faktisk føles behagelig for den som misbrukes, da ender man opp med en grusom blandingsfølelse som fanger barnet. Det som er helt klart, er at barnet har ett inderlig ønske, og det er at det vil ut av situasjonen. Når det da samtidig er noe behagelig i det, blir det helt forferdelig. Man er fanget i en situasjon, og i ettertid får man store problemer med skyld og egen skyld. Det er et forferdelig overgrep, mange får store skader for livet som går på seksualitet og samliv.
Dette gir meg svar på hvorfor jeg alltid har følt noe behagelig i bildet jeg "ser" fra min egen historie. Jeg har for et år siden, aldri trodd at overgrep også kan føles behagelig for den misbrukte. Og jeg vil tro at jeg ikke er den eneste som har tenkt slik. Håper dette kan hjelpe deg som har følt et behag i overgrepet, om å se og forstå at slike reaksjoner er normale i den unormale situasjonen som et overgrep er. Og at uansett behag eller ikke, så er det IKKE DIN SKYLD.