Nå har jeg vært åpen om at jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep til familie og flere venner. Det gjør at jeg er mer avslappet, kjenner jeg. Trenger ikke å vike unna når noen spør det vanlige "hvordan har du det? - spørsmålet.
Når de spør, ja. Men nå spør de ikke mer! Helt stille, plutselig. Ingen tekstmeldinger engang.Virker som om de tror at når jeg "har fått snakket om det", så har jeg det bra.
Jeg føler meg sviktet igjen, faktisk. Jo da, jeg forstår at det er vanskelig å spørre om slike tema, men akkurat nå har jeg behov for at noen bryr seg om meg. Uten at jeg tar initiativ. Det er jo tross alt familien min og gode venner.....
Å bry seg
(12 innlegg) (7 deltakere)-
erika
MedlemSkrevet for 1 år siden # -
Jeg tror (desverre) dette er veldig vanlig..
For folk flest er incest og seksuelle overgrep et ufattelig tungt, vondt og vanskelig tema. De som ikke selv har opplevd det og som ikke har kunnskap om det, de aner ofte ikke hvordan de skal håndtere det, hva de skal si eller gjøre. De er kanskje livredd for å snakke om det, fordi de er redd hva det vil gjøre med deg. De er kanskje redd for å sette ting i gang hos deg, minner, reaksjoner, følelser, tanker osv.
Jeg tenker det er viktig at du tar det opp med dem, hvis du klarer det. Hvis du ellers har et godt forhold til de, da kan det være en tanke å si noe om hva du trenger fra de og hva du ikke trenger. Hvis du vil kan du gå inn og lese bloggen min, der har jeg skrevet et innlegg ang det her. Bl.a denne : http://vvidere.blogspot.com/2010_06_01_archive.htmlVet ikke om det er dette du tenker da, men er det slik, da kan du jo be de i familien din også gå inn og lese =) Da har de fått det fra andre også, ikke bare fra deg liksom.
Håper det ordner seg dette her. For man trenger virkelig de rundt seg i denne prosessen!
KlemmerSkrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemVelkommen til klubben erika... Åpenhet er det beste for du blir fri, likevel om det er tomt rett etterpå at en har sluppet sannheten løs. Setter i sving mange tanker hos de rundt en. De vil sikkert alle komme med dumme beskyldninger som "hvorfor har du ikke sagt noe før"? ... Jeg har da gjordt det også! Men de dustene som jeg sa det til nekter å tro... Når han har innrømmet også slår de på av knappen, fornektelse og trekker seg unna...
Klem til deg erika MANGE klemmer, for jeg vet akkuratt hvordan du har det og hva du går rundt å kjenner på <3 Så jeg kan gjerne spørre deg det, Hvordan har du det? Får du hjelp fra noen i hjelpe apparatet? Noen å snakke med om akkuratt dette?
Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag
Skrevet for 1 år siden # -
erika
MedlemPå ett vis er det en trøst i at andre opplever noe av det samme som meg, det er nok vanskelig for folk rundt oss å vite hva de kan si. Eller kan gjøre. Derfor blir det stille i steden for.
Tenk på hva vi har opplevd og overlevd - og så skal vi ikke greie at noen spør hvordan vi egentlig har det?
Jo da - jeg har en enestående behandler, og jeg får veldig god hjelp derfra. Synes bare det er litt sårt at de jeg har å snakke med om dette, er folk som har det som jobben sin. Ingen andre.
Tror jeg må innse at livet mitt er delt i en overgrepsbit - og resten av meg.
Kanskje det er like greitt.
Regner med du har urolige dager nå, Janne-Helen?
Tenker masse på deg!!Skrevet for 1 år siden # -
Janne-Helen
MedlemDet er heller ikke lett å vite hva en skal svare for egentlig så har en det ikke bra noen tid... bare små lysglimt innimellom.. Så jeg føler jeg bare er en plaget sjel som aldri har det bra. Så da sier jeg som oftest med ett smil "jo da her det fint jeg"...
Det er bra du har en god behandler. Jeg har en som korter ned på timene mine også snakker vi om det som har hendt i uken, ikke om det som hendte da... Det som er SÅ viktig! Særlig nå som rettsaken kommer snart.
Ja og nei så er livet ett helt og samme. Har levd med ett hele tiden jeg da. Men det er kansje letter å leve med som splittet opp i to deler?
Ja det nærmer seg veeldig.. Skal bli så bra og endelig få bli ferdig med det!
Tusen takk for gode tanker
<3 Det skal gå bra!
Skrevet for 1 år siden # -
Synnemor
MedlemJeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver, erika. Det er samma leksa her også. Nå er det ett og et halvt år siden jeg fortalte om det som har skjedd meg, og jeg føler meg veldig ensom. Men det er en annen type ensomhet enn før jeg "slapp bomben", en som er bedre. For nå vet jeg at jeg kan snakke med noen hvis jeg vil det selv. Det kunne jeg ikke før, da måtte jeg holde alt inni meg.
Mine slektninger bryr seg ja, men kun om seg selv. De er bekymret for hva andre vil si når ikke hele slekta er samlet i familiesammenkomster. De er bekymret for at andre folk kan mistenke feil person for å ha gjort overgrep. De er bekymret for at kona til overgriperen skal gå fra han. Og de er bekymret fordi andre foreldre har satt restriksjoner når deres barn skal besøke overgripers barn.
Men ingen av dem er bekymret for meg. Ingen av dem spør om jeg fortsatt er sykemeldt, om jeg går til psykolog, om antidepressivaen virker, om jeg klarer å ta meg av barna mine midt oppi alt dette. Ingen spør om jeg klarer å kontrollere spiseforstyrrelsene nå. Ingen av dem spør hvordan jeg har det og hvordan dagene mine er. Det er jævlig ensomt!
Skrevet for 1 år siden # -
mosmo
Medlemfør jeg leste dette trodde jeg at jeg var den eneste som hadde en slik familie.
jeg føler meg som den personen alle skjems av.
etter jeg fortalte hva som skjedde de 15 årene hos pappa, har hele pappas familie kuttet meg helt ut.
min mors familie har minimal kontakt med meg, tror de skammer seg av meg.
de alle er så mye bedre enn meg, jeg er ikke god nok til å ha kontakt med.
men det forventes jeg skal klare meg fint med min familie og jobbe i en 100 prosent jobb, når jeg ikke klarer det svikter jeg dem.Skrevet for 1 år siden # -
erika
MedlemHvem er det som føler at du svikter dem, mosmo?
Håper det ikke er deg?
Du er da blitt nok sveket i livet ditt, av pappaen din og av de som ikke greier å ta inn over seg det som har skjedd, dessverre.
Jeg ser du skriver at du på den ene siden vet det ikke var din skyld, men at skyld og skam likevel sitter lagret i kroppen din. Det er en vond og fortvilende situasjon.
Som barn og ungdom blir gjerne følelseslivet på et vis omvendt av det naturlige når man opplever overgrep. Vi gjør alt for å forklare for oss selv at det som skjer, er naturlig. Rett og slett for å skape en slags orden i kaoset. Rett og slett for å overleve. Skylda og skammen får godt feste.
Disse overlevelsesstrategiene hjalp oss da, men i voksenlivet blir de uhensiktsmessige.
Den lille jenta i meg strever med å bli sett, hørt og akseptert av den voksne meg. Hun trenger å føle at jeg forstår at hun var sjanseløs, og at det ikke var hennes feil.
Håper du har noen til å hjelpe deg du også, mosmo.
Det har du fortjent!
Mange klemmer!Skrevet for 1 år siden # -
verdifull
MedlemRare og veldig triste greier dette..
Fikk en melding av en av mine beste venniner, som nesten ikke har hatt kontakt med meg, etter at jeg fortalte... Jeg sendte henne en sms, og ønska henne god helg. Fikk svar tilbake, der ho skreiv at ho tenkte mye på meg, men ville ikke mase... Forstod ikke helt den, og sendte svar i retur at ho trengte ikke være redd for de.. Føler nok ikke at de er mangen som maser, nei. Men mangen orker ikke høre.. Orker ikke..'
Vennina mi har hatt de veldig tøft oppgjennom, og eg har sannelig stilt opp, så ho burde vite at de er godt å ha venenr og fam rundt seg i tunge tider.. Men de virka ikkje som ho hadde tenkt på de..
Grusomt å bli svikta igjen på den måten, igjen og igjen..
klemmer!!lyset er sterkere enn mørket!Skrevet for 1 år siden # -
mosmo
Medlemtusen takk erika for ett kjempe fint svar.. det varmer.
jeg føler jeg svikter min familie fordi jeg ikke klarer å fungere slik som en "normal" person skal.
samme føler min familie at jeg ikke lever opp til deres forventinger, jeg prøver så hardt men får det ikke til..Skrevet for 1 år siden # -
x bror
Medlemhei
så bra at du skriver her,jeg har masse å lese på,ja foreldere og barn er alle forskjeldige og finnes i alle slags kombinasjoner,min mor har også sine posetive sider og hun sier hun er glad i meg,og har hjulpet meg å få kjøpt leiligheten min. det er vanskelig kjemi mellom oss,hun er ekstrovert og jeg er introvert(født utadvendt,innadvendt)jeg har gjort mye for å ha såpass med troverdighet og respekt til meg selv som det jeg har nå,men i gitte situasjoner så ramler alt dette av meg og hun trenger bare rett igjennom og dynker meg med skam,selvom det ikke ser sånn ut for andre,det blir så mange personlige fornærmelser at enhver ville blitt rasende,men hun skal jo ha ros for at hun kommer til senteret for å snakke med meg,særlig etter at jeg sendte bekymringsmelding til barneværnet anng min bror og hans sønn hun har sterke mistanker om at det er jeg som har sagt i fra og synes det er et meget dårlig menneske som har meldt i fra,så sender hun meg det blikket. hun har også sagt at broren min (han du vet) har alltid hjulpet foreldrene sine enten de er dødssyke eller ikke ergo har jeg liksom aldri gjort meg fortjent til noen far heller da,det er det en viss annen som har,selvom han har forsynt seg grådig med pensjonen hans,den luringen.men barneværnet har ikke funnet noen merker på nevøen min,men det ble heller aldri noen merker på meg heller fra han,han bruker helt andre metoder. vel vel vi får håpe at han er et løvetannsbarn som stopper den onde sirkelen,ellers kommer jeg til å sende beskymringsmelding når han får barn også. jeg har brutt mange barrierer føler jeg,det var jeg som fikk stanset misbruket hans,når jeg først gjorde motstand,slapp han meg lett,han skal jo alltid være så grei og hjelpe andre,naboer,venner,fammilie med alt. jeg trakk meg unna alle mennesker,særlig de på min alder fra misbruket var godt i gang, jeg prøvde ikke å være vellykket på noen måte,bare trakk meg unna. samtidig hadde jeg interesser og drømmer i livet jeg aldri har sluppet taket på,det har reddet meg mye,jeg har aldri vært skeptisk til noen,alltid stort sett åpen,også til psykiatere,mutter trodde jeg hadde problemer siden jeg ble litt ertet på skolen,hun sørget for at jeg fikk attføring så jeg fikk gått på internatsskoler og kom meg vekk hjemmefra,noe som gjorde at jeg fikk misbruket på avstand og fikk stoppet det.. men tankene mine ble mer og mer i et eneste usammenhengende rot etterhvert,jeg har fult av dagbøker som beviser det. jeg fikk ikke lov av meg selv til å definere meg selv være en person med egene meninger og valg(altfor skummelt å ta valg). jeg har også hatt en far med ms og en annen bror med ausberger syndrom det isolerte seg begge fullstendig til slutt,så jeg ville ikke bli som dem heller. jeg ble intresert i alternativt livsyn (som jeg kaller alt utenom trad. kristendom og ren matrialisme) det var godt å se opp til andre mennesker som også var på siden av sammfunnet,men som alikavel hadde mange resusser å komme med. jeg fikk noen raseriutbrudd hvor jeg jagde mora mi rundt i huseto.s.v det var godt jeg holdt ilden åpen,jeg ble innlagt ble sammen med en dame,jeg har gåttt mange selvutviklingskurs med eller uten mor,spilt gitar hver dag,lagd tekster,sunget og danset og tegnet når jeg er alene,gått 8 år på psyk dagsenter,uten at de tok opp det seksuelle misbruket i stor grad,vi fikk hund jeg har nå en langsiktig værnet arbeidsplass på en gård som jeg trives med. Nå skal jeg lede en liten skrivegruppe på et incestsenter også går jeg til samtalegruppe for menn, musikkterapi, inne life terapi osv så samtalen med mor er bare den siste av en lang rekke ting jeg gjør til meg selv heldigvis er det mye hjelp å få i dag for den som leter. så nå har du hørt mye om meg det er flott å få tappet seg litt,det er veldig fint at du svarte,det er flott og dele livshistorier og jeg håper det går deg bra. Vi har helt nyaktig like stor rett til å synes,og bli hørt som alle andre. men det å sette ord på føelsene mine for mor'det er det vanskeligste,vi trenger tid,vi har blitt enige om at jeg skal slippe å høre navnet til den værste overgriper,og det er en god begynnelse.Skrevet for 1 år siden # -
x bror
Medlemdet er godt å ta fram gitaren og synge "sånn er det bare" om kvelden,jeg skal spille den på grøtfesten på incestsenteret om noen dager. melodien finnes førøvrig på øistein sundes siste plate "meget i sløyd" men jeg synger den saktere, lurer på hvordan sunde hadde reagert på denne teksten,det hadde vært fint å dratt på turne norge rundt med slike tekster.
Skrevet for 1 år siden #
Svar
Du må være innlogget for å skrive.