Bra at du skjønte hva jeg mente. Når man skal skrive ting, så kan ting veldig fort oppfattes annerledes enn slik det egentlig var ment. Det kommer an på hvordan den som leser det tolker det. Derfor ville jeg bare forklare det en gang til, for å være sikker på at der ikke var noen misforståelse ute og gikk.
Er lett å tenke slik, hva hvis sånn og hva hvis sånn, er sant det.. Og det hjelper oss jo ikke, for vi kan ikke gjøre om på fortiden, men det er vanskelig å legge de tankene bort også..
Litol
Medlem
Må skrive litt til,før jeg går ut i sola.
det som er ille er at barn med denne ballasten(helt fra bleiestadiet)er så ekstra utsatt for overgrep,om vi utskiller signaler eller hva,det er det som er så uhyggelig.Hva var det med meg-tanken.Trodde eller ante ikke om en naturlig oppvekst.Jeg kommer fra en familie i dyp krise,hvor vi var helt usynlige for hveranre og vi unger gikk for lut og kaldt vann.(Og på skolen var det heller ingen som så,eller tok affære,jeg mistrivdes der,ble mobbet og utestengt--jeg var jo rar,ingen steder å gjøre av meg...(en annen historie))Mor hadde gitt opp både seg selv og oss og det var ikke orden på noe.Hun hadde nok selv dissosieringslidelse og var dypt deprimert.Skjønner det nå etter jeg selv har begynt i terapi.Pungtum finale.Foreløpig...
Er mange som påstår at noen er mer sårbare for å blir utsatte for overgrep eller andre ting, enn andre. Det gjør veldig mye med meg å høre det, for da blir det nesten som de sier, at det er noe mer galt med den som blir utsatt for det, enn den som gjør det.
Jeg vet ikke om noen her inne er medlem av Blålys, eller har vært inne på hjemmesiden deres. De har laget en brosjyre om overgrep. De tar for seg mange av de mytene det er rundt dette med seksuelle overgrep. Hvis noen ikke har lest den, da vil jeg anbefale å gjøre det. Kanskje det kan hjelpe litt. Det har ihvertfall hjulpet meg masse.
http://www.blalys.no/images/web/infomateriell/infohefte.pdf
På side 6 tar de for seg denne myten som du snakker om Litol, den at det liksom er en svakhet vi er født med, som gjør at vi blir utsatt for overgrep. Dette er helt feil. Det handler om alt rundt, hvor sårbart barnet er fra før, tilgjengelighet, om det har gode omsorgspersoner rundt seg osv. Og det at fagpersoner påstår at dette liksom hender med oss fordi vi er "født med en svakhet," gjør jo igjen at det blir noe galt med oss.. Det er ikke noe galt med oss, ikke i det hele tatt. Det er dem det er noe galt med!! Det er deres skyld, fullt og helt!!
Min familie var også i full krise da jeg var liten.. Min mor drakk (gjør det enda), min far er psykisk syk, flere av mine søsken har vært utsatt for overgrep fra sin far igjen. Barnevernet var mye inne i bildet, spesielt da jeg var rundt 6, for da "flyttet" min yngste søster hjemmefra. Hun rømte til byen og bodde hos byens uteliggere, inntil barnevernet grep inn. Da var vel hun rundt 14. Jeg vet at de vurderte å fjerne meg fra hjemmet også, men de lot være..
Det er ikke lett å vokse opp under slike forhold Litol.. Så det er vel kanskje ikke så rart at ting er vanskelig i dag..
Janne-Helen
Medlem
Det er omgivelsene vårest som også skaper overgreps situasjoner. Eller voksne som ikke klarer å sette grenser for hvordan barn er sammen. Badet sammen med overgriper også delte seng, sånn fikk han begynne... Voksne som ikke tenker eller ser hva som skjer. Det verste er når voksne får vite om og gjør ingenting for å få slutt på det!...
Så bilde av min barnevakt som fikk vite om dette da jeg var 6 år for ett par dager siden... Det var traumtisk, vakte mye svimmelhet i meg, tror ikke hun vet, skal jeg snakke med henne, eller spørre advokaten om hun skal vitne? ... Svik som svir...
Ja det er ikke helt lett å skulle få formidlet og få andre til å forstå hva en mener av å til Mayalille. Kommunikasjon er ikke enkelt. Men man må prøve.
Du har så rett, Janne- Helen. Du sier det der. Det er omgivelsene og personene rundt, som gjør at overgrep skjer. Det er ikke oss, det er ikke vår skyld. Ja, kanskje er vi mer sårbare, kanskje blir vi mer sårbare fordi vi ikke har et godt nettverk rundt oss, men det rettferdiggjør ikke handlingene.
Men som liten overbeviser man ofte seg selv for at det er seg selv det er noe galt med, fordi det forklarer hvorfor overgrepene skjer. Hvordan skal vi ellers kunne overleve i en hverdag hvor vi må forholde oss "normalt" til overgriper/ne? For at forvirringen skal forsvinne forklarer barnet det hele med at det er noe galt med seg selv, at det er derfor overgriper gjør det. Da kan man lettere takle det. Men den følelsen, som den gang var helt nødvendig, den blir hengende ved også inn i voksenverden. Og det er vanskelig å få den bort, fordi den har vært der så utrolig lenge. Og så får man en ekstra bekreftelse av disse "bedreviterne" som sier at jo, det er noe galt med deg, du er født med en svakhet! Og det er fordi det er det enkleste å tenke seg. Det er enklere for dem å si det, istedetfor å forske mer.
Men nå begynner overgrepsoverleverne selv å snakke, gjennom FMSO/SMI, Faenheller og Blålys. Det blir forandringer fremover! Men frem til da må vi våge å tro på oss selv og tro på de som faktisk vet best. De som har gått foran oss og selv har vært igjennom overgrep. Har de ikke opplevd det, da aner de ingen ting! Og da kan de heller ikke komme og fortelle oss hva det handler om!
Jeg tror også det er viktig å snakke med alle som vil lytte om hvordan de bedre kan se og unngå at overgripere får slippe til. Som du sier, Janne- Helen. Voksne må våge å se og de må unngå å sette et barn i en situasjon hvor et overgrep kan skje. De må også være mottagelige for barn som kommer og forteller ting. Som Blålys skriver så vanvittig bra, "barn lyver seg ikke INN i problemer!!"
Mine foreldre skapte jo også omgivelser hvor min overgriper fikk slippe til, ved at min mor drakk seg full og lot min søster ta ansvaret for meg, lot min søster ha meg inne hos seg om nettene. Nå visste ikke min mor om at min søster hadde vært utsatt for overgrep på det tidspunktet, og det er ikke mange som kan tenke seg at en jente/kvinne kan begå overgrep, men det unnskylder det allikevel ikke. Hadde de vært våkne og bevisste (edru!!) da hadde de kunnet unngått alt sammen!
Kanskje du burde snakke med barnevakten ang dette her? Men det spørs jo om hun vil våge å innrømme det.. Men kanskje hadde det vært avvklarende for deg, bare å snakke med henne? Dette er det imidlertid bare du som kan avgjøre. Det er bare du som bestemmer!
Janne-Helen
Medlem
Har ikke orket å gjøre noe med barnevakten enda... Noe jeg kan tenke på det... Nok med å få rettsaken opp i retten raskest mulig NÅ! Helst i går! ... Gutten min savner jeg veeeldig nå! Skulle ha vært å sett han i sommer, men nå vet jeg ikke om jeg klarer rett å slett, denne ventingen tærer på meg, skjønner ikke de derre det da? ...
Er nok lurt å ta en ting om gangen ja, ellers blir det for mye, og du har jo mer enn nok fra før..
Det må være vondt å være så langt borte fra ungen sin.. Skjønner så godt at du savner ham! Jeg har tre tanteunger i Danmark som jeg savner noe helt vanvittig, men de er jo ikke mine en gang, så savnet mitt blir jo ingen ting i forhold til ditt.. Håper du klarer å samle krefter til å dra dit.. Men du må jo ta vare på deg selv også.. er bedre han har en mor som henger sammen, i Norge, enn en mor som er helt totalt nedkjørt. på besøk. Det vil vel han heller ikke få så mye ut av..
Janne-Helen
Medlem
Ja en dag av gangen... Prøver så godt jeg kan...
Ja det er trist å holde motet oppe for en når du snakker med ham på telefonen på helg 
Glad han ikke ser meg... hadde han det og hvert nære meg og følt hvordan jeg virkekig har det inne i meg da hadde jeg blitt utrolig trist da... Ikke bra for ham og ikke for meg, vite at han ser og forstår mer enn det jeg kan si med ord så han forstår...
Håper å bli ferdig med rettsaken så jeg kan ta meg en ferietur bort langt bare for å slappe av og tenke på å bare puste og kjenne føle og bare være... Så jeg kan endelig være fullt ut bare mor for min sønn, slippe tenke på en som vil en vondt hele tiden, endelig vite at friheten er der også for MEG!
Er sååå sliten...
Må være helt uutholdelig å gå slik og vente og vente på en rettsak. Man kan jo ikke skikkelig begynne å bearbeide heller, når man vet at man har det der hengende over seg.
Barn forstår jo (desverre) mye mer enn hva vi voksne tror de gjør, så han hadde nok oppdaget at du ikke hadde hatt det noe bra, dersom du dro på besøk, slik som du har det nå. Og da er det kanskje best og vente, selv om det må være fryktelig vondt det også..
Jeg håper disse myndighetspersonene kan få RÆVVVVA i gir og få fart på den rettsaken, slik at du kan få tid til deg selv, dra vekk litt og se gutten din og virkelig KOSE deg med ham. Det fortjener du virkelig!
Skjønner så godt at du er sliten...
Klem!!
binders
Medlem
Jeg var inne og leste dette innlegget for noen dager siden. Det Litol skrev ovenfor om at enkelte helt fra bleiestadiet er utsatt for overgrep trigget noe i meg sånn at jeg huska minne til. Er faktisk ikke negativt heller.
Jeg ble utsatt for overgrep i et avslastningshjem jeg var i. Da de ikke kunne ha meg der lengre ble jeg plassert hos et eldre ektepar med voksne unger som ikke bodde hjemme. En gang var jeg alene med mannen i noen timer. Jeg husker jeg var redd og tenkte at '' nå kommer det til å skje noe''. Det gikk en stund og det skjedde ingenting, han sysla med sitt og lot meg leke i fred. Det rare var at jeg plutselig fant på at jeg skulle skitne meg til sånn at han skulle bade meg. Jeg vannet meg under vannsprederen og gnidde meg inn med sand og jord etterpå. Jeg inviterte til det rett og slett, fristet skjebnen.
Jeg fikk kjeft da han oppdaget det, han skjønte ikke hvorfor jeg gjorde noe så dumt. Han plasserte meg på en stol og skrubbet meg med en vaskeklut han vætte i springen. Han kledde ikke av meg og tok ikke på noen intime steder. Bare armene og beina der jeg var skitten.
Fikk bare lyst til å dele det. Det var så normalt, han hadde ikke sånne tanker i hodet sitt. For meg blir det et ''bevis'' om at det ikke er meg det er noe galt med som ble utsatt for noe sånt. Det fins sjukinger som benytter seg av at andre er sårbare, men fins også normale mennesker som ikke gjør det.
Janne-Helen
Medlem
Ja uutholdelig er det... Men har ikke noe valg som vanlig... bare vente vente og atter vente... Tålmodighet... GRR!!!! Jeg sååå sint!
Prøver så godt jeg kan å skrive og snakke om dette, det er en del av bearbeidelses prossessen, men helt ut bearbeiding får jeg ikke til... Den rettsaken står i veien! Vil så gjerme bare legge med ned å tenke "ja jippi han er innelåst, han får ikke røre meg mer"! ... Ikke enda nei, når da? ....... Kan noen bare ta å låse han inne og kaste nøkkelen?
Skulle gjerne ha opplevd litt normale mennesker jeg også... Kansje det er det ingrodde sviket at alle på ett eller annet vis har sveket meg på veien, når de har fått vite om det og ikke gjort noe spesielt for å hjelpe meg med dette syke. Fikk gå så langt at overgriper og mor fikk sitte å le av det. Så gærn og helt sinnsyk verden jeg lever i!!! Umenneskelig!
Syns den historien du deler her var så fin Binders! Har lest den mange ganger.
Det viser hvor traumatisert et barn faktisk blir.
Hvor vant barnet er til at slike unormale handlinger blir "normale."
Slik at barnet må teste ut og utfordre nye mennesker man kommer i kontakt med,
om de også vil oppføre seg slik.
Er ihvertfall slik jeg selv tolker det, ut ifra det du skriver.
Det må være litt godt og, å faktisk ha møtt en mannsperson som oppførte seg slik de skal oppføre seg, på tross av at du testet ham så grundig?
Og som du selv sier. Det er faktisk ikke oss det er noe galt med, uansett!
Det er de som tar gale valg og gjør gale ting.
Vi er og blir normale!
Klem til de som vil ha.
Janne-Helen
Medlem
... Kanskje den tar slutt nå om han får en dom? Han har jo innrømmet så han MÅ få dom, ellers er det noe gærnt med vårt retts sytem...
Håper at den kjempingen i meg som har foregått i 24 år endelig skal få gi litt slipp.. At jeg kanskje skal få kjenne på livet og slutte tenke nesten 24/7 på dette mer???
Er hvertfall veeeeldig sliten og har det vondt i kropp og sinn, for det har jo måttet tåle alt det...
Janne-Helen
Medlem
Jeg kan ikke gjøre det enda, må ha mer psykologtimer for å komme så langt at jeg skal klare takle det. Må også skifte psykolog for denne her jeg har nå har ikke nok tid til meg... Kan ikke holde på slik. Denne uken som jeg virkelig skulle hatt en, jo da har hun ferie! Typisk! ... Takken for alt sammen som vanlig det...
Ja jeg holder meg hjemme og hviler meg om dagene nå... Har avtaler resten av uken så best å hvile enda mer...
Fremtiden, ja vi får se hva som blir av den... Vil jo fortsatt være med å kjempe for at dette skal ta slutt. Slik skal man IKKE behandle mennesker!
Det at jeg har gjort noe for andre har jeg ikke helt fått med meg? Hvordan da? Det er jo gledelig da!
Du må være innlogget for å skrive.
Akkurat nå :
I dag :
