Faenheller.no Forum

Med fokus på incest og seksuelle overgrep mot barn

1. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Tenker dette temaet passer fint nå. Hvor lenge har du kjempet din kamp for å bli trodd på det som din overgriper har gjort mot deg?

   Jeg har kjempet siden jeg var 6 år. Da fikk først mor vite og en barnevakt, men tok det slutt?... Nei da... Da jeg var 12 så sa jeg ifra igjen, men ble det slutt da? ... Nei da, hun ba meg tie om det, så han fikk komme igjen å true meg, torturere meg enda litt til... Fikk jeg kjæreste i -99 som varte ... noen måneder, da tok det slutt til høsten 2001. I 2000 hadde jeg fortalt til noe via nettet og lagt ut åpent om hva som hadde skjedd meg, men ingen våknet nok til å ta tak i det for å stoppe han... I 2001 ble jeg gravid å måtte ta en abort... Kinkie saken da var jeg vet fortsatt egentlig ikke om overgriper eller den eksen jeg var gift med også senere var far til det barnet... Men våren 2002 fikk eksen vite om dette per brev og forholdet ble gjort slutt på. Jeg ville gå til psykolog og sa til min mor at jeg ville og da sa hun, "nei det får du ikke lov til".. Ka i farsken tenkte jeg? Jeg er da 22 og bestemmer vel selv nå? Nei da han hadde pant i gården myee mer verdt en lille meg... Tusen hjerters takk hele bunten sier jeg nå da! Jeg gikk likevel til psykolog, der var det veldig viktig å gå videre i livet, så hun skulle hjelpe meg få til å fungere med ett forhold... Hva slags psykolog hjelp det var vet ikke jeg... Uansett endte med at jeg kom sammen med den eksen jeg hadde i england, og fikk en sønn, ble gift og flyttet til øya og huset der overgrepene skjedde... I mellomtiden hadde eksen satt ut selvmordtrusler mot meg også, hvis hva ett eller annet, hvor skulle jeg gjøre av meg, skal broren min drepe meg eller jeg få skylda om han eksen drepte seg selv å?... ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!! Den gærne syke verden jeg lever i... Ble skilt i 2008 etter høsten 2007 ble separert... De der på gården fikk etterhvert vite ka overgriper hadde gjort, de så spøkeslesaktig på meg, mor bare fortsatte å gjemme seg bort... Reaksjonene var sånn, eldste bror "galskap" og tok hunden og sprang til skogs. Minste bror satt å bare litt traumatisert sjokktilstand og var ikke helt sikker på ka han skulle tro, han fikk vite om ett par episoder der jeg hadde gjort ting mot han e ikke skulle ha gjort, "kysset han", men jeg oppdaget kor gærnt det var og stoppet det selv... (må tro det bærer nag langt inni meg du...)... Da e sa det til far ble e belymra om han skulle dra samme veien som bestefar da han døde av hjerteinfarkt når e var 7... men det gikk heldigvis bra for han, men reaksjonen fra hans side var mer beskjeden enn e trodde ville skje, han bare satt der og nikket på hodet og sa jaha... ??????? Er jeg din enste datter eller har du skjult en annen en for meg ett annet sted, helt okai det han hadde gjort????

   Da han endelig ble anmeldt ca 1 og halvt år etter at de alle hadde fått vite det ble alle helt så sjokkerte på at jeg hadde anmeldt han, men om sjokket var så stort at han hadde innrømmet det vet e ikke, for han får fortsatt bo der i huset og snakker med ham og hele greiene. Kansje på grunn av panten han har i gården? Men HALLLO! Hva med meg da? Er ikke her, fortsatt ikke skjedd noe som helst mot meg??? Han stakk ikke fingrene opp inni meg da jeg var 4-5-6 etc år? Han har liksom ikke truet meg, holdt meg fast, gitt meg brannsår, voldtatt meg eks antall ganger og arr i sjelen for livet?...

   Nå er det advokatenes tur og dommerenes tur til å skulle tro på meg... Får han ikke mer enn 2 år da blir det rabalder langt utenfor verdens fire vegger!!!!

   Se der er min historie, hvor lenge har du kjempet din kamp?

   Lev idag, lær fra gårsdagen og la morgendagen bli en god dag

   Skrevet for 1 år siden #
2. 

   Mayalille
   Medlem

   Er vond lesning dette her.. Som jeg har sagt før, du har opplevd så mye som du aldri skulle vært utsatt for.. Og når du var så modig og tøff at du sa ifra, da ble du overhodet ikke hørt eller tatt på alvor. Skulle vært en lov mot foreldre som ikke tok barna sine på alvor på denne måten. Er ikke bare overgriper som gir arr i sjelen. Det å ikke bli sett, hørt eller tatt på alvor kan ofte være nesten like vondt. Slike mødre burde også fått en slags "straff"!!

   Min historie blir tynn i forhold til din. Og jeg føler meg veldig feig, fordi jeg aldri har turd å si noe som helst, til noen. Jeg har vært livredd for familiens reaksjon, fordi, når det kommer til søskenincest, da blir det ofte veldig, veldig komplisert. Foreldrene blir stilt i et vanvittig dilemma. De er jo fortsatt foreldre til overgriper og er garantert glad i ham/henne.

   For vel fire år siden valgte jeg derfor den "letteste" utveien, ved å flytte langt bort fra familien og overgriper. Men det var også den eneste utveien, hvis jeg skulle kunne kjempe for å ta tilbake livet mitt og bli bra igjen. Samtidig sparte jeg også mine foreldre for det valget, å måtte ta mitt eller overgripers parti. For selv om de ikke vet noe, så kan jeg, når jeg bor langt borte, ha litt kontakt med foreldrene mine, uten at det plager meg at de også har kontakt med overgriper. Nå er det jeg som bestemmer liksom, hvor ofte og hvordan kontakten skal være.

   Jeg beundrer de som tørr å fortelle sin familie hva som har hendt med dem. Og noen ganger tenker jeg på at jeg en gang burde fortelle mine foreldre min historie. Men jeg er livredd for reaksjonen, livredd for å stille de i en vanskelig situasjon, livredd for ikke å bli trodd og livredd for følgene hvis jeg blir trodd..

   Samtidig må jeg legge til at jeg også er litt skuffet over mine foreldre. For jeg vet at der har vært klare tegn gjennom hele barndommen min, på hva som har stått på. Jeg husker også jeg sa til min far en gang, da jeg kanskje var rundt fire år, at jeg ikke ville ligge alene på rommet mitt, fordi jeg var redd for at noen skulle komme. Jeg husker jeg tryglet ham om å få sove inne hos min yngste søster (jeg har to søstre, den ene 13, den andre 9 år eldre enn meg, den eldste er overgriper) Jeg husker da at han ble kjempesint og ba meg slutte å skrike sånn. Jeg var stor jente og klarte å sove på mitt eget rom.

   Så selv om jeg ikke var like tøff som deg, Janne- Helen og sa ifra direkte, så er jeg også skuffet over at de ikke så og ikke tok ting på alvor.. Tenk hvor mye som hadde vært spart hvis foreldre turde å SE!!

   vvidere@gmail.com

   Skrevet for 1 år siden #
3. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Jeg har faktisk skrevet ett brev til Justisminster Knut Storberget i Januar dette året... Der jeg faktisk påpekte dette med svik og hva med de som har fått vite om og likevel ignorert? Sånn som min mor også min eksmann. Finnes det noen straffelov som kan straffe dem også? Han har ikke svart meg enda, men jeg har ett saksnummer hos justisminsterens kontor. Kansje jeg børr etterlyse svaret. Har nå også sett en sak i media der minst 4 andre personer utenom som har hatt kjennskap til at overgrepene har pågått uten å melde fra også vil bli straffet. Dette er ett steg i riktig retning, men hva med alle oss andre som har vokst opp med dette her da? ...

   ... Der har du denne tingen, medfølelsen og det å sette andre foran oss selv... Dette er de voksnes ansvar og det skal vi IKKE ta på oss. Løsrivelsen er vond og hard. Jeg flyttet også bort fra dem, men måtte flytte tilbake også ble det nå som det ble nå da...

   Mange klemmer til deg Mayalille! Kjemp deg videre i livet, begynn å se på deg selv som en person som du skal se på som viktigst herfa og videre, DEG selv Du må ta vare på deg selv som voksen, det er ditt liv og ditt ansvar nå. Det store tomme rommet etter en mor eller far kan ikke fyllest nå, det er forsent... De skulle ha vært der å stoppet sykheten vi ble påført, DEREST ansvar da!

   Jeg har kuttet ut de der som jeg måtte vokse opp sammen med. Når de lar overgriperen min bo i huset og fortsatt omgåes han ETTER at de har fått vite at han til å med har innrømmet hva han har gjort, ja da kan de bare dra seg til skogs! Vil ikke mer! De har gjort ett VALG! Tusen takk!

   Du er ikke feig, det bare blir sånn når noen gjør sånne handlinger blir det ikke så lett å si det til noen. Jeg sa heller ikke til noen om selvmordstruslene til min eks noe annet enn hans foreldre like etter førtse gangen han gjorde det, men de var som mine foreldre, INGENTING... Skjønner meg ikke på noen... Jeg skulle vel bare ha reist å latt han gjøre hva han ville med livet sitt, ikke mitt ansvar uansett! ... Men nå har e sagt det å alle fått vite, hvist de orker å se det og tro på det da...

   Ja tenk om... Får håpe at de generasjoenen etter oss kan ta BEDRE lærdom enn de som vi har hatt til nå... Det er ett svik å få vite at alle innen skole og utdaning, leger og helsesøstere osv har SÅ mye kunnskap, likevel så skjer det over SÅ lang tid enda som det gjør... FY! 10 år er lenge, 17 til 19 år er også veeeldig lenge... Så lang tid holdt min overgriper på, men han kan bare straffest for de siste årene fra han var strafferettslig tiregnelig... Komplisert å ta ut tiltale mot ham også da... Så er det å bli TRODD på også ett stort steg.

   Du har nå selv vært utsatt for så mye vonde handlinger Mayalille og synest du er sterk og modig selv, du er her Mange klemmer til deg

   Skrevet for 1 år siden #
4. 

   carmen
   Medlem

   Historien din er vond Janne-Helen, men synes det er beundringsverdig at du har klart å ta skrittet ut og anmelde og våge å stå i det. Ønsker deg alt godt

   Skrevet for 1 år siden #
5. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Tusen takk for fine ord carmen og takk for det

   Hadde ikke noe annet valg enn å anmelde Kan ikke la seg bli behandlet sånn! Stå på allesammen, stå på bena og si NEI! Tro på din sannhet og kjempe din kamp! Kjemp for deg selv!

   Skrevet for 1 år siden #
6. 

   Mayalille
   Medlem

   Syns det var utrolig tøft gjort av deg, Janne- Helen, å skrive brev til Knut Storberget. Kanskje det var det vi alle skulle gjort. Bare for å gjøre ham oppmerksom på at vi finnes og at tiden begynner å bli moden for at overgrep må taes på alvor.

   Hørte på radioen om en jente som hadde blitt utsatt av sin onkel fra hun var 5- 15 og at han ble dømt til 3 års fengsel.. Det er rett og slett SJOKKERENDE at en person som har ødelagt et liv bare får 3 (!!!!!) år. Så satt jeg og tenkte over det og fant ut innenfor denne verden, så blir vel 3 år sett på som ganske streng straff. De fleste sakene blir bare henlagt og hvis det blir sak av det, da blir overgriper som regel frifunnet, av mangel på bevis. Og hvis, mot formoding, overgriper blir dømt, da er straffene meget lave.

   Da ble jeg virkelig flau over vårt samfunn og rettsvesen. Overgrep er det verste du kan gjøre mot noen, det er nesten verre enn drap, for du dreper personen følelsesmessig, men du tvinger personen til å leve videre.. Et helt liv ødelagt..

   Jeg har bestemt meg for at når jeg selv får det bedre, da må jeg gjøre ett eller annet for å forandre på dette.. Det er ikke riktig..

   Jeg tror samfunnets bevissthet når det kommer til overgrep vil forandre seg fremover. Fordi der finnes så mange SMI'er her i landet, hvor mange av de drar ut til skoler, barnevern, bup, helsestasjoner, til dps'er osv. De har begynt opplysningsarbeidet, som må utvides og fortsettes. Kunnskap om overgrep må inn i pensum til lærere, førskolelærere, fagarbeidere, barnevernspedagoger og alle andre yrkesgrupper som jobber med barn og unge. De må trenes i å se og gis mot til å snakke om det. Tabuene må bort!!

   For desverre, Janne- Helen, disse yrkesgruppene har minmalt med kunnskap, det er veldig individuelt, fordi det er ikke et krav, det er ikke pensum. Dermed kan de veldig lite og det gjør jo igjen at de ikke ser eller tørr å se.. Dette vet jeg, fordi jeg har jobbet både i barnehage og skole..

   Det som også er viktig er at barna, helt ned i barnehagealder, får vite at det er de som bestemmer over kroppen sin, dette med grenser. At de har lov å si nei. At det er ingen som skal ta på dem hvis de syns det er ekkelt. Og dette med hemmeligheter, at vonde hemmeligheter, som man ikke får lov å si til noen, de skal man ikke ha. Man skal ha lov å nekte å være med på ting som noen ber dem om, dersom de sier at dette må du ikke si til noen.

   Man trenger ikke ta fra dem likefremheten eller den tilliten de har til alt og alle. Man trenger ikke gjøre dem redd for fremmede. Men bare fortelle dem at de bestemmer!! Men da må man også ta på seg at man faktisk tar barna på alvor og tror dem, hvis de kommer og forteller. Man skal ikke, sitte og le av et barn som kommer med slike alvorlige ting. Det er et stort svik mot barnet og vedkommende burde virkelig skamme seg!! Kjenner jeg blir sint på dine vegne Janne- Helen.. En mor skal ikke oppføre seg slik..

   Takk for fine ord og klem til deg!!

   Skrevet for 1 år siden #
7. 

   Janne-Helen
   Medlem

   Det er de som har ansvaret og sette opp lovene og kan gjøre noe med. Skrev brev til helseminsteren angående Betania Malvik i høst da de ville legge ned hele tilbudet der oppe, rett foran nesen min! Nå som e nettopp hadde anmeldt han også! Der gikk det en grense for meg! Han svarte iallefall, jeg måtte snakke med rette vedkommende om dette som var helse midt som skulle avgjøre saken. Traff da 2 som satt i styret og Betania lever enda heldigvis! Tror ikke på grunn av meg, men at så mange sa ifra samlet Bra for oss som trenger dette tilbudet sårt!

   ... Så da e også ved nyttår fikk lese om en som er pedofil dømt fikk 5 personer til å passe på seg 27-7 365, ja da skulle jeg såpass nok få minst EN person til å beskytte meg når jeg er ute på gaten også, så jeg har søkt om livvakt eller bæretillatesle for kjevlen min, ja den har jeg på innsiden av jakken min intil min overgriper er innelåst og langt borte fra meg! ... Venter på svar på saksnummer 18 hundre ett elle annet. Ja han har vist mange saker å svare på den karen. Jeg synest flere burde si sin mening om dette, fordi i SÅ mange år har man snakket om dette lov verket, men ikke gjort EN ting for å forandre på det! Skammelig!

   Ja jeg er like sjokkert på denne saken der han fikk bare 3 år! ... Fikk vondt inne i meg... Livet mitt er liksom ikke verdt mer det da tenker jeg... Men NEI han skal ha mer! Gir meg ikke!

   Det er det som er SÅ utrolig viktig å lære opp barn til å si nei og at de har lov å bestemme selv. Og som du sier vonde hemmeligheter skal en ikke holde på. Har sagt til min sønn at er noen slem med deg skal du si det til mamma eller far. Er far slem skal du si det til mamma, er mamma slem skal du si det til far. Fordi barnet betyr mer, en har rett til å bli beskyttet. Sant som du sier Mayalille!

   ... Sånne ting fikk jeg ikke oppleve, heller ikke da barenlovene kom og jeg la den på bordet så de fikk lese. Da jeg sa at barn har rett til å bli hørt og lov og spørre de voksne, ja da fikk jeg en kald skulder og ingenting... ??? Ikke særlig ansvarsfullt....

   Tror det er greit å venne meg til at de aldri kommer til å være der mer for meg. Ett stort tomrom, men det kan ikke fyllest samme hvor mye en har lyst til å prøve... Enkelte ting kan IKKE tilgis... Svik hinsides forstand!

   Håper at andre slipper å oppleve dette, for det gjør så utrolig vondt

   Takk for dine ord selv Mayalille og klem til deg også!

   Skrevet for 1 år siden #
8. 

   verdifull
   Medlem

   Synes de er så gruuuuuusomt at du må vente så lenge. Det er bare såå urettferdig. NÅ må saken din komme opp. Og , enig, Di burde fått 15-20 år hele gjengen. Kjenner eg er så sint i dag. Kjenne eg glede meg til å annmelde. Må bare vente til eg ikke er så livredd meir. men rekne med den blir hennlagt , uansett. Forelda..
   Stå på, du er kjempemodig. Et forbilde! Takk for du skrive brev og jobbe for eit felles beste for oss alle som har opplevd dette grusomme.

   Sender deg en klem.. Håpe den er ei mager trøst

   lyset er sterkere enn mørket!

   Skrevet for 1 år siden #
9. 

   Synnemor
   Medlem

   Så vondt det er å høre om dere som kjemper for å bli trodd!

   For meg er det egentlig motsatt, men samtidig blir det litt av det samme. Jeg blir nemlig trodd på av slektningene. De tror jeg ble misbrukt, men samtidig tror de på overgriper, som sier han ikke husker at overgrepene skjedde. De sier at situasjonen var så traumatisk og vanskelig for han at han har fortrengt minnene.

   Nå har overgriper og hans familie tatt en offerrolle, sammen med bl.a. min mor. Det er dem det er synd på, det er de som forventer hjelp av meg og andre. Og jeg har selvsagt fått rollen som syndebukken, den som har ødelagt for andre.

   Så selv om jeg blir trodd, blir alt snudd om. Jeg blir trodd, men samtidig blir det liksom nøytralisert og bagatellisert. Den situasjonen er også vanskelig.

   Skrevet for 1 år siden #
10. 

    Mayalille
    Medlem

    Janne- Helen, det er viktig dette har, ja. Å lære barna om dette her, men også så utrolig viktig å ta barn på alvor når de kommer med sin historie. At en mor sitter og ler av barnet sitt, når det forteller, det er rett og slett grusomt! Et vanvittig svik.. Men alle instanser, spesielt barnevernet må tørre å høre på hva barnet har å si og ta symptomer på alvor. Er altfor mange barn som f.eks blir tvunget til samvær med en de sier har begått overgrep mot dem. Systemet i Norge i dag tar ikke hensyn til barnet, de tar hensyn til far/mor. Jeg mener personlig at hvis der er en mulig overgrepshistorie inni bildet, da bør all samvær stoppes. Og så må man se om barnet får det bedre. Hvis barnets symptomer forsvinner, da er det vel ganske opplagt hva som har skjedd!

    Ville en voksen person blitt tvunget til å møte sin voldtektsmann? Selv under tilsyn? Barn har utrolig få rettigheter og jeg blir sjokkert noen ganger når jeg hører hvordan barn har hatt det og fortsatt har det..

    Synnemor, det er ikke helt slik det burde være. Du skal ikke ta på deg noe omsorgsansvar overfor overgriper, heller ikke overfor familien. Det var ikke din skyld det som skjedde, selv om han kanskje følte det var en traumatisk tid for han. Det er jo ikke akkurat barnet som får overgriper til å begå overgrep..

    Men jeg skjønner deg veldig godt.. I mitt tilfelle er overgriper selv utsatt, derfor synes jeg synd på henne, fordi hun selv har gjennomgått så mye, men det unnskylder allikevel ikke det hun utsatte meg for! Men jeg er livredd for å fortelle familien om det, fordi jeg tenker at de vil ta hennes side, støtte henne og glemme meg. Forvente at jeg skal støtte henne. Som du nå opplever.. Min overgriper er en familien er veldig, veldig glad i, hun er engelen, som aldri gjør noe galt, nærmest en helgen. Min mors øyne lyser av stolthet når hun snakker om henne. Jeg er bare en liten dritt, som har stukket av fra hjembyen og kuttet kontaktet med mange og spesielt HENNE!! Hvordan kan jeg gjøre det??

    Er vanskelige ting dette her.. Mange dilemmaer..

    Skrevet for 1 år siden #
11. 

    carmen
    Medlem

    Det er så feil at den som er offeret blir sittende igjen som "svarteper", til og med når man har fortalt hvordan man har blitt behandlet som barn. Jeg har aldri fortalt familien min hva som har skjedd, dette medfører et noe anstrengt forhold, særlig til enkelte som jeg er redd ville få det veldig vondt hvis de visste. Av og til føler jeg for å skrike til de, alt som har skjedd, men er livredd, føler jeg må beskytte dem. Tenker på det du skriver Mayalille, at du får et slags stempel som har kuttet kontakten og at søsteren din blir favorisert, du beskytter jo søsteren din og blir sittende alene igjen. Jeg driver jo også og tier om det, og jeg blir urettferdig behandlet, men samtidig så vet jo ikke disse andre i familien min hva som faktisk har skjedd, enig i at dette er veldig vanskelig.

    Skrevet for 1 år siden #
12. 

    Mayalille
    Medlem

    Carmen, du har så rett i at det er feil det der. Min kusine (den eneste jeg har klart å fortelle det til) blir ofte sint på meg, fordi jeg hele tiden går rundt og beskytter overgriper og tar på meg et ansvar jeg ikke skal ha. Jeg vet også at jeg ikke bør føle det, men jeg klarer ikke å gjøre annerledes enda.

    Men ja, familie er anstrengt og veldig vanskelig. Er mange jeg regelrett har kuttet ut og da kommer der jo spørsmål, ikke sant.. Tror av og til at min mor har skjønt det, men enten bare aner hun ting, eller så tørr hun ikke innrømme noe, hverken overfor seg selv eller meg. For da blir hun tvunget til å velge.. Selv om hele familien egentlig har tatt valget for lenge siden. Hun er jo umistelig, meg kan de klare seg uten.

    Jeg har jo heldigvis min kusine, som står 100% på min side. Men hun har lovet å ikke si noe til noen. Og hun er ikke i slekt med min overgriper, da jeg og mine søsken ikke har samme far. Hun er på min fars side. Dermed blir det letter for henne, for hun er litt mer utenfor og har ingen kontakt med mine søsken.

    Det er vondt å tie om dette, Carmen.. Har du ikke fortalt det til noen? Håper du har noen å støtte deg på.. Men det blir ekstremt vanskelig dette her ja, særlig hvis det er nær familie. Mange ganger jeg skulle ønske at det var en fremmed som hadde gjort det. Tenk hvor mye støtte man kanskje kunne fått da?

    Skrevet for 1 år siden #
13. 

    Litol
    Medlem

    Svar til dere to siste...
    Neida,det er ikke lettere å fortelle om overgrep begått av personer utenfor familie.Jeg ble voldtatt av 2"store"gutter 18-19 år på en speiderovernattingstur da jeg var 13,det var de som var lederne og skulle passe på oss!
    Men med min evne til å dytte alt inn og ned/ut av sinn så er min munn forsegla.Beskytter meg så fælt mot å åpne og slippe det ut,føler at tungen blir kløyvd og ordene blir slengt rundt omkring i hodet som slike nano-partikler!Ikke mulig å holde dem samlet lenge nok til at det blir setninger av det.Følelsen av å forråde meg selv er så sterk,mye sterkere enn meg og fornuften:Kjempekrefter i dette!!!!Jeg ville ikke være en jente som opplevde dette!(sta (og dum)som et esel)Akk ja.(Men er litt stolt og,klarer iallafall ikke slippe det av syne for meg selv selvom det er helt jojo oppi topplokket av uvilje og isolasjonstrang kontra å ville åpne).Mon dieu.

    Skrevet for 1 år siden #
14. 

    Mayalille
    Medlem

    Kjære Litol.. Som om ikke det andre du har opplevd var nok liksom.. Sender deg en klem.. Det finnes så mange syyyyke mennesker der ute, jeg skjønner meg bare ikke på dem, hvorfor gjøre sånt med unge jenter? Jeg forstår det bare ikke. Du skulle ikke ha blitt utsatt for dette og jeg skjønner veldig, veldig godt at du har slitt med å snakke om det. Har du ikke fortalt det til noen?

    For å forklare mitt innlegg litt bedre, var nok litt trøtt da jeg skrev det og kunne skrevet det tydeligere. Jeg mente IKKE at det ville vært bedre å bli utsatt for overgrep fra fremmede. Et overgrep er et vanvittig traume uansett og vil sette spor, dype spor.

    Det jeg mente var at familien rundt ville kanskje (og jeg skriver kanskje, for det er nok ikke alltid sånn) møtt den utsatte med mer forståelse og man ville kanskje fått mer støtte og hjelp, fordi de ikke ville følt seg så splittet. De hadde ikke trengt å samtidig forholde seg til at en de er glad i har gjort noe sånt. Når overgrep skjer i nære relasjoner blir familien ofte splittet og den utsatte føler ofte at familien tar mer hensyn til overgriper.

    Jeg håper du ikke følte jeg bagatelliserte det du har opplevd Litol, for det var overhodet ikke min mening! Hvis noe var uklart i det jeg nå skrev blir jeg veldig glad om du sier det, slik at jeg kan prøve å forklare det på en annen måte.

    Føler med deg, kjære Litol og sender deg enda en klem..

    Skrevet for 1 år siden #
15. 

    Litol
    Medlem

    Skjønte hva du mente jeg,Mayalille,så ikke vær bekymra for det du skrev,-det er veldig vanskelig;tilogmed for meg,-å forene,-det ene med det andre(utfordrene!)
    Hviss det hadde vært sånn eller sånn,-har så lett for å tenke det!Klemsle fra megsle

    Skrevet for 1 år siden #

RSS -feed for dette emnet

Svar »

Du må være innlogget for å skrive.